Erindringer på en lang marsj til Gurteluobbal  og Gurtejavri.  

Per Olderdal

Etter å ha vært storrøyker i noenogfemti år sluttet jeg helt med å benytte all form for tobakk, altså nikotin, 1.januar 2017.  Da jeg sto opp 1.januar formiddag, hadde jeg overhodet ikke planlagt dette. Men jeg hostet og harket da jeg røkte min siste sneip der og da. Var fri for tobakk, men i stedet for å kjøre til butikken for å kjøpe mer, kom det over meg som fra løse lufta: Nikotin, bye, bye, takk for ett idiotisk bekjentskap, farvel!

Om det beror på viljestyrke eller noe annet aner jeg ikke, men røyksuget ble borte på noen uker. Slik var det ikke en annen gang jeg skal berette om her. Jeg hadde en lang vandring foran meg fra Sirma i Tanadalen.  Hadde kjørt til Sirma på ca.6 timer. Ca.35 mil fra Forsøl. Fra Karasjok følger en Tanaelva i ca.13 mil til Sirma på E6.

Ca.en mil lenger mot Tanabru munner Laksjokka ut i den mektige Tanaelva. Den er bare en av mange småelver i området som er lakseførende. Jeg vet dette, men har ikke fisket der selv. Nå var årstallet 1981. Jeg var 31 år, og lange dagsmarsjer gikk lett i den alderen. Fra Sirma (Sirbma)på samisk, var det 20 km. i luftlinje til mitt bestemmelsessted, Gurtejavri.

Men jeg fulgte en sti av spor etter terrengkjøretøy i en bue, så det ble jo noen kilometer ekstra å gå. Det handlet med andre ord om en ca. 6 timers marsj.

Allerede den gang, og egentlig mange år før, levde jeg med prinsippet at jeg skulle ha minst mulig å bære, når utsiktene var flere dager med mange timers vandring. Så også på denne turen hadde jeg ikke med meg sovepose. Når du vet at det vil bli fint, varmt vær i mange dager fremover, betraktet jeg det som overflødig.

Mygghatt med myggnett er obligatorisk når du skal sove ute. Hadde heller ikke telt. Ettersom jeg vanligvis benyttet ett tungt kamera den gangen, hadde jeg heller ikke det med. I ettertid har man jo angret på det enkelte ganger, har nok gått glipp av mange fine motiver, men, men.

Ett lett ullpledd hadde jeg derimot med, det er nok i fint sommervær, det var slutten av juli. Jeg pleide aktivt se etter f.eks. utoverlutende bergheller, eller andre lignende glipper, der det var lett å lage seg en boso,(liggested) av mose, lyng, og annet mykt underlag. Man krevde jo ikke store plassen, så det var fort gjort å lage seg ett rede.

Også da var jeg svært nøysom i matveien. Lite pålegg, men smør, salt, og kaffe var det grunnleggende. Fisk blir det meste av kostholdet. Jeg gikk jo i en bue, og passerte Njuorgganjavri, og gikk noen kilometer forbi, da var jeg halvveis og kokte kaffe.

På veien videre krysser jeg etterhvert Dævkehanjåkka,og en mindre bekk. Både til høyre og venstre underveis fins mange småvatn som det helt sikkert er fisk i, men jeg passerer alle uten å bry meg om dem.

At jeg overhodet var startet på denne turen skyldtes ene og alene at jeg alltid har vært en nysgjerrigper. Hadde lest bøker av den fluefiskegale tannlegen Even Rise, som var østlending, men hadde sin tannlegepraksis i Alta den gangen, antakelig på slutten av 70 tallet? Even fortalte at om det var utsikter til flere dager med fint vær, fikk han sin kontordame til å ringe alle de pasientene han skulle hatt de neste to-tre dagene, og gi de nye timeavtaler, så strøk han til fjells. Det var han som skrev om store røyer i Guorteluobbal, en elveutvidelse straks nedenfor utløpet fra Gurtejavri.

Even skrev mange bøker om fiske. Han fant seg ei dame fra New Zealand, og flyttet dit, etterhvert. På veien videre treffer jeg etterhvert på Gurtejåkka, og følger denne videre mot Gurteluobbal, som er dagens mål, der skal jeg overnatte første natta. Litt lenger mot sørøst møtes tre småelver, nemlig Gurtejåkka, Laksjåkka og Garpejåkka. Alle disse småelvene er lakseførende, men det handler jo mest om smålaks. 

Ved øverste enden av luobbalen der elva fløt uti utvidelsen og ble stilleflytende fant jeg en grei plass å ha leir. Her fant jeg brensel, og nødvendig boso-materiale.

Flott sommervær, men mye mygg gjorde at man var nødt til å ha på seg mygghatt med nett foran ansiktet. Juli er gjerne den verste myggtida. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Sirma

Det var mest på 60 tallet, men også 70 tallet at særlig fastboende i Sirma området i Tanadalen, men også andre utførte det som ble kalt for plyndring av Laksefjordvidda. Med tohjulstraktor og henger dro man fra vann til vann med store garnmengder, og fisket i ukevis i hvert vann. Mange av vannene var heller små, og da minket det jo fort på fiskemengden i det enkelte vatn. Da ble det bare til å flytte til neste vann, for fin røye og ørret var det overalt. Årevis på denne måten gjorde selvsagt at det fort ble mindre og mindre fangster å få. Dermed dabbet fiskeiveren mer og mer av hos disse fastboende, så etter ett tiår hadde fiskemengden og fiskestørrelsen tatt seg opp en del igjen. 

