Hva jeg har vederfaret, som årene svant!

Hva jeg har vederfaret, som årene svant!

Oppsummering vederfares: Nå mest spøkefullt eller ironisk. Bli til del. Som lodd, skjebne eller opplevelse, hendelse, det skjedde, osv.

Per Henning Olderdal

Hver gang jeg avslutter en historie, tenker jeg gjerne at nå blir det lenge til jeg skriver mer. Men når noen dager er gått begynner tankene å svirre igjen, alltid, og som nå med ett fandenivoldsk allvitende smil; ja no ska du høre!

Ettersom jeg er blitt 74 og godt og vel ett halvt år gammel er det jo klart at man har opplevd mye rart i alle disse årene. Jeg har her tenkt å komme inn på 5 forskjellige opplevde historier, på tro og ære..

Her må jeg først av alt fortelle at jeg var veldig naiv og godtroende da jeg var ung. Enfoldig er vel kanskje mer treffende å si. Her må jeg også erkjenne at naturen har spilt meg mange puss allerede fra den spede barndom og, ja frem til i dag. 

Det har seg nemlig slik at på venstre øre hører jeg ingenting, og på høyre øre hører jeg ikke en dritt! Så da jeg som 16 åring stilte opp hos sjømannslegen Jacobsen i Tromsø i 1966, og krevde å få legeattest, skulle jo reise til sjøs, så skulle jeg aldri ha fått en slik attest. For å få mønstre på på dekk må du ha godt syn, og høre godt!

Men denne lege Jacobsen var en stresset mann, med venteværelset fylt opp av pasienter, så her måtte det gå radig unna, vær så god neste! Han ba meg se på noen små bokstaver, syn ok! Raskt fylte han deretter ok, ok, på alle de andre rubrikkene, vær så god neste! Pass ble ordnet, så bar det til hyrekontoret og stille seg på tørn, vente på en båt som manglet folk. Ja, så dro jeg ut da, og jeg vet at jeg har sagt at m/t Anne var min første båt. Men det var egentlig båt nummer to. Men det var bare fordi jeg skjemtes så jækla mye og skulle fortelle om det som kommer her, men, sannheten skal ikke gå i grava, så da beretter jeg her om:

Gammelmatrosen og grønnskollingen.

Jeg mønstret på som dekksgutt På motortankeren «Anette»,søsterskip av «Anne» som kom etterpå. Det var sensommer og første turen gikk til «junaiten», dem sier, eller New York. Så bar det tilbake til Europa, til Rotterdam. Vi nærmet oss Rotterdam og hadde fått los ombord. Vi hadde også fått to taubåter fortøyd fremme i baugen vår, en på styrbord, og en på babord side. Var på tur inn igjennom noen kanaler. Da ble det veldig tykk tåke, man så knapt 100 meter fremover.

Ifølge internasjonal sjøfartslov skal da båten ha en mann på utkikk på bakken. Akkurat som om det hadde noen hensikt all den tid man ikke så noen ting. Vakthavende styrmann sendte da meg, en tunghørt grønnskolling fram på utkikk! Best som jeg sto der og halvsov vislet styrmannen i fløyta, og ropte noe framover til meg. Han sto på brovingen. I vindsuset hørte jeg ikke hva han ropte, men jeg visste råd; i akterkant av bakken sto en gammel matros og mønjet og malte ett eller annet. Dette var forøvrig hans siste tur til sjøss. Han ble pensjonist nå, og skulle ikke ut mer. Så klart, jeg spurte denne matrosen om han hørte hva styrmannen ropte? – Ja, sa han;- styrmannen sa la gå styrbord anker!  Vel, han var jo en klok, erfaren mann, reflekterte jeg, og ordre var ordre! Dermed gikk jeg til ankerspillet og sveivet på det svære rattet, og ankeret og tre lås kjetting raste ut! (En lås kjetting er ca. 27,5 meter).

