-Det ble første uken av august 84. Utrolig hvor fort disse ferieukene forsvant. Jeg var lykkelig for første gangen siden den ulykksalige dagen på Jækælæpæ-fjellet da bjørnen forandret mitt liv for alltid. Nilas er nå kommet på besøk til min ringe gamme, vi har kokt kaffe, og Nilas vil heller ikke nå forsmå en oppkvikkende dram. Han forstår nok at jeg vil vite mest mulig om hva han har bedrevet tiden med siden vi sist så hverandre i 83.
– Det var en fin sommer, i fjor, sier Nilas. -Nesten altfor varmt. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, fortsetter Nilas.
-Jeg var jo døden nær med min dobbeltsidige lungebetennelse i mai i fjor. Men samtidig fant jeg jo tilbake til det lykkelige livet der på sykehuset, da Berit Elle sto der og holdt mine hender og sa:
– Mun rahkistan du! Jeg elsker deg.
– Hun fortalte meg mer om at hun var så ung da hun besluttet å forlate meg på den lite flatterende måten. – Nå, derimot, i godt voksen alder sa hun, så hadde ikke lenger ett ytre utseende noe å si. Hun mente å vite at jeg var så snill, og ga henne bare lykkelige stunder. – Vi oppførte oss som to ungdommer, der vi i over en måned camperte på Anarjokkas bredd. Vi hadde kjørt inn med ATV, firhjulingen, med en liten henger på slep. Det er ca. 7 mil etter grusveg først. Da stoppet fremkommeligheten for bil. For oss med ATV var det ikke vanskelig å komme helt hit inn den siste strekningen.
Nilas har kommet godt i siget, merker jeg, og ser bare frem til å få høre fortsettelsen. – Ja, du forstår nok at siden jeg er reingjeter har jeg lov til å kjøre der inne. Overalt.
Det ligger ett karrig landsskap straks vestenfor Lemmenjokis myrlendte sletter.
FINNMARKSPORS (Ledum palustre) ( (Rhododendron tomentosum)
Finnmarkspors er den største planten i lyngfamilien. Den har hvite blomster, og lukter sterkt aromatisk, men er giftig. Den er mye utbredt over det meste av disse områdene.
I Anarjokkas utallige tjern og småvatn hekker sangsvaner. Det antas at dette er det området i Norge med mest sangsvaner.
Starrgress
På Anarjokkas vestre bredd er Starrgress svært vanlig. Det finns over 100 arter starrgress, det er en livsviktig plante for beitende dyr over hele verden. Her er dette gresset en viktig del av føden for reinen på vinterbeite. Dette gresset visner jo hvert år, det dør, råtner og blir omgjort til den fineste torvjord. Alle planter må kjempe for å overleve her, og det sees; småbjørk er krokete, trollignende skapninger, som om de vokser på trass!.
Mose og reinlav florerer, de fordrer lite av det golde jordsmonnet. «Han» som kreerte alt dette villnisset var heller ikke særlig raus da han fordelte fiskeartene i området. De mer østlige artene som gjedde, abbor, sik og harr dominerer. Det vi vanligvis kaller for edelfisk som laks, røye og ørret, fins det lite av. Edelfisk bare fordi de har rødt fiskekjøtt.
Men både Nilas og Berit Elle er nærmest oppfostret på sik, det blir som nordmenn og spikkesilda, omtrent. Sik er god mat stekt, og saltes også. Den røykes også,altså en allsidig anvendelse. Lake fins også. Men Nilas syns jo at gjedde og torskearten lake er for «ufisk» å regne.
