Savvan.

Den tradisjonsrike fiskeplassen Savvan (Savvon) ble dessverre ødelagt på slutten av 1970-tallet som følge av sprengningsarbeid, utført for å legge til rette for sjørøyas vandring opp elva. I dette maleriet har Per gitt sin personlige tolkning av hvordan Savvan en gang var.

Savvon, en stilleflytende kulp.
Ett spiskammers i en armodstid.

Per Henning Olderdal

Nesten midt i mellom brakka,mitt barndomshjem,og det huset som dengang var Tormod Albrigtsens hus,retning elva, sto den første av fire trebroer,som på en rekke gikk gjennom elveholmene. Den første var den tredje største. Og den gikk over den middelmådige elva der vi tredve meter lenger oppe hentet vann til både husholdning og til å fylle opp en stor tønne i fjøset. Vann til dyr. Vi brukte ett åk til å bære to bøtter av gangen. Min far hadde med flate steinheller laget en fin plass å stå på for å fylle bøttene,utfor hellene var det en halv meter dypt. 

Den neste, var bare tre grove planker i bredde og var lagt over ett lite bekkefar som gikk midt på den holmen som altså var nærmest brakka. Hva mer var; midt på denne holmen rett over plankene og tyve meter nedover hadde gamlingen utvidet ett oppkomme, en krystall klar vannkilde. Når så elvene i vårflomtida med mye regnvær enkelte ganger hadde en helt hvit, leirholdig vannføring kunne vi i dette oppkommet hente det fineste, klare kildevann til husholdningen.  Denne bekken hadde litt vannføring i vårflomtiden. Sensommers ble den helt tørrlagt.  

Så kom den største broa så kom«jodenelveholmen», Heter også Mølleholmen, og endelig den fjerde broa, som gjorde at når du hadde krysset den var du på det vi kalte innersia elva. Broene var aldri dimmensjonert for mer enn å gå over, selv om fundamentet på både tredje og fjerde bro var tykke stolper, a`la telefonstolper. Her var det dessuten bygd opp, muet opp, ett brokar midt i elva, som stolpene hvilte på. Må ha vært ett ufattelig slit for mange mann, uten annet enn egne krefter til hjelp. Synd at man som ung ikke hadde vett å spørre de eldre om hvordan de fikk det til. Lurer på om man kan få slike opplysninger på kommunekontorene?

Her vil jeg først foreta ett aldri så lite digresjon bort fra hovedemnet, elva, før jeg fortsetter med både storelva og savvan. Jeg leste akkurat om det å gå på skøyter på leibodammen. Da husket jeg automatisk ett par ting til hva leibodammen angår. For det første så hentet vi tynne bjørkestammer, gjerne med en liten krok nederst.  Vi fant det gjerne i elveholmfjæra, altså mellom broene.Der vokste en del bjørk. Dette brukte vi til kølle. En vikingmelk boks ble stående banket og trykkt sammen, den ble brukt til puck.,Så spilte vi ishockey mot ett, eller to mål, alt etter hvor mange vi var der og da. Og, ikke minst: den del av leibodammen som var lengst innover, der den var smalest, ble benyttet til noe vi kallte «bronsjing». En flott bronsjeis var kanskje 2 centimeter tykk. Vi kastet litt snø ut på nyfrossen is, da ble det god gli! Så tok man springfart ut på isen,og gled stående over til andre siden, gjerne 10-15 meter. Holdt du ballansen gikk det jo bra, men datt du var det bare å belage seg på å gå hjem og skifte klær. Da brast isen, og du gikk igjennom.Det var en underlig «syngende» lyd fra isen etterhvert som du gled over. Denne lyden fantes ikke når isen ble tykkere. 

