Jens Olsen Opheim

Foto: Jens Olsen Opheim (1906-1973) sittende mellom sin frue Hildur Oliva Opheim (1906-1996) og sin svigermor Nelle Karoline Hansen (1881-1970). Til venstre i bildet sitter Hildur sitt søskenbarn, Martha Hilleborg Johansen (1902-2002). Hun som sitter til høyre i bildet er jeg ikke sikker på, men kan det være Inger Helene Hansen (1874-1954), mor til Martha og søster til Nelle?

Artikkelforfatter Morten Berglund

Jens Olsen Opheim

Jens Opheim var en svært dyktig revejeger, men aldri tidlige hadde han jaktet på samme måte som han gjorde på Lyngseidet fredag 10. april 1964. Jens var opptatt med ishugging på veien da han så reven komme luskende opp fra fjæra på Lyngseidet, vel hundre meter fra doktorboligen. Han gjemte seg bak en snøskavle og reven gikk rett i fella der den dukket opp like ved Jens. Spaden fór ut fra den lynkjappe jegeren og reven falt med en gang. Førti kroner fikk Jens for formiddagsbyttet tatt med spaden, men han ble trukket ti kroner fordi jaktkort ikke var løst på forhånd.

•Ekteskap og barn

Fisker Jens Olsen (Opheim, 1906-1973) fra Langnesbukt i Kåfjord giftet seg med Hildur Oliva Nilsen (Opheim, 1906-1996) fra Elvebakken i Lyngen 2. november 1929. Hildur var eldste datter til Nelle Karoline Johannesdatter (Hansen Berglund, 1881-1970) fra Rasteby og Nils Martin Hansen (1868-1942) fra Elvebakken. Hildur og Jens slo seg ned i Oksvik på grensa til Øvre Karnes og startet opp med eget nybrottsarbeid der. Småbruket fikk navnet Opheim. Ekteparet fikk fem barn: Odd, Margot, Liv, Nils-Magne og Rigmor.

•Foreldre og besteforeldre

Jens Olsen (Opheim, 1906-1973) var sønn til Marie Jensine Magdalene Eriksdatter (1866-1937) og Ole Iver Johansen (1856-1913) fra Langnesbukt i Kåfjord.

-Marie Jensine var datter til Anne Grethe Thomasdatter (1842-1875) fra Hammervik og Erik Lars Josvasen (1840-1918) fra Fastdalen. Anne Grethe Thomasdatter døde da datteren var ni år gammel og Marie Jensine ble pleiebarn sammen med en eldre bror hos Katrine Olsdatter (1832-1881) og Lars Peder Johannesen (1829-e.1881) i Nordmannvik. Marie Jensine Magdalene Eriksdatter hadde mange søsken inkludert halvsøsken.

-Ole Iver var sønn til Anne Stine Pedersdatter (1823-1905) fra Överkalix og Johan Jakob Johannesen (1824-1912) fra Tornefors. Begge foreldrene til Ole Iver ble født i Sverige og flyttet til Nord-Troms da de var barn. Ole Iver Johansen hadde mange søsken.

•Søsken

Marie Jensine Magdalene Eriksdatter (1866-1937) fra Langnesbukt og Ole Iver Johansen (1856-1913) fra Hammervik giftet seg i 1890. De fikk åtte barn med Jens som den yngste i flokken og der seks søsken ble voksne.

*1. Olaf Andreas Bernhard Olsen (1891-1897). Bernhard døde da han var seks år gammel. Bosted Langnes, Kåfjord.

*2. Anna Karoline Olsdatter (Knutsen, 1891-1986), g.m. Peder Kristian Knutsen (1888-1964) fra Langnes i 1913. «Pett-Anna» fikk syv barn. Hun ble 94 år gammel. Bosted Langnes, Kåfjord.

*3. Olaf Johannes Olsen (1893-1975), g.m. Anna Semina Nilsdatter (Olsen, 1900-1967) fra Stennes i Kåfjord i 1919. Johannes ble 81 år gammel. Han fikk ti barn. Bosted Langnes, Kåfjord.

*4. Ulrik Adolf Olsen (1896-1962), g.m. Agnethe Lovise Kristine Nilsdatter (Olsen, 1897-1977) fra Skjervøy i 1925. Ulrik gikk bort 66 år gammel. Han fikk syv barn. Bosted Langnes, Kåfjord.