Storveronika. (Veronica longifolia). Lappflokk (Polemonium acutiflorum)
På en sedvanlig morgenvandringstur langs elva kommer Nilas en dag over en fin, frodig starrgresslette, der elva gjør en krapp sving, og blir lat. Her, inn mot ett vierkratt ser han på den ene siden, til venstre, en blomstereng med storvokst Storveronika, og til høyre en eng med nesten like storvokst lappflokk, scenen er satt! Yr kommer han tilbake til lavvoen, der Berit`har fått i gang ett bål:
-Berit Elle, Berit Elle!, jeg har noe jeg må vise deg, kom her, bli med!,sier Nilas og griper begge hendene hennes, bli med, bli med!
Han drar henne opp. Nysgjerrig, og ikke så lite perpleks, lar Berit Elle seg geleide nedover langs elvebredden. De kommer til Nilas`nyoppdagede blomsterenger. Nilas griper begge hendene hennes, og så ansikt mot ansikt, faller Nilas ned på kne og tryller fram en bukett bestående av storveronika, lappflokk, sibirturt, lappsoleie, og dvergmaigull, som han rekker mot henne!
Alle disse plantene er vanlig i området. Den hadde han laget da han ikke lite impulsivt bestemte seg for hva han nå skulle gjøre:
– Berit Elle, mun ràhkistan du!- Vil du gifte deg med meg??
Det står tårer i Berits øyne når hun legger sitt kinn mot hans, det beskjemmede denne gang, og hvisker i hans øre:
– Det vet du vel, ja, jeg vil gifte meg med deg!
Den fjerde ferieuka tok ende. I lavvoen hadde de blitt enige om at dette skulle de gjøre i all enkelhet. De skulle gifte seg hos byfogden i Hammerfest. De orket ikke folket i Karasjok som tidligere ikke hadde gjort det minste for å skjule hva de syntes om Nilas ansikt. Den femte ferieuka gikk også til planlegging, ikke minst om hva Nilas skulle gjøre resten av sommeren, og helt til det ble frost om høsten.
To turtelduer som hadde passert livets topphøyde, men var unge og glade til sinns, virret omkring på elvebredden. Leende, skjemtende, men også alvorsfyllt når det trengtes.
Berit Elle skulle ordne med dato for giftemål hos byfogden, hun visste at dette pleide å gå fort. De dro på fredagen tilbake til Hammerfest, hjem til henne. Allerede 10.august ble datoen de skulle være hos byfogden, på formiddagen.
Illustrasjon.
Dagen opprant, og selv om det ikke var kirkebryllup, var de kledt i sin fineste skrud,Karasjokkofta,der Berit Elle med en bukett i sin hånd, men også Nilas høyt og bestemt svarte ja på fogdens spørsmål om de vile være sammen til døden skilte dem ad! Så var det overstått. Ett enkelt rituale,der to kontoransatte hos fogden hadde vært tilstede hele tiden,og nå som vitner skrev under på at Berit Elle og Nilas var for rette ektefolk å regne.
Berit lagde bryllupsmiddagen, men bare for de to. Ingen gjester. Hun lagde den tradisjonelle bidosretten; reinkjøtt med gulrøtter, poteter og løk, og buljongkrafta med minimalt med vann til. Den kvelden la de seg sent til å sove, og bare de vet hvor sent det ble innen de var forankret i Morzeves, søvnguden, sønn av hypnos, drømmegudens altomfavnende milde favntak..
Nilas hadde bestilt det nødvendige, men enkle gullgraverutstyret, og straks det kom i midten av august dro han tilbake til Anarjokka nasjonalpark. Det var spade, hakke, sold, vaskepanne og en vaskerenne, ca. en meter lang og 30 cm. bred. Dessuten en metalldetektor. Han skulle forfølge sine feberfantasier. Berit Elle var hans, og nå skulle han dra dit fantasiene tok form; der i lia hvor bekkeløpet delte seg. Nå aktet han å følge det løpet som pekte mot finskegrensa, og videre inn i Finland.