Så mer om storelva først, helt nede fra sjøen og oppover. Det var jo i slåttetiden at sjørøya samlet seg i elvemunningen. Gjerne i siste halvdel av juli. I overgangen mellom elv og sjø, der det gjerne var nær halvt om halvt med ferskvann og sjøvann samlet sjørøyer seg. Først sporadisk. Så ble det flere av dem ettersom det nærmet seg det tidspunktet at det ble litt skjømt om kveldene i 9- 10 tiden . I 7-8 tiden, kveld, kjente jeg min besøkelsestid, særlig om det var halvflødd sjø på det tidspunktet. Jeg hadde lang bambusstang til å fiske i hele elva. antakelig 5 meter lang. 0,40 nylon var vanlig, og markkrok. Fisket med dubb. Med stoppenål stakk man hull i en flaskekork, og trakk nylonet igjennom. Lett å regulere lengden fra dubb til krok på denne måten. Helt nede i overgangen elv/sjø fikk man mange heller småfallne røyer, noen hekto stor, Men man anså det for å være fin stekefisk. Noen større fikk man også. 

Sjørøye (Salvelinus alpinus)

Nede ved sjøen skal jeg nevne ett par episoder, hva andre enn meg angikk.: Sigurd Myrlund fikk på en fin sjørøye, i ca. 1962, jeg sto ved siden av, og berget sannsynligvis fisken for han. Fisken løsnet fra slukkroken bare en meter fra vannkanten, og sprellet mot frihet da jeg kastet meg over den og fikk lempet den mange meter lenger inn på land. Den var en utrolig blank og fin sjørøye på rundt ett og ett halvt kilo.  Olaf Olsen,(bror til Kåre),sto ofte nede ved elvemunningen og fisket. Da kunne jeg stå på storbrua en stund. Kunne jo se at han av og til fikk fisk. 

Straks nedenfor storbrua, yttersida elva, var det ett litt mer stilleflytende parti på kanskje 20 meters lengde. Det var første stoppested for oppgående sjørøye. Fikk mange fine fisk der med mark og dubb..

Jeg ble fortalt at i etterkrigstid, og på tidlig femtitall, var det en fin lang kulp nedenfor den største brua i elveholmmen, den vestenfor «jodenelveholmen». Det var også dette elveløpet som var hovedløpet med mest vannføring. Sto du midt på storbrua var du der spissen av denne holmen var. Jeg husker ikke å ha sett denne kulpen nedfor trebroa.  Errosjon i vårflom gjorde jo alltid store forandringer i elveleiet som tiårene forsvant.  I løpet av 60 tallet klarte forskjellige vårflommer å smadre og fjerne alle disse broene. De to ytterste sto lengst. Således finns heller ikke lenger kulpen straks nedfor storbrua, slik den fløt stille på begynnelsen av 60 tallet. Vårflomerrosjon har jo utrettelig spist opp mer og mer. Gamle kirkevegen står for tur å forsvinne.

Når du har gått mange hundre meter opp til øverste spissen av jodenelveholmen, fortsetter jo holmen kanskje 20 meter videre oppover ute i elva. Der var en fin stille langkulp, naturlig nok ettersom det var ganske flatt akkurat der. Må vel ha vært Elsa Solberg sin favoritt fiskeplass? I alle fall sto hun ofte og fisket der når jeg gikk forbi. Kan da i samme åndedrag nevne en annen episode i fra torvtakingstida i dalen. Året var sikkert rundt 1958- 60. De voksne stakk torv. Elsa og jeg fisket i småkulpene gjennom myra; lilleelva. Små svarte røyer fkk vi jo. Veldig små. Aner ikke om vi stekte dem. Nåvel, Elsa ble fri for metemark, jeg hadde plenty. Men Elsa hadde trumfesset: Kamfersukkertøy! Det ble langvarige, knallharde forhandlinger om hvor mange mark hun skulle ha pr. sukkertøy! Femti år senere kunne Elsa og jeg ha moro av disse erindringene.

