Nilas del 3

Per Henning Olderdal

Illustrasjon

Jeg lå og jamret min arme nød på brisken i gammen. Skulle man da aldri lære? Jeg hadde jo gjort det samme en gang før: Fråtset på en steinfrukt som vokste på kalkfattig torvgrunn. Navnet var rubus chamaemorus, eller som vi sier; moltebær. Ett modent moltebær, som altså ikke er bær, er stappfull av benzosyre, og de færreste tåler å spise for mye på en gang. Magen tåler ikke det. Heller ikke jordbær er bær, men frukt, rent botanisk sett. De fleste tror jo også at tomater er grønnsaker, men også tomat er frukt. – Men også denne gang visste jeg råd for uråd: En sterk kopp te, med rikelige mengder sukker i. Det blir søtt mot surt, og nokså raskt ble maveproblemene borte. Syren ble nøytralisert. På vidda må man ha ett middel mot det meste, det er langt til apotek og lege, i verste fall.

Således kan jeg i all beskjemmethet berette for dere om en gang jeg måtte tre av i ett nødvendig ærend, på naturens vegne:  Ja, så satt jeg da der på huk, med en kvist i hver hånd, og viftet att og fram med dem på yttersiden lårene. Jeg må tilføye at i disse dagene hadde det forekommet en eksplosjon i knottformering, du så nærmest svarte skyer av dem! Du kan til en viss grad med myggolje holde myggen unna, men knotten gir blaffen i den slags fluidum, og angriper ethvert blottet område. Og, hva hjelper det med kvistevifting på utsiden lårene når den bredeste baken nord for polarsirkelen ligge aldeles blottet? Kort fortalt ble det noen kaller edlere deler fullt dekket av små, svarte uhyrer, som uten å nøle angrep. Det kunne jo ikke jeg se, jeg var opptatt med å saumfare en elvekulp med blikket, for å se om det fantes ørretvak. Ett knottebitt hovner opp omtrent det tredobbelte av ett myggstikk! Jeg hadde ikke vært meg selv om ikke min første tanke hadde vært:

» No skulle tjærringa ha vorre hær, ho såm bestandi klage på at eg e så dårli utrusta fra naturens side! – no skulle ho ha fådd det tredobbelte, ætter at flere dusin knott ufårtrødent hadde fullført sin jåbb, uten at eg hadde sedd ett einaste vak»!. Men, jeg visste jo ett råd mot det meste, også dette: jeg urinerte i ett plastglass. Dernest smurte jeg inn alle de angrepne partiene med urin. Opphovningen forsvinner ikke, men all kløing forsvinner før minuttet er gått.

Illustrasjon

At mye av kroppen etterhvert stinket amoniakk fikk jeg heller bære over med, her fantes ingen av det motsatte kjønn som jeg skulle imponere med min renslighet.  Dette hjelper også mot myggkløing ,og jeg tråkket barfotet på en hveps en gang på en veranda i Olderdalen. Ble stukket i lilletåa, brukte urin, og alt verk forsvant omgående. Kan jo nevne at dette var på Tosses veranda, og den sommeren var det veldig mye hveps overalt. Satt vi ute med ett ølglass måtte vi ha en skje for å fjerne druknende veps, som jo oppsøker lukt av både brus og øl.

Føler nå at jeg må si litt til den enkelte leser hva seriøsiteten i mine skriverier angår; Det meste er den rene sannhet, og jeg er overbevisst om at den enkelte leser selv lettvint klarer å sortere hva som er fakta, og hva som er nonsens. En innfletting av skrøner er av  og til nødvendig for å gjøre en historie mer lesverdig. Men her, hittil, i denne historien er det sant at overspising av moltebær gir vondt i magen, og at sukkerholdig drikke retter opp syrenivået fort. Like sant er det at urin fjerner kløe fra mygg og knott stikk/bitt. Og at verk fra vepsestikk øyeblikkelig forsvinner.

Det var sommeren 1983, og da mageondet ga seg dro jeg på besøk til Nilas. Det var i begynnelsen av august, og dette skulle bli siste gang på lenge jeg skulle se Nilas. I hele 84 så jeg ham ikke. Jeg så heller ikke snøscooteren utfor gammen i 84, så da forsto jeg at han ikke hadde vært med på vårflyttingen til Stabbursdalen den våren. 