Lovligheten av å fortsette inn mot Jækælæpææ ofret han ikke en tanke, ennå. Men elveløpet på norsk side var jo også spennende upløyd mark for Nilas. Og det ville ta uker innen en grensekryssing sto for tur. Han hadde god tid å tenke på det å krysse grensen. Det kom noen regnfulle dager, fint for ham, så ble det litt vannsig i den ellers inntørkede bekken. Da fikk han utprøvd det nye utstyret, særlig renna og detektoren, som var nytt for ham. Før hadde han bare benyttet hakke, spade og vaskefat. Mest spenning og nysgjerrighet følte han med å skulle bruke detektoren. Hvordan, og i hvor stor grad ville den gi utslag på indikering av metall?
En slik inntørket bekk er ikke lett å oppdage. Den er bare så vidt en aning i terrenget, og er gjerne dekket av lyng, mose og lav. Hvor mange hundretusener, enn si millioner av år siden det var at det fantes større vannføring, var det ingen som visste. Det man vet, derimot, er at når du med hakke graver opp litt av denne fattigslige vegetasjonen, og du da finner sand og finkornet grus, da vet du at det har vært en bekk der. Alluvialt gull er gull i løsmasser. I forgangne tider med vannføring, da i flom, ble gullkorn fraktet nedover en slik bekk, og avleiret i svinger, særlig i krappe svinger, og da i innersvingene. Slike ting visste Nilas mye om. Han husket godt da han som guttonge så eldre gullgravere lete i en naboelv, en grenseelv mot Finland; Skiehccanjokka. Rester av slike gullgraverleirer er den dag i dag å spore. En ting visste jo Nilas alt om: Om han i sine gravingstester i en fordums bekk kom over svart sand, ville nok hjertetakten øke betraktelig. Det er i slik svart, finkornet sand at det er størst utsikter til å finne Gull.
Nilas har satt opp et lite tomannstelt på en liten slette, rett bortenfor den ellers lett hellende lia. Her, ved bekkedelingen skal han starte å forfølge sine drømmer, dykke lenger inn i sine feberfantasier..
Siden det er litt vannføring nå i regnværsdager, blir det lett for Nilas å få prøvd vaskerenna for første gang. Han har laget ett vanninntak tyve meter lenger oppe, og har fått bra trykk gjennom vannslangen som er finurlig festet øverst på renna, koblet til ett tredve centimeter langt rør med mange små huller i hele rørets lengde. Det er som en dusj som dekker hele rennas bredde. Renna har riller, og med rett hellingsgrad slår han den sanden han har funnet nedetter renna. Gull som er det tyngste som finns synker ned i rillene, mens sand og jordmasser fortsetter nedover renna og forsvinner.
Les her: En liter vann veier ca. ett kilo. En liter sand veier ett komma fem kilo. En liter gull, derimot, veier hele 19,3 kilo!
Den første dagen tok ende, og Nilas skulle undersøke det som lå i rillene for litt var det jo. Nå fikk han utprøvd metalldetektoren for første gang. Han skrudde den på, og ja, en høy pipelyd fortalte at det var metaller i sanden! Ganske kort; han fant noen synlige korn av gull, men disse ble jo forsvinnende små mot gullklumpen ved navn The welcome stranger nugget, som ble funnet i 1869 i Victoria i Australia, den veide formidable 72 kg.!
Nilas fortsatt ufortrødent å avdekke meter etter meter av det fordums bekkefaret de neste dagene, og dager ble til uker. Det ble lange arbeidsdager. De første dagene av september kom, og han ble nå utsatt for valgets kval: Skulle han krysse grensa? Han hadde til nå funnet kanskje 20-30 gram gull. Litt var det jo, men det monnet så lite sett i forhold til hans murrende drøm: Å finne nok gull til at Berit`og han kunne bygge seg ett lite hus der de kunne nyte sitt otium.