Så må man ikke glemme kulpen vi kallte «laksestilla». Den lå omtrent rett nedfor «Isakmelen». En sjelden gang kunne du ha flaks og få større fisk her, også sjørøye. Det var en naturlig stoppeplass for fisk på vei oppover elva. Mitt inntrykk var imidlertid at fisken stoppet ikke lenge der. Videre oppover elva fantes det enkelte små stoppeplasser for oppgangsfisk, ofte bak steiner uti elva. Man kunne knappt nok kalle det kulper. Jeg kjente til fingerspissene alle disse plassene, og fisk fikk jeg. 

Nå vil jeg nevne den ting at innen også jeg ble en som krøkte sjørøye, årene var da 1963-64- og 65, hadde jeg jo massevis av teoretisk grunnlag. Jeg sto bak rævva på mange forskjellige voksne og iakttok dem. Fikk aldri stå foran, da kunne jeg skremme fisken, som skydde unna det de så mot himmelen. «Olla» lærte meg  hvordan man skulle se, stirre, ned i eva for å se fisken. Ja, jeg ble flinkere og flinkere til nettopp det. «Olla» lærte meg også hvor jeg skulle vade over til innersia elva i Savvan. Det foregikk helt på brekket, helt i nedkanten av kulpen. Var nok ca. 13 år første gang jeg torde det. Man hadde jo stanga til å støtte seg under vadingen.

Det var på de siste årene av femtitallet at jeg husker at folk fikk mye sjørøye. Da hendte det ikke rent sjelden at det svevde en fisk i lufta på begge sider av elva samtidig. Fisken løsnet fra krokene de fleste gangene, men bevegelsen var jo krøk, løft og sleng innover! Så ble det å lete etter fisken inne på land, som regel var det lett å finne en sprellende fisk. På begynnelsen av 60-tallet var det år for år mer og mer slutt. Dette ble det snakket om, erindrer jeg, på samlingspunktet butikken. Mer og mer klaging over hvor lite fisk det var. Kan ikke huske noen komme inn på tanken om at der hvor sjørøya trodde at de var kommet til paradis, den fine kulpen, sørget mennesker på begge sider av elva for at de var kommet til ett helvetes inferno! ikke en fisk som ble sett slapp unna krøking/krøkeforsøk!. Rene utryddingstaktikken var det!

Tormod Albrigtsen og Hedmund Antonsen skuer utover en flomstor Savvan

Kan nevne to småelver i mitt nærområde, henholdsvis Kvalsundelva og Skaidielva,4 og 6 mil unna Forsøl. Her kunne jeg ofte lett se laks i hvitskummende elv, mens forskjellige kompiser som var med ikke så noen ting. Har forresten fått mange smålaks i begge disse elvene, gjerne 2-3- og opp til 6-7 kilo store. Billig var det også å fiske i Kvalsundelva, bare 35 kr. døgnet tidlig på 80 tallet. Fikk i årenes løp mye sjøørret også i denne elva. 

Det var nærmest en armodstid i etterkrigstiden og gjennom femtitallet i Olderdalen. Heller ikke 60- tallet brakte mye velstand til folk flest. Det var aldri mer enn en inntekt pr. husstand. Ofte knapt nok det i en tid med manglende utdanning og stor arbeidsledighet. Fattigdom, rett og slett, ble tilværelsen for utallige familier. Vi hadde jord og derfor poteter. En svært gammeldags landhandel ga ikke stor omsetning og inntekt. Men jeg må si at en gavmild far aldri nektet folk henstand på krambua. Da han gikk i en tidlig grav, var det ennå mange som ikke hadde gjort opp boka på butikken, men slik var tiden, og likevel vil jeg si at det var en god tid der folk brydde seg om hverandres tilværelse og velbefinnende. 