Det var sporene etter disse traktorene jeg hadde fulgt innover til Gurteluobbal, som ligger nokså midt på Laksefjordvidda. Veien er svakt stigende innover, men ingen bratte stigninger er å se. Tror at Gurtejavri ligger på bare ca. 260 meters høyde.

Jeg var sliten etter 6 timers marsj innover, man var ikke trent til å gå så langt. Jeg laget ett bål ved elveutløpet til uti luobbalen. Med kaffekoppen i hånd satt jeg der i sommerkvelden og nøt ett vakkert syn:  Furer i vannskorpen, som små bølger fra røyer som presset sammen små, svarte innsekter, før de slurpet det i seg. På dette stadiet i livet fisket jeg halvt om halvt med fluestang og slukstang. Hadde aldri vært som enkelte andre, som sverger til at fluestang er det eneste saliggjørende.

Som de neste årene kom, gikk jeg mer og mer bort fra å fiske med fluestang. Det er jo tross alt mye mer arbeide å utføre å stå der og sveive att og fram utallige ganger med en fluestang. Jeg har aldri praktisert såkalt «catch and release»,altså fang og slipp. Har aldri forstått hensikten med å plage hverken fisk eller dyr i utrengsmål.

Jeg er storfornøyd med å ligge der ved siden av ett døende bål, og stirre på en markdubb som duver der ute i fralandsvind. Om dubben går under eller ikke er av underordnet betydning. Jeg bare er der og nyter den øredøvende lyden av stillhet. Dag for dag fisker jeg bare det jeg spiser opp etterhvert. Likefullt, rundt 20.august hvert år tok jeg en tur for å fiske mer, for å fryse fisken ned til vinterforsyning.

Sent kveld, og jeg inntok min boso, sengeleie, og når du etterhvert klarer å gi blaffen i lyden av surrende mygg rundt hodet griper til slutt søvnen deg for noen timer.

Tidlig neste morgen var gangsperren på plass. Varer gjerne ett par dager. Slik er det alltid når man er uvant med å gå så langt. Av en eller annen grunn sov jeg aldri mer enn noen timer hver natt. Var ikke trøtt, der og da. Trøttheten seg derimot voldsomt på når man etter endt tur satt bak bilrattet på hjemvei. Da måtte man stoppe ofte og gå seg noen runder ute før man kunne kjøre videre.

I skrivende stund har jeg googlet at noen har bygd en steingamme ved Gurteluobbal, og også at det går smålaks langt opp i Gurtejokka, etter at en laksetrapp er kommet på plass ett eller annet sted lenger nede. Gurtejokka er bare en av mange sideelver til Tanaelva som alle er lakseførende. Slikt så jeg ikke i 1981.

I den samme googlingen så jeg jo at de var mange personer med 6 hjuls ATVer som var der inne, og at de fisket med garn. Så da er det vel på han igjen, eller?

Det er lagt ut mange bilder av dette. Eplet og stammen? Unge folk gjentar fedrenes synder. Om du googler : Bilder av gammen ved Gurteluobbal, får du se dette. 

Formiddag, ,andre dagen, og jeg fisker med en 12 grams spinner som, som regel frister røya, om du treffer det kortvarige bettet til den selektive røya. Droppen er navnet, blank med blå prikker. Jeg fikk på få kast to halvkilos røyer, og avslutter.

Fisker bare nok til ett stort måltid med stekt fisk. Denne dagen går jeg opp til selve vannet, Gurtejavri. Ett fint vatn med svingninger og bukter, og også avsmalninger. Jeg har ikke idighet til å gå rundt hele vannet, men lager bålplass nær utløpet. Er også her heldig med at det er svak fralandsvind som vil holde på plass dubben langt ute. For meg som antakelig er litt makelig anlagt er det ofte nok å bare sitte der og stirre på en duvende dubb ved siden av ett brennende bjørkebål.

Etter en halv time forsvinner dubben og kommer aldri opp igjen! vel, vel, tenker jeg, der var kveldsmaten i boks, og slik ble det. En velfødd kilos ørret, med knallrødt kjøtt ble kokt til kvelds. Tilbake ved leiren ved luobbalaen sitter jeg lenge den kvelden, og er mer enn førnøyd med bare å være der. Jeg ligger på rygg i mosen og kjenner godt i leggene at gangsperren fins. Jeg lukket øynene og tenkte mer enn ett tiår tilbake. Jeg var i langt bedre form den gangen.

To brødre. To harde løp.