*5. Edvin Marensius Olsen (1899-1961), g.m. Albertha Marie Olsen (1917-1993) fra Ravelseidet i 1943. Edvin døde da han var 61 år gammel. Bosted Ravelseidet.

Jens Olsen Opheim bakerst. Sofie og Aksel. Mannen med barnet er Edvind Mathiasen.

*6. Aksel Sigfred Olsen (1901-1970), g.m. Sofie Lovise Mathiasen (Olsen, 1905-1972) fra Storsletta ved Olderdalen i 1925. Aksel ble 68 år gammel. Han fikk fem barn. Bosted Olderdalen.

*7. Simon Alfred Olsen (1903-1910), døde seks år gammel. Bosted Langnes, Kåfjord.

*8. Jens Olsen (Opheim, 1906-1973), g.m. Hildur Oliva Nilsen (Opheim, 1906-1996) fra Elvebakken, Lyngen i 1929. Jens fikk fem barn. Han gikk bort 66 år gammel. Bosted Oksvik.

•Høyesterett

Jens Olsen Opheim var fisker og småbruker etter at han ble gift, men han hadde også deltidsjobb som veiarbeider i Lyngen fra han var 27 år gammel. Han fikk mange gode år og timer på veien, men da Veivesenet omorganiserte seg midt på 50-tallet, følte Jens seg forbigått da han ikke fikk fast ansettelse basert på fortrinn på grunn av ansiennitet. Lyngen herredsrett ga han medhold i søksmålet om forbigåelsen, men motparten Staten v/ Samferdselsdepartementet anket saken til lagmannsretten i Tromsø der Staten vant frem. Mer enn seks år etter forbigåelsen omgjorde Høyesterett dommen i lagmannsretten. Jens Opheim vant fram og ble tilkjent erstatning. Saken i Høyesterett ble ført av forsvarsadvokat Alf Nordhus (1919-1997), fra 50-tallet en av Norges mest kjente og uredde advokater i sin tid.

•Redningsdåd

23. januar 1936 kjørte en gutt i 5 års alderen utenfor kaien med sparken på Lyngseidet og havnet i fjorden. Heldigvis så folk uhellet, men det var ingen båt å få tak i der og da. Jens Opheim, 29 år gammel, hørte ropene der han satt nede i en lugar på en skøyte. Han løp opp på dekk, kastet seg ut i det kalde vannet, fikk tak i gutten og svømte med han til skøyta. Jens ble senere tildelt sølvbeger med diplom av «Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning» for å ha reddet en liten gutt fra å drukne.

•Tvangsarbeid

I potetopptakertiden i september 1943 ble Jens hentet rett fra potetlandet av tyskerne. Han fikk lov å skifte til dress og sko før han måtte opp på en åpen militær lastebil. Jens hadde blitt tvangsutskrevet til militært anleggsarbeid i Tromsø. Tanken om å rømme kom tidlig i arbeidet og etter tre uker iverksatte han planen.

-Jens spilte syk en morgen og fikk gå til legen da kontorene åpnet, men i stedet reiste han over Tromsøysundet med ferga. Ombord avtalte han haik på lasteplanet med en norsk lastebil. Lastebilen fraktet tyske soldater (!) som visstnok skulle til innlandet.

•På rømmen

Jens fikk gå av lastebilen på Fagernes og fortsatt flukten til fots etter riksveien mot Breivikeidet, vel to mil å gå i slaps og med småsko. På Breivikeidet fikk han kjøpe mat i et hus, og deretter ble han rodd over Ullsfjorden til Ullsnesvik av en mann for den nette sum av tre ukers rasjon av tobakk fra tvangsarbeidet i Tromsø. Det ble en strabasiøs tur hjemover der han i Kjosen måtte passere flere kanonstillinger og kontrollposter i mørket med å ta av fra riksveien og gå omvei til foten av fjellet ovenfor Lyngseidet.

-Jens kom hjem til Opheim i Oksvik sent på kvelden etter å ha vært på rømmen i omkring 16 timer. Han var gjennomvåt, hadde gangsperre og store blemmer under føttende. Jens kunne ikke gå ordentlig på flere dager etter hjemkomsten.