Han sovnet sent, men avgjøresen var tatt: Neste morgen skulle han forføge bekken videre inn i Suomi. Han anså sjansen for at noen skulle oppdage ham som forsvinnende liten. I hvertfall ikke myndighetspersoner var å finne her i ødemarka.I løpet av formiddagen neste dag hadde han forfulgt bekkefaret man ennå kunne ane som en anelse av en buktende grop,og var nå ett stykke inne i Finland. Hist og her underveis avdekket han den karrige vegetasjonen for å se etter lovende sand. Sent på ettermiddagen ser han at han har nådd det laveste punktet. Bunnen av bekken som jo kom fra norsk side, er nå helt slett. Men, det ser ut til at to bekker har møttes her, for nå stiger bekken opp mot Jækælæpææmassivet. Rett før han vil gi seg for dagen ser han i undring at bekkefaret blir litt dypere, og gjør en krapp nittigraders sving mot høyre??. I dirrende spenning begynner Nilas å skrelle bort vegetasjon. Han er erfaren nok til å vite at det er nå han nesten må holde pusten mens hakke og spade graver videre,:
Herre, Jumala! Herre Gud!
Han får øye på den svarteste sanden han i hele sitt liv har sett! Så begynner det å regne mye, og han velger å avslutte for dagen og krype inn i sitt vesle telt som han har flyttet og satt opp nettopp her.
Det ble en natt med urolig, dårlig søvn. Nå hadde det han hittil bare hørt snakk om, grepet ham:
Gullfeber!
Det hadde vært mye som hadde klaffet for bjørneskadde Nilas denne sommeren. Ikke bare hadde han fått seg ei snill, kjælen kone, som han følte at det ville vare livet ut, men det neste som klaffet var at det hadde regnet hele natta, og dermed ble det vannsig i bekkefaret. Også Ilmarinen, værguden, var på Nilas`side, så hva kunne vel gå galt, da?
Vann var jo nødvendig for å skylle jord og sand nedetter vaskerenna. Med primus kokte han kaffe, og det var morgen, man skrev åttende september. Litt mat på sedvanlig samisk vis ble satt til livs. Ett par brødskiver med smør på, og så det som hadde vært det evige pålegget man adri ble lei av, tørket reinkjøtt. Kjøttet ble saltet og tørket i sprengkulde om vinteren, da ble kjøttet finest, det ble så mørt. Han var ikke akkurat helt uthvilt, men mett og tankefull der han bega seg til det stedet der han hadde avsluttet gravingen dagen før. Han fyller på med den lovende, svarte sanden.og lar den skylle nedover vaskerenna.
Herre,jumala,igjen!
Nilas ser at det glitrer nedover renna i alle rillene, takk Jumala og Ilmarinen, du også! Nilas er på kne nå, kan ikke fatte det hele! Alle som driver på med dette håper jo innerst inne at nettopp de skal gjøre storfunn, men utrolig få gjør nettopp det. Nilas siler ut av kjelen en halv kopp lunken kaffe, må roe seg litt. Så samler han innholdet i rillene og finner mye gull. Faktisk fins også ørsmå klumper, ikke bare små gullkorn! Han hadde jo tett regntøy på, så det anfektet ikke ham at regnværet holdt ut hele dagen. Mot kveld hadde han tømt renna utallige ganger, denne gullholdige restsanden sto i plastbøtter. Med vaskepanna foretok han den siste utskillelsen: Sand i panna sammen med vann. Han holdt panna foran seg, litt på skrå, og med sirklende runde bevegelser forsvant mer og mer av jord og sand utover kantene på vaskefatet. Enkle, fysiske lover var utført; sentrifugalkrafta, som i den roterende bevegelsen sendte det letteste materialet ut av fatet. Nilas blir nesten sjokkert! Første panna, og det glitrer nede i vaskepanna. Utallige gullkorn ligger der i bunnen av panna, voi,voi!
Han har en fintfølende vekt,som utviser stor nøyaktighet. Hele 12 gram i en panne, utrolig! Mannen til Berit Elle sitter der og skuer utover. Han konstanterer at dette området med den skarpe svingen er på atskillige kvadratmeter, og han blir rent skjelven når han ser mot innersvingen, ennå har han ikke gravd der, det vanligvis mest lovende stedet! Nilas er blitt som en liten guttonge på julaften; han vil åpne den største pakken sist.