Hundre og tyve tonn stål traff styrbord taubåt, og smadret denne, den veltet og sank! Men nå ble det liv på brovingen, skipperen var tørnet ut, og han, styrmannen og losen sto alle og ropte og skreik og viftet med begge armene! Tunghørt som jeg var kunne jeg ikke høre hva de ropte, særlig siden de ropte i kjeften på hverandre!

Vel, vel, da måtte jeg spørre han i akterkant av bakken om at hva roper de nå? – Ja, sier han,- nå roper de la gå babord anker! Jeg nølte litt, men ikke lenge, ordre er fremdeles ordre!  Så da sveivet jeg på babord rattet, og nye hundre og tyve tonn raste ut!

La det være sagt: Nå var vi fri for taubåter!! Og ikke nok med det; nå var alle styrmennene,skipperen,losen og til og med stuerten på begge brovingene;de gaulte,ropte,skreik, og viftet med knyttnevene;oj!  Men som alle skjønner, jeg hørte ikke en dritt, men i stor forfjamselse spør jeg matrosen for tredje gang; -Hva roper de nå, da? Den gamle sjøulken slapp malerpøsen ned i dekket, den veltet, og maling rant utover. – Nå, sier den luringen,-Nå sier de at du og jeg skal gå akterut og pakke kofferten!.

Dette var jo en bedrøvelig avslutning på min førstereise til sjøs, og i all ettertid har jeg forbannet den arrogante arendalitten av en matros som totalt ga blaffen i alt. Det var to slukkørede sjømenn som var de første til å gå ned fallrepet etter at vi hadde klappet til kai. Begge drasset på en koffert, og begge hadde to kraftige blåveiser. Båsen og tømmern, to Firskårne menn,hadde tatt æffære! 

I fortsettelsen gikk det ikke verre enn at rederiet forbarmet seg over meg og ga meg en sjanse til, de innrømmet at det ikke var min feil. Senere kom da min reise med » Anne».

Nå skal jeg fortelle to sanne historier fra mitt liv i villmarka.

Det er nå en gang slik at hjemme skjer det svært lite i ovnskroken, eller foran en TV skjerm. Når jeg så pleide å tilbringe både ferier og annen fritid der ute i guds frie natur, er det mer nærliggende å anta at det er der ting, episoder, kan inntreffe. Så  også her.

Jervens dagleie.

Uflaks har ofte blitt meg til del i forskjellige situasjoner mens jeg har tilbrakt dagevis alene der ute hvor rivieraen til mygg,knott og klegg er å finne, å, du velsignede mygghatt med netting!

Det var midt på åttitallet en gang, og den gang utforsket jeg stadig nye områder med utgangspunkt fra min ringe gamme ved Stabburselva. Jeg tok en lang tur med fiskestang og lett ryggsekk mot Gaissene. Jeg gikk mye den dagen, og kom etterhvert til et vann med bakenforliggende nokså bratt stigning opp mot noen bergknauser. I vatnet så jeg fine vak, men fisken overså alle mine tilnærmelser.

Så skyet det til. Mørke skyer. Ante fortsettelsen, og klatret opp mot bergknausene. Her fant jeg ett passe utoverlutende bergoverheng, hvor det var fint å sitte i ly for regn. Hadde tarp (en pressenning på ca. 5x 3,5 meter) liggende i gammen. Men som før nevnt så hater jeg all ekstravekt, når jeg vet at det kan bli lang vandring den dagen. Hadde ikke sittet der lenge innen regnet kom. Kaldt regn.

Så da måtte det være noen andre som gråt, i hvert fall ikke englene.  Jeg så jo på overskyingen at dette ville bli langvarig. Timer svant. Stillhet. Småfuglene trivdes heller ikke, og var stum som østers. Myggen hadde tydeligvis flyforbud, og enset ikke at de luktet svett sjøsameblod.  Da gjorde jeg noe som jeg sjelden gjorde på fjellturer; jeg dro frem brennvinsflaska, og drakk til overmål bart brennevin, hadde glemt å ta med vann.