Da måtte folk skue mot havet, der svømte den føden som gjennom hele året skulle fylle opp sultne mager. Og, prøv å by ungene av i dag spikkauar og potet til middag!. Enn si det råflotte måltidet; spikkesild, løk og rødbeter og poteter. Rene sløsingen hva ingredienser angår! På høsten kom det velsignede havets sølv, silda, i store stimer inn fjorden. Da sto utallige sildegarn, 8-12 meter dype bortover langs fjæralandet, nå skulle vinterens matforsyning sikres. Det ble saltet i tønner og stamper. Og om høsten kjente man duften av stekt sild ligge over grenda. Hos oss var det vanlig med rugmelsuppe til stekt sild. Om dette var vanlig hos andre, aner  jeg ikke. 

Selv om mange hadde fjøs og noen få sauer og derfor kunne slakte mange lam hver høst, ble det til at kjøtt til middag omtrent bare forekom på søndagene. Frysebokser hadde ingen, så kjøttet ble saltet og hengt opp til tørk. Kjøtt ble også saltet i tønner og stamper. Det ble laget saltlake med salpeter tilsetning, husker at kjøttet så litt grønt ut. Det gikk da i lapskaus, kjøttsuppe og ertesuppe. Fårikål var høstmat, mens kjøttet ennå var ferskt. Under slakting ble mye tatt vare på, derfor ble det bl.a. blodpølser og blodpannekaker på middagsbordet. Talget som lå rundt både vom og nyrer på lammet ble tatt vare på, og ble smeltet og spist sammen med saltet fisk. 100 % rent fett med andre ord.

I slaktetida var omtrent dette ingrediensene i kjøttkaker: Kjøtt, hjertekjøtt, lever, talg, lunger, og vet ikke hva mer. Var vel grei nok mat, heller ikke mer.  Videre gikk det i saltet fisk, gjerne utvannet i ett døgn før koking. Bokna fisk var god mat. Restfisk ble til plukkfisk, ja kalde fiskerester ble til pålegg på brødskiver. Jeg spiser faktisk fremdeles kalde, kokte torskerester på brød, da med rikelige mengder majones på. Nesten bedre enn reker og majones!

Det er mot dette bakteppe jeg nå nærmer meg sakens kjerne: Savvan! La meg fastslå at jeg var en oppvakt guttonge som fikk med meg det meste som foregikk på begge sidene av storelva gjennom en lang sommer, ja helt til langt ut i september. Elva var mitt domène fra jeg begynte å gå. 

Det ble slutten av juli, hvert år, og folk som besøkte krambua måtte jo høre tièn, hadde det kommet sjørøye opp i elva, spurtes det? Og aldri har vel en større ansamling av lystløgnere tråkket knirkende gulvbord i butikken, ha det! Neida, ingen hadde sett fisk i elva i år, men i fjor var det mye fisk! Jeg visste navnet på alle de som fisket, da var krøking av fisken hovedgeskjeftigelsen. Nei, jeg skal ikke nevne navn på noen her. Men det var snodig å høre hvordan alle påsto at de ikke hadde vært i elva, og alldeles ikke hadde sett fisk! Og ikke hadde de tenkt å gå til Savvan, heller, det kom sikkert ikke fisk før enn i neste uka! Jeg visste jo bedre, hadde sett både den ene og den andre på  begge sidene av Savvan-stryket i mange uker allerede. Ikke rent sjelden møttes gjerne to av disse personene som nettopp hadde stått på butikken og bedyret at de alldeles ikke hadde tenkt seg til Savvan. Begge visste jo hva de kanskje noen timer før hadde sagt på møtestedet landhandelen, da følte de seg nok litt flau og beskjemmet når de oppdaget hverandre på hver sin side av elva litt senere. 

Den godeste «Tinola» må ha hørt mange underlige løgner i årenes løp, og gjett om han fyrte opp i brennende bål: om to personer som han visste pleide være i Savvan på tvilsomme fisketurer var i  butikken samtidig, kunne jeg, alltid tilstedeværende nysgjerrigper, høre han fortelle disse selvsamme at han hadde vært i Savvan om mårran og sett mange store fisker, men at han hadde glemt krøkarn hjemme. Så nå skulle han gå opp dit i kveld,i stedet. Gjett om disse to fikk det travelt! Den ene skyndte seg å handle ferdig, den andre sa at han ikke skulle handle likevel. Begge hastet avgårde,en utover,en innover. Den oppvakte guttongen hadde for lenge siden forstått tegningen,og jogget lettbent til Savvan og satte seg ned i ett kratt. Der kunne han bivåne det selsomme treffet minutter senere, da disse to kom omtrent samtidig til Savvan, men på hver sin side av elva.