Hele seksti gram ble det denne første dagen. Han skal ta kveld nå, men han er jo urolig for om det finns andre folk i nærheten, og begir seg opp på ett høydedrag for å rekognosere.
Nei, ikke antydning til liv noen steder. Lettet går han inn i teltet, susen fra primusen er god musikk, her på vidda er jo lyden av stillhet øredøvende, ellers! Vidda, i seg selv, med milevis til andre folk er jo en god sjelebot og en lise i en stakkars` liv..
Spennende, lange dager tok ende. I slutten av september er Nilas i ferd med å sette spade og hakke ned i det innerste av innersvingen,
Herre Jumala!,for’nte gang!
Det er nå han etter ett par spadetak med sand oppdager noe meget iøynefallende: En gullklump!! Han veier den umiddelbart, og vekten viser 17 gram, ufattelig! Nå, hvis han lukker øynene, og det gjør han, han sitter på huk med hendene for øynene, og hadde gassebia vært nær nok ville den ha hørt en svak hukrende joiking ta form ved Jækælæpææfjellets fot:
– oh, na, na voi, na, na, Berit Elle, mun boadan ruoktot, na, na! Jeg kommer hjem, snart!
Han setter seg helt ned og er ør i hodet. Så lukker han øynene. Lenge. Han ser for seg en rødmalt stue ett sted langs Tanaelvas milevis med tildels stilleflytende buktninger, der må det vel være fint å eldes sammen med sin elskede, mina rakastan sinua, må vite, elsker deg, nå på finsk ettersom han har sneket seg over grensen og gjort seg til en krøsus! Det må sies at da nattefrosten kom uforvarende på Nilas de siste dagene av september, var hele det gode området i svingen, og atskillig meter oppover fjellstigningen gjennomsøkt. Nilas var sliten, men ufattelig lykkelig. Han hadde aldri betraktet rikdom i form av penger som noen stor lykke.
Men han kunne nå få satt opp det lille huset der Berit kunne servere han bidos på bursdager og andre store dager. Der skulle hans etterhvert utslitte kropp finne hvile. Utslitt etter tusener av mil med vandringer som aldri tok slutt. I sin ungdomstid var apostlenes hester det eneste hjelpemiddel de hadde. Rein og pulk vinterstid, men om sommeren ble det til å gå.
Den fir og seksti års gamle mannen gjorde opp status der han hadde begynt å bryte leir for siste gang, nattefrost hadde gjort det umulig å fortsette å grave i frossen jord. Ufattelige 2,3 kg. gull ville bli en lett bagasje å bære tilbake til hans hovedleir, en lavvo på elvebredden straks vestafor Lemmenjoki, farvel, og muligens på gjensyn neste år, om jeg tør å friste skjebnen ennå en gang.
Berit Elle, før Loggje, nå Hætta, tok i mot den mannen som hun senere kunne fortelle, så ut som en tindrende soloppgang i det han skrittet over hennes dørstokk der i Tåkeheimen, der hennes leilighet lå. Ord ble overflødige, men han berettet jo velvillig, selvsagt! Senere den dagen, og kvelden, ble det lagt planer om hvor de skulle bygge seg sin lille, rødmalte stue. Men først, etter å ha skrittet over sin frues dørstokk, hadde han knappt nok tid til å ta av seg ryggsekken før han løftet opp Berit`og bar henne inn på soverommet, takk for din velsignelse, kjære byfogd!…
Jeg sier: Her avsluttes del 4, men det har jo i hver del ligget i kortene at det er muligheter for å bygge videre, man må bare lete etter ånden hver gang, så da får tiden vise hva som kommer, eller ikke.
Olderdalen, bygda vår 