Det ble august 85 før jeg endelig fant Nilas på plass i gammen sin. Da var det jo gått to år! Det ble ett gledelig gjensyn, og nå var jeg jo sprekkferdig av nysgjerrighet! Hva hadde skjedd på to år, ville jeg selvsagt vite mer om.Men først måtte vi jo koke kaffe, det er det mest saliggjørende på fjellet, og får tankene til å vandre. Også nå hadde jeg med meg 60% sprit, en hel flaske, faktisk. Jeg viste stor tålmodighet, og spurte ikke om noen ting. Visste at Nilas satt og samlet sammen hele sitt sjeleliv mens innholdet i den andre kaffedoktoren sank mot bunnen. Så kommer det:

-Altabataljonen, syvogtredve Hætta!

-At hva?,undrer jeg meg, og sier det.

-Jeg var med i Altabataljonen, og var med i kampene 25.april 1940 i Gratangsdalen. Vi nedkjempet alle de tyske stillingene der!.

Illustrasjon

Fem dager senere var vi med i kampene i Bjerkvik utenfor Narvik. Da var det større motstand, og vi hadde fem falne, og 36 sårede. Vi ble trukket ut etterhvert, og etterhvert demobilisert, og vendte tilbake til Alta. Jeg ble dimmitert etterhvert, og var med på vårreinflyttingen til Sennalandet.

Men, selvfølgelig hadde jeg og en kompis sikret oss hver sitt Krag Jørgensen gevær, og mange tusen skudd!  Det var mer slapphendt forvaltning, den gang, og vi hørte aldri noe om de forsvunnede riflene, og det skjønner du nok, biera, at jeg har aldri manglet reinkjøtt, etterhvert også elgkjøtt. Det meste lagrer jeg i fryser hos en nevø som bor på Skaidi. Det er ikke så mange mil til Skaidi fra okselvbroa. Jovna har bil, så han kjører ofte til Skaidi. Nå har jeg jo kjøpt ATV også, eller firhjuling som den også kalles. Du har jo sett den her bak veddungen.

Det var mange opplysninger, mye nytt å fordøye, men jeg forble taus. Måtte jo sortere alt dette. Så spør jeg:

– Enn 46 Juuso, Jon Juuso, kjente du han? -Han var jo også i Altabataljonen!

-Ja svarer Nilas, jeg visste hvem han var, men han var ikke med i Gratangen,eller Bjerkvik. Ikke med oss, i allefall. Ja, han vet at Juuso døde ung.

Jeg brenner etter å spørre om han drepte noen tyskere der i treffningene, men vokter meg vel for å gjøre nettopp det.  Man skal ikke grafse i andres sjeleliv, og jeg sier ingenting. Initiativet må hele tiden ligge hos Nilas. Jeg spør nå selvfølgelig om hvor han var hele sommeren 84, ettersom heller ikke snøscooteren var å se. Nilas har fått glimtet i øynene nå, og han sier:

– Jeg var med på reinflyttingen i begynnelsen av mai hit til Stabbursdalen. Så gikk det noen dager, og jeg følte meg kraftig forkjølet. Dagene gikk, jeg hadde feber og ble ikke bra. Det begynte etterhvert å verke i brystet, og feberen steg. Ett par dager lå jeg bare og fantaserte. Så kom Ante på besøk, en annen dreng hos noen andre på Sennalandet.

– Ante visste heldigvis beskjed, så han plasserte meg på sleden, godt innpakket. Vi kjørte til Jovna. Jovna forsto fort at jeg måtte til Hammerfest sykehus, at jeg antakelig hadde kraftig lungebetennelse. På sykehuset konstanterte de fort at slik var det.

 
Jeg ble plassert på enerom for ikke å smitte andre der. Det var endeløse vanskelige dager som kom. Kraftig feber, med fantaseringer. Visste ikke forskjell på natt og dag. -Det var nå, etterhvert, at mine fantaseringer begynte å dreie seg om Berit Elle, voi,voi! Så dro fantaseringen til Anarjokka,og faret av gull opp fjellsida der. Så ser jeg noe som må ha ligget i underbevisstheten min hele tiden; der i bekkefaret, midtveis oppe i fjellsida, delte bekkefaret seg, og en annen gren av bekken gikk østover, mot finskegrensen, og videre mot det mystiske Jækælæpææ fjellet..

Dette begynte å ta en spennende vending fastslo jeg, og fyllte opp mer kaffe til oss begge. – Nilas er ettertenksom, så kommer det: – Som jeg sa, jeg fantaserte jo mye om Berit Elle, der jeg lå helt hjelpesløs med brystsmerter. Jeg så forskjellige sykepleiere og leger komme og gå i dag etter dag.