Jeg så mye rart gjennom utallige år. Jeg så krøkt fisk løsne i lufta, og forsvinne glinsende nedstrøms. Ofte hardt skadet, så døde de og rak nedover med strømmen. Like oppvakt kunne jeg med egen markkrok og stang følge elva nedover. Hadde dessuten spiker til søkke. Røya, uten gytefarver hadde jo hvit buk og var lette å oppdage. de rak jo alltid inn bak steiner for eks., der var det stille. Det ble noen fisker på denne måten.Man kunne si jeg plukket opp restene.

Det skjedde vel ikke så rent sjelden at det sto flere i Savvan samtidig, det på begge sider av elva, også. Antar at det var først til mølla prinsippet som gjaldt. Hvem skal krøke først. Mange gikk til elva om natta, større sjanse for å få være alene da. Hvor mange hundre fisker som ble tatt i løpet av en sommer er det jo ingen som vet, men det var nok atskillig hundre på en sesong..

Angler til «krøking» var store kveiteangler som ble surret fast i stangtuppen

Jeg skal ikke komme med noen form for etiske betraktninger. Jeg krøkte jo noen fisker selv, som før nevnt. Nei snarere vil jeg vise stor forståelse for at de mange hadde fått både auar og sild i vrangstrupen, og ville ha stekt sjørøye, ja om så til søndagsmiddag; rene herregårdsmåltidet, mot husmannskosten spikkesild, selv om man hadde telt på ørene og unnet seg rødbeter til.
 

Men nå kommer jeg, som allerede i toårs alderen lå med ansiktet ned i vannet, og derfor må påstå at jeg kjente elva omtrent best av alle med noen funderinger;  Jeg antar at jeg som toåring lå med ansiktet ned i vannet for å bedre kunne se om det var fisk under vann?..På mine elvebreddvandringer tok jeg etterhvert aldri feil, men visste at der og der var det fisk, bare å slenge dem i land. Det er her jeg vil påstå at «vår herre» visste best, og var storsinnet raus da han skapte Savvan, den stilleflytende kulpen, der sjørøya fant sitt foretrukne sted til å hvile lenge.  Nevnte herre visste også at da han skapte utallige småbreer med iskalde bekker ned fjellsidene i det korte dalføret, da var vannføringen i elva ørlite for kaldt. Laks ville aldri finne det liv laga i denne elva. Manndalselva, derimot, snor jo sitt løp gjennom mange mil, og fjellene rundt er lavere. Fin lakseelv!  Røya var fra naturens side mer hardfør, derfor finner du den i mer arktiske strøk, også. Så som på Grønland, og på Svalbard. 

Men så er det at enkelte ville overtrumfe den allmektige: Først kjøpte man rikelige mengder av salige Nobels oppfinnelse, varsku her!! Savvan som stoppested for røya hadde taget slutt med ett enkelt detonator trykk. Fyr var det her!! Så satte man ut tusener av lakseyngel, og ikke aner jeg om det var røya i dalen, eller mink som var observert i dalen, som fikk tilskott i kostholdet sitt. men en ting garanterer jeg: ingen kommer noensinne til å få laks i Olderdalselva!  Hvil i fred

Slik ser Savvan-gulpen ut i dag.

Savvan, og takk for alle gode minner, du ga meg minnerike år jeg er glad for å kunne berette om. Ditt gamle utseende og struktur får du aldri tilbake. Da er det jo stor trøst å vite at du i likhet med  fugl Fønix opp av asken, har fått ditt nye liv som rekreasjonsmål for turgåere…