Varmen bredte seg fort i en sliten skrott, og jeg begynte fort å se lysere på tilværelsen, nå var ikke joiking langt unna. Noen slurker til, og en halv time senere hører jeg noen underlige, ubestemmelige lyder bak ryggen min. Jeg snudde meg og så ett mørkt hull gå innover under berget?  Snøfte og knurrelyder nådde meg der innefra? Så så jeg en lodden skikkelse komme utover. Mot meg. En frådende knurring og to kullsorte, stirrende øyne var festet på meg! Jerven!. Det var trangt for jerven å komme seg ut, den strøk seg nesten mot meg under passeringen.

Av alle ting hadde jeg klart å sette meg foran åpningen til en jervs daghi, hjelp!  Eller? Må innrømme at en joik hadde unnsluppet min hese strupe, og da hadde jeg full forståelse for at jerven var flyforbanna, all den tid den ikke fikk fred til å sove, men måtte høre på det forferdelige kråkemålet, eller snarere som om noen hadde tatt kvelertak på katta!.. Har noen sagt meg en gang, jeg joiket i ett lystig lag. 

Nåvel, den hersens fylla! Man blir jo pen når man drikker alkohol, og ikke minst, fryktelig sterk! Så hva nå? Jo, da jerven nesten hadde passert meg, var jeg blitt fryktelig ertelysten, og jeg tok krokfot på jerven, åj, åj! Denne snublet først, men kastet seg så rundt mot meg, og som en ren refleksbevegelse slengte jeg ryggsekken i fanget til den mannevonde!

Den grafset og bet på sekken og det var det sekundet jeg trengte; jeg kastet meg opp på ryggen til jerven, og festet ett godt grep rundt halsen på  utysket, gud hjelpe!  Jeg var jo minst fire ganger så tung som jerven, men den var bare sener og rasende muskler! En ting sto klart for meg; måtte ikke slippe grepet rundt halsen! Fikk den hodet fri, kunne en av dyrerikets sterkeste kjever gjørde stor skade på meg, og det som verre var. Nokså bratt der, og vi rullet hulter til bulter nedover lia, mot vannet. Forsto jo fort at dette måtte bli redningen; måtte få jerven ut i vannet og dra den utover til litt dypere vann. Måtte drukne den, rett og slett!

Jerven er jo ikke høyvokst, så da den mistet fotfestet mot bunnen hadde jeg overtaket og det var på tide, var sliten så det holdt. Det var ikke vanskelig å holde  dyrets hode under vann. Jeg sto med vann til midjen, og jerven nådde ikke bunnen så da var fighten avgjort. Det rykket i det kjempende dyret, som febrilsk prøvde å få hodet over vann. Men jeg holdt hodet under vann, målbevisst. Antakelig gikk det ett par minutter, så kjente jeg en underlig sitring i kroppen til den kjempende, jeg visste at; nå så jerven sitt liv som drapsmaskin i revy, en revy som endte med at den så seg selv diende på mora, og alt var fredelig,;trekk bare pusten! Det gjorde den. Under vann. Lungene kollapset. Så ble alt bare stille. Absolutt stille. Ingenting mere fantes. Ingenting hørtes.
Ett eller annet sted i Hammerfest ligger ett fint garvet jerveskinn foran peisen. 
Nå til min andre uforvarende opplevelse der ute i villnisset,denne gang på slutten av åttitallet.

Trollelgen.

En flyktig tanke i disse årene mot slutten av åttitallet var modnet helt og avgjørelsen var tatt: Jeg skulle med utgangspunkt fra gammen legge ut på en mange dagers vandring nedover Stabbursdalen. Dette var i slutten av august, og det hadde begynt å bli mørkt om kveldene i noen timer. Skulle følge Stabburselva helt til utløpet ved Stabbursnes nede ved havet og E6.