 
-Så, endelig en dag synker feberen til bare 38 grader, for en lettelse det var, som å bli født på ny. Jeg hadde ikke spist mye disse dagene, men nå denne morgenen kom det inn en eldre sykepleier med ett frokostbrett til meg. Så setter hun seg på en stol ett par meter unna meg. Hun bare sitter der og sier ingenting. jeg tvang i meg to brødskiver, og drakk så kaffe. Da flyttet denne pleieren stolen nærmere meg. Nå ser jeg at tårer renner nedover hennes kinn, hva nå? Så kommer det fra henne:

– Nilas, kjenner du meg ikke igjen?

-Nææ,utbrøt jeg, men forsto i neste øyeblikk hvem det var.

-Berit Elle!,utbrøt jeg! Er det virkelig deg?

-Ja, kom det fra kvinnen, og hun reiste seg opp og kom helt til senga og grep min ene hånd, så begge; Nilas, Nilas!, jeg har tenkt så mye på deg i alle disse årene som er gått!

– Alt har vært så trist etter at jeg tok den skjebnesvangre beslutningen den gang vi var unge. Jeg har angret mange ganger, for jeg var jo veldig glad i deg, men alt føltes så vanskelig.- Jeg tok først videregående skole, og så mange år sykepleierskole. Jeg har i mange tiår jobbet her på sykehuset.

-Du har jo vært her i to uker, jeg har vært her inne mange ganger, og du svettet og pratet mye for deg selv, du fantaserte nok.- Men du nevnte navnet mitt mange ganger i dine feberfantasier. Jeg håper jo at du endelig blir frisk, du var langt nede på det verste!

-Nilas, jeg er glad i deg ennå!

Nilas ser tenksomt på meg, så sier han:

– Og vet du hva, Biera, jeg var veldig glad i henne ennå, jeg også! -Er det ikke slik at gammel kjærlighet ruster aldri, sies det?  

-Joda, har jo hørt uttrykket, må jeg samtykke i; – Men hva skjedde videre?

-Og vet du hva?,fortsetter Nilas, Berit Elle sa at hun aldri hadde vært sammen med noen annen mann på alle disse årene. Jeg hadde aldri henvendt meg til noen andre kvinner i disse årene heller, med noen baktanker.

-Da ble jeg frisk, etterhvert. Ble utskrevet. Berit Elle inviterte meg på besøk, hun bodde i en liten leilighet.

-Jeg var 64 år, Berit Elle var 61. Nilas gliser nå, og ser ned i den tomme koppen.

Den tredje. -Jaa, det er jo ikke så veldig gammelt, syns du? Enda brant det så underlig i kropp og sjel da vi hadde sittet i mange timer og pratet om alt. Det ble kveld, og jeg kunne vel ikke sove på sofaen, syns du Biera?  Så da måtte vi jo sove i samme seng, og naturlig nok hadde vi heller ikke nå innhentet prestens velsignelse..

-Så fikk Berit Elle ferie. 5 uker fra begynnelsen av juli. Hva var da vel mer naturlig enn at ørn og ravn kretset over en liten lavvo på Anarjokkas bredder, og høylydt ga sitt besyv om hva de mente om vår camping i ukesvis der vi for det meste livnærte oss på ørret, og medbrakt reinkjøtt.

-Vi hadde late, fine dager. -Og ja, vi lette sporadisk etter mer gull oppover det samme bekkeleiet. Fant jo litt.

-Og, vet du hva, jeg nevnte aldri med ett ord det gullet som forsvant for lenge siden. Selv hadde hun jo sagt at det meste gikk med til å finansiere mange års skolegang. Nå syntes jeg jo at det var en bra ting at hun hadde fått en utdanning.

-Neida, jeg bar overhodet ikke noe nag, alt var glemt!

-En dag var vi kommet opp til det stedet der bekken delte seg, og jeg satt lenge der og tenkte mye att og fram:

-Enn om..? Tror jeg tok en besluttning, der og da, snart måtte jeg forfølge det bekkefaret mot øst, mot fjellet Jækælæpææ som jeg ikke assosierte med gode minner. -Dit skulle jeg, besluttet jeg, og det første jeg skulle ta med meg var Krag Jørgensen geværet med rikelige mengder ammunisjon. Så kunne bjørnen stå der og vise meg at den var en meter høyere enn meg, da skulle jeg noen dager senere garve dennes skinn og bruke det til fint liggeunderlag i lavvoen, der Berit Elle og jeg lå og fortsatte å gi blaffen i prestens manglende velsignelse..  

-Vel, ikke på langt nær så ofte som da vi var ung og ufordervet,men ennå ulmet det jo i gamle,snart nedbrente glør…