To brødre i Olderdalen som begge drev ett småbruk med sauer, Rudolf og Jens, henholdsvis Slettli og Johansen, engasjerte meg i det samme året til å hente ned sauene deres. Må ha vært på begynnelsen av 70 tallet, husker ikke det eksakte årstallet. Rudolf sine sauer var hvert år på øversiden Rødmelan, høyt oppe, øversiden tregrensen. Altså øverst i dalbunnen.  Dette var nok i slutten av september. Jeg klatret opp, og kom på øversiden sauene, der begynte jeg så å småjage sauene nedover dalen. Sauene holdt seg hele tiden over tregrensen, men nedover bar det, med meg «hakk i hel.» Måtte ikke gi dem fred til å hvile. Så kom vi etterhvert til elva fra Tjatsadalen. Sauene fulgte heldigvis elva nedover til Dalbakken, der løp de over trebrua og fulgte kjøreveien nedover til Kellemelli. Der fulgte de så stiene ved fjellets fot helt til Kirkesteinen. Og gammelsauen som var i front visste beskjed; den førte sauene helt til den porten der de skulle inn på jordet til Rudolf, og inn for`alle! Alle sau og lam var med, ingen var borte. Ett langt løp, og etterhvert kom jo Rudolf stavrende til porten og var jo strålende fornøyd med at border collien Per hadde utført oppdraget prikkfritt. Rudolf, som hadde tohjulstraktor med kappsag kom dagen etter til Alida og han og jeg kappet i fellesskap opp en veddunge, så var begge deler ute av verden.

Det ble oktober. Da kom Jens og ba Kurt Harald Mathisen og meg om hjelp til å få ned to lam som han hadde gitt opp å få ned. Lammene var helt øverst i Tjatsadalen, og var svært skjær, vanskelig å komme nær. Kurt Harald hadde salongrifle, og han skulle ligge i posisjon ett høvelig sted, mens jeg skulle komme meg på øversiden lammene, og jage dem nedover mot ham. Avtalen med Jens var at Kurt`og jeg skulle få beholde ett lam, Jens det andre. Det første forsøket på å jage lammene ned mislyktes. Lammene var rask og lite samarbeidsvillig, de dreide av inne i skogen og løp tilbake til øverst i Tjatsadalen.

På han igjen, en strabasiøs klatring, igjen. Men, vi hadde jo sett hvor lammene dreide av, og akkurat der satte Kurt`seg og ventet. Nok en gang kom jeg rundt lammene og drev dem nedover, samme ruta. Denne gang sa det pang og pang, og jeg kom til og fikk tappet ut blodet av dyra. Med hver sitt lam over skuldrene gikk vi til Dalbakken der vi hadde sykler.

Ankommet til Jens og Hilda stekte pølser og flesk og vi åt oss mette. – no e dåkker go åg mætt, sa Jens,-så då sko de væll være opp åg avjort, de herran?.

-Takk for maten, repliserte jeg, men nå skal vi to gå ut og flå! Det gjorde vi, og Kurt`og jeg delte det ene lammet.

Det ble sen kveld og luobbaen lå knusende speilblank mens midnattssola nesten skrubbet seg mot åsen i vest, og klokka ble ett, natt, hvorpå sola møysommelig hadde startet på ny klatring oppover, oppover. Horder av mygg surret omkring og var forbannet på den hersens myggnettingen! Jeg inntok min madrassmyke boso, hadde brukt lang tid på å samle sammen mye materiale. Få minutter senere var jeg borte vekk, for noen timer. 
Neste formiddag opprant med like fint vær, og jeg vandret rundt hele luobbalen. Kom til en plass der det både var stilleflytende vann og litt dypere, og hva skuet ikke mine grågrønne i klart solskinn? to, nei tre store røyer, sto der og andøvde ørlite, var jo lite strøm. Alle rundt to kilo stor, fastslo jeg, og tenkte; okay, en fisk bare må jeg ha! Jeg prøvde med markkrok med ett lite blysøkke. Slengte langt ut, forbi fiskene, og til å sveive inn. Nå var jeg kommet nær elvekanten, og hva klarte ikke klodrianen Per å gjøre? joda en fot var hektet fast i noe jordris, og jeg tok neste steget fremover, eller rettere; jeg tok ikke noe steg, var jo hektet fast! Noe elegant svalestup var det garantert ikke, men på hodet ut i vannet bar det!

Å, dævelen, du! Kom meg jo opp nokså lettvint, men en ting sto klart for meg; samme morgen hadde jeg åpnet min siste tobakkspakke, og det var det! Tobakken var selvsagt gjennomtrukket av vann og sigarettpapiret var ødelagt. Hadde en gang før tørket tobakk ved ett bål. Ikke særlig vellyket. Ble bare tørt knusk. Av mange tanker der og da, var det første at jeg ga jevnt blaffen i all verdens tokilosrøyer, ha det. Nå skulle jeg bryte leir og komme meg nedover til Sirma!

Hadde lite å pakke og det bar radig nedover. Ett umiddelbart stort røyksug oppsto! Rart det, hadde jeg hatt tobakk hadde det neppe vært ett stort sug, antok jeg. Jeg brukte jo 6 timer å gå opp. Nedoverveien gikk unna på litt over 4 timer.. Det var jo midt på dagen da jeg ankom Sirma, og butikken var åpen, så da var alle sorger glemt, for denne gangen…