Det ble atskillige mil å gå, men jeg skulle ta det rolig nok til å ikke bli helt utslitt. Ante derfor ikke noe om hvor mange dager det skulle ta. Jeg fulgte selvsagt ikke elva helt slavisk. Den gjorde jo mange buktninger hele tiden. Disse buktningene gikk ikke jeg, men av og til gikk ferden også langs elvebredden, før stiene igjen tok av vekk fra elva.

Var nok mange som hadde vandret her før meg i årenes løp, og derfor var lett synlige, lettgådde stier, hele tiden å finne. På vandring andre dagen mot ettermiddagen begynte furutrær å dukke opp. Verdens nordligste furuskog. Mange trær var tykke, og hadde tykke grener. I en slik furutopp så jeg en prektig skogsfugl sitte, en tiur! Det var første gangen jeg så en slik fugl i Finnmark. 

Det gikk mot kveld, og jeg begynte å se etter overnattingsplass. Hadde verken telt eller sovepose, altså måtte den vanlige brukbare bosoplassen finnes først. Jeg befant meg på en liten bakketopp. Her kunne jeg se vidt omkring i alle retninger.

Da ble jeg var en underlig risting i en bjørketopp ett par hundre meter unna!? Jeg lar øynene se nedover bjørkestammen, og der sto den største elgen jeg noensinne hadde sett og stanget og gnidde det voldsomme geviret mot bjørka! Ett fantastisk syn! Men hva nå? Elgen oppdaget meg plutselig! Normalt ikke noe å bry seg om, visste jeg, men her kom denne kolossen luntende mot meg, å nei!

Jeg befant meg heldigvis nær en storvokst furu, med de laveste grenene bare en meter over bakkenivå.  Raskt begynte jeg å klatre, og stoppet ikke før jeg fant en tykk, fin gren å sitte på, omtrent 5 meter over bakken!  Da var også elgen kommet helt fram til treet jeg satt i. Den fnyste og prustet og ga seg til å stange i trestammen så treet ristet skikkelig mye! Jeg holdt meg godt fast i grenen, så det var ingen fare på ferde, ennå.

Jeg hadde jo fint utsyn der jeg satt, og jeg talte hele 24 tagger på det enorme geviret! Jeg tenkte øyeblikkelig på salige Mikkjel Fønhus sin fortelling om trollelgen! Dette var vel en tro kopi?  Jeg slår ikke av ett kilo når jeg takserte denne elgoksen til å være rundt 700 kg. tung, å du store alpakka! 

Til å begynne med tok jeg situasjonen med stoisk ro, den nærgående slasken ble nok lei av det hele. Etter hvert var min eneste tanke… Jeg har det jo med å gjøre regning uten vert, så også her. Det gikk mot sen kveld, og skumringen kom.

Trollelgen, ja jeg kalte den det, stanget av og til og holdt meg årvåken, og timer gikk! Ikke bare fikk jeg tresmak i baken av å sitte på kvisten så lenge, men det ble rett og slett slitsomt. Så fant trollet det for godt å legge seg ned ved treets fot, fy farsken! Så kom en ny situasjon hvor jeg ennå en gang åpnet ryggsekken, tok fram en flaske 60 % sprit, og tok noen solide munnfuller så jeg holdt på å kveles!

Varmen tok fort både magen og kroppen, og også her begynte jeg en stund senere å joike! Tanken var at kanskje elgen også skulle synes at:

-Nei, dette gnålet vil jeg ikke høre mer av! Bomskudd. Elgen trampet takten, syntes jeg å se i halvmørket, for ikke å si halvfylla!

Prøvde å bløffe til elgen at jeg så ei nydelig elgku på andre siden bakketoppen! Den forsto visst ikke norsk. Kan hende var det en finsk elg som var kommet rekende over grensa? Det var tydelig at gammeloksen hadde fått store hormonelle forstyrrelser, for nå grov den brunstgroper, urinerte i gropa, og rullet seg deretter i svineriet!

Brunst, to måneder før tiden? 

Det ble natt. Jeg satt der i mitt ufrivillige eksil og av alle ting: Drakk meg full på sterkt, bart brennevin! Klokka var blitt tre om natta, det var blitt lyst igjen. Jeg lener meg litt forover og ser elgen ligge der med bakparten mot trestammen. Så er det bare det å fortelle at når du drikker deg full langt oppe i ett tre, da skal du sitte helt i ro, ikke lene deg langt forover!

Det bare måtte gå slik, jeg tok overballanse og ramlet forover! Hadde vel ett sekund å tenke ut en plan, og det gjorde jeg! Nemlig: Måtte lande rett veg, og gripe fatt i geviret med begge hendene! Det gikk! Ett høylydt klask hørtes da jeg landet i en fin posisjon til å gripe fatt i geviret!. Gjett om det ble liv i den nå årvåkne kolossen?

Jess! Den startet omgående med hopp og sprett for å bli kvitt denne rodeoidioten på ryggen! Idioten, derimot, hadde kun en klar tanke; må bare ikke miste taket for alt i verden! Ramlet jeg ned og kom under klover store som flattallerkener, da var det jammerdalen, farvel!  En rasende, brunstig elgokse, på snaue trekvart tonn gjorde alle de krumspring den kunne i ett par minutter, så ga den opp akkurat det, den ble jo ikke kvitt det som hadde angrepet den mens den lå og sov og drømte om vakre elgkyr! 

Dermed la den på sprang nedover Stabbursdalen med meg, Per Henning, på ryggen! Gjett om det gikk radig unna, og den fulgte heldigvis den stien jeg skulle gå, hadde jeg åndsnærværelse nok til å konstantere. Etter en halv time gikk elgtravet litt langsommere, og jeg våget å slippe taket i geviret med en hånd av gangen.

Krampe i hender og armer var ikke langt unna! Det hjalp! Begynte nesten å påklistre meg ett djevelsk seiersglis, selv om jeg ennå ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan dette skulle ende.  En stund senere passerte vi to forfjamsede rypejegere, og jeg ropte:

– Ja, men så brenn av, for h..! Har jo i ettertid skjønt at de like gjerne kunne ha truffet meg med hagle, om de hadde skutt, altså hadde det vært fra asken til ilden!  Nei, asken og jeg red videre, nå med mer luntrende, nesten behagelig tempo. Nesten søvndyssende. Jeg mistet helt tidsperspektivet, Men så  så jeg biler kjøre en kilometer foran meg?

I alle dager, da hadde vi jo ridd flere mil! Ved siden av Stabbursnes camping og resort kom vi sluttelig til E6, der segnet kadaveret av en okseskrott i hop! Helt bunn utmattet. Gåen. Utslitt! Og den sto ikke opp mer, da steg jeg av, var sliten og støl, ja, men helt uskadd. Trollelgen resignerte og ga seg totalt over for overmakta.

Jeg sto i bussen og løste bussbillett på E6, da så jeg i øyekroken at skogens prins møysommelig stablet seg på bena, og småtraskende bega seg oppover Stabbursdalen, alt mens den ristet på det voldsomme geviret, som for å forsikre seg om at skogens konge ikke hang der ennå, men var borte!!! At denne historien medfører riktighet kan jo bekreftes ved at det sto på trykk i aviser at to rypejegere hadde vært vitne til århundrets ritt…

En ufattelig stor rypeflokk.

Det sto ett gammelt nedslitt hus i Forsøl en gang på slutten av 70 tallet. Ett lite hus med en liten sjå på yttersiden. Huset er borte i dag. Men den gangen, og mange år før da, hadde oldefaren til min kone Vigdis husert der. Vigdis sin far var i besittelse av ett skikkelig gammelt klenodium, som hadde gått i arv etter denne oldefaren. Ett munnladergevær. Tilbehøret krutthorn, kulepung og til og med ladestaven og en form til å støpe kuler var også på plass. Det var også både svartkrutt og bly! Da nysgjerrigper, jeg, hadde studert alt dette nøye, stakk det selvfølgelig en dævel i meg, dette måtte jeg finne mer ut av!

Med min svigerfars velsignelse støpte jeg kuler og leste meg opp på hvordan dette skulle fungere. Med mine nystøpte kuler og krutthorn, gevær og ladestav bega jeg meg villmarka i vold en lørdags formiddag. Egentlig uten mål og mening, hadde det ikke helt klart for meg hva jeg skulle skyte på, visste bare at geværet skulle prøveskytes. Dessuten hadde jeg med meg fiskestang. Dro til Skoganvarre området, der jeg samtidig skulle finne ut mer om ett fiskevann jeg hadde hørt mye om. Altså to fluer i en smekk, var tanken bak.

I noen hundre meters høyde fantes mye småbjørk og kratt på veien mot vannet. Ypperlige forhold for lirypa, tenkte jeg. Dette var i de siste dagene av august, og busker og trær hadde begynt å anta høstfarger i bugnende rødt, oransje og gult. Jeg kom til en aning av en bakketopp og ser over toppen at:

En ufattelig stor rypeflokk satt der, måtte være hundrevis!  De var litt spraglete, nesten halvt om halvt sommer og vinterdrakt.Jeg falt på kne og ble usynlig for rypene. Fikk nesten skjelvninger i ett akutt anfall av jaktfeber! Men, kunne jeg skyte etter ei rype med en støpt kule? Vel,tenkte jeg,hvorfor ikke? Det var jo bare å sikte midt i flokken,så måtte jeg vel treffe noe? Som tenkt,så gjort; jeg slo riktig dose svartkrutt ned i geværløpet, stappet blykula samme veg, og så til å bruke ladestaven å stappe ned igjennom det riflede løpet for å få alt på riktig plass! Tennhette ble lagt på plass i pistongen,og jeg var klar! Jaktiveren hadde helt tatt overhånd der jeg krøp mot bakketoppen igjen.

Jovisst! Rypeflokken var på plass ennå, jippi! Jeg la meg ned og siktet midt i den tykkeste delen av flokken, pang! Slengte geværet til side, spratt opp og sprang dit jeg hadde siktet, kanskje 25 meter unna, Jess! Hadde fått en flott fangst: Fire ryper var tredd inn på laddestaven, og tre andre sprellet i dødskrampe i lynget!

Ble vel svimeslått av den laddestaven som kom vinglende, skeisende inn, og laget en fjærfokk uten like! Visst funket geværet fastslo jeg, men neste gang, tenkte jeg, skulle jeg ikke la jaktiveren ta overhånd; da skulle jeg fjerne ladestaven før jeg skjøt…

Med munnladergevær og hjemstøpt kule etter bjørn.

Det ble september. Jeg fikk ikke geværet helt ut av tankene, syntes jo ikke at jeg hadde fått utprøvd munnladeren på ordentlig. Måtte jo skyte etter noe uten å la ladestaven stå i. Så også denne gangen tenkte jeg to fluer i en smekk: Jeg dro til Anarjokka nasjonalpark. Hadde hørt at det var ett godt tyttebærår den høsten. Kunne sikre meg mange liter der, og skulle det dukke opp en hare eller rev, f.eks, kunne jeg fått prøveskyte geværet, all right! 

Ut på dagen satt jeg og nøt en kopp kaffe med ryggen mot en kolossalt stor stein. Jeg undret meg jo på hvorfor en stor stein sto alene midt ute på en stor slette,men slikt forekommer jo. Vi har jo både Kirkesteinen og Ellastein i Olderdalen. Geværet var ferdigladet og klar til skudd om noe skulle dukke opp. 

Så inntraff min sedvanlige uflaks igjen! Bare 70 meter borte dukket en velvoksen brunbjørn opp bak en buske! Å, nei!  Jeg hadde dobbelt uflaks ettersom vinddraget sto fra meg mot bjørnen som nå sto og været mot meg! Den så meg og nølte ikke mye, men kom småhoppende mot meg! Jeg sto øyeblikkelig opp på kne, slengte geværet opp mot kinnet og tok sikte!  Ventet og ventet, måtte treffe, du får bare en sjanse med ett slikt våpen. Jeg var merkelig nok rolig og siktet fant bogpartiet, midt i hjertet! Bjørnen var 15 meter unna, og jeg trakk av! Klikk!,sa det. Tredobbelt uflaks, konstaterte jeg, hadde fått en forkiling! Hjernen hadde nok arbeidet litt på egen hånd forsto jeg. Uten nøling spratt jeg opp og la til flekkings! Løp rundt steinen, men bjørnen kom etter! En bjørn løper anslagsvis dobbelt så fort som det jeg kunne prestere, enda jeg var ung og i god form!

Men: Jeg tok knappest mulig innersvinger, mens bjørnen sprang lenger ute, fastslo jeg!  Senere målte jeg opp at mens jeg sprang 25 meter pr. runde, sprang bjørnen hele 80 meter pr. runde, okay! Hjernen hadde som sagt jobbet på høygir, og da skjønte jeg at: Det sies at bjørnen har 12 manns styrke, og 10 manns vett!? Da måtte vel bjørnen kunne telle, eller? Jeg satte opp farten umiddelbart, og fort nok innhentet jeg bamsen, og lå da en runde foran denne! Jeg satte aldri ned farten, og snart var jeg to, så tre og fire runder foran bjørnen, her gikk det unna! 

Tenkte at i det jeg var fem runder foran bjørnen skulle jeg la det stå til, og det gjorde jeg! Jeg la meg ned på kne og begynte med kniven å lirke og fikle i forkilingen for å få fjernet denne! Der kom bjørnen fram, og ja, den var klok, den visste at den måtte løpe fire runder til for å innhente meg, så den passerte meg og la ut på en ny runde!

Febrilsk aktivitet fra min side nå, og jeg ante at det kunne gå, det var bevegelser i det forkilte! Så hadde bjørnen bare tre runder igjen å løpe, så bare to. Heldigvis!

Forkilingen var borte i det bjørnen hadde bare en runde til å jumpe! Jeg lå på kne nå, og da bjørnen visste at nå hadde den innhentet meg, den rundet steinen bare fem meter borte, reiste seg så opp på to med labbene over hodet! Merkelig oppførsel, forresten, at den alltid skal gjøre seg stor rett før angrepsspurten kom!

Spurten kom aldri: ett voldsomt brak fra rifla, blandet seg med sterk lukt av brent svartkrutt! Midt i bringen, farvel!!  Der sto bamseikkebrakarlenger og svaiet, og svaiet!  

-Ka farsken!,tenkte jeg, og la til å løpe ennå en runde rundt steinen.

Da kom jeg jo innpå bjørnen bakfra og foretok ett perfekt, kraftig brassespark i baken til det forvorpne udyret som uten å nøle mente å ete meg opp, fordømte!

Den stupte forover, og spredte krampetrekkninger kom. Så kom ingenting. Absolutt ingenting. Jeg slurpet i meg en kaffeskvett som i mellomtiden var blitt lunken, men lesket en knusktørr strupe. Har innrømt det før, gjør det gjerne igjen, stanken fra bakskotten min var ikke til å holde ut, voi, voi. 

Jeg fant en bekk og vasket både bukse, truse og kropp. Et stort bål tørket klærne alt mens jeg sto der naken og flådde beistet! Ingenting skulle gå til spille.

Det ligger ett fint garvet bjørneskinn på gulvet foran en peis ett sted i Forsøl…