•I skjul

Jens levde i skjul på hjemlige trakter i omlag fem måneder i 1943/1944. Kun kona Hildur og etter hvert også sønnen på tolv år, samt to naboer, kjente til at Jens var hjemme. Jo færre som visste om hjemkomsten til Jens, jo bedre. Jens overnatta i sommerfjøs, jordkjellere og høylåver.

-Lensmannen kom hjem til Opheim en av de første dagene etter at Jens kom hjem og tok forklaring fra kona, men Hildur visste ingenting, forklarte hun. Lensmannen antydet at Jens kanskje var flyktet til Sverige, og det var nok den gjengse oppfatningen hos mange andre i bygda.

-I slutten av oktober 1943 var Isak-Jens i Kvalvik og svogeren til Jens Opheim på Elvebakken og murte skorstein i fjøset på Opheim. Lite visste de at like i nærheten lå Jens i en høyhule på låven. Han kunne høre de to arbeiderne snakke og at de var bekymret for hvor Jens var blitt av.

-Jens plukket masse tyttebær utover senhøsten. Om nettene brukte han å bære vann til hus og fjøs, samt skaffe tilveie brennsel. Noen i bygda trodde det var en av brødrene til Jens som hadde vært der og hjulpet sin svigerinne.

-Før det ble lyst om morgenen kunne Jens dra til fjells på jakt, og han kunne være der helt til mørket kom. Haglegevær og ammunisjon hadde han liggende i sommerfjøset. Fangsten var rype, hare og rev. Mesteparten av viltet ble levert i hemmelighet til Solhov ungdomsskole ved styrer Inggjald Leigland, medlem av Milorg, og sendt til to trelastfirmaer i Tromsø i bytte med materiale. «Folk får nesten ikke materiale til likkiste, mens Jens får materiale selv om han ikke er heime», ble det snakket om på bygda.

•Hartvig

I perioden 1943-1945 var det flere difteriepidemier i Lyngen og resten av Nord-Troms, og i januar 1944 ble medlemmer av familien Opheim smittet. «Adgang forbudt»-oppslag kom opp på husdøra og husstanden fikk karantene i flere uker. Aldri så galt at det ikke var godt for noen, for Jens kunne nå bevege seg mer fritt hjemme uten stor frykt for besøk av Gestapo.

-Jens fikk tilkalt leder for Forsyningsnemda og arbeidsformidlingen i Lyngen, hirden Hartvig Olsen (1900-1964), hjem til Opheim. Hartvig var også en kjenning fra bygda og tidligere en nestor i Oksvik kommunistiske ungdomslag. Stor var overraskelsen for Hartvig da han banket på døra på Opheim sent en kveld og det var Jens som åpnet. Hartvig kunne fortelle at det var arrestordre på Jens hvis han kom tilrette, men Hartvig meldte aldri fra om møtet til tyskerne i ettertid. Hartvig avtalte med Jens at han ville reise til Tromsø og prøve å forhandle om frihet for Jens med Rikskommisæren. Sent neste kveld var Hartvig tilbake, men han hadde ikke fått noen lovnad om frihet for Jens i Tromsø. Derimot hjalp hirden med å få tak i flere rasjoneringskort til familien ettersom det begynte å bli mangel på mat i huset, bl.a. fordi Jens selv ikke hadde fått egne kort etter at han ble sendt på tvangsarbeid for snart fem måneder siden.

•Et under

Etter hvert begynte ryktene å gå i bygda blant de nærmeste om at Jens Opheim var hjemme. 10. februar 1944 skrev svigerbroren til Jens på Elvebakken, han som hadde hjulpet til med å mure fjøspipa i oktober året før, dette i dagboka sin: «Et under er kommet frem. Jens er hjemme, og har antagelig vært hjemme hele tiden. (…) Ja det var et under at han var hjemme, det hadde man ikke ventet».

-Da karantenetiden begynte å løpe ut, fikk Jens beskjed fra hirden om at han ikke kunne føle seg trygg hjemme mer. Jens dro derfor et par kilometer innover bygda til sin svigersøster på Mellomjord der han gjemte seg i fjøset og på loftet i huset noen dager. Alt var hemmelig for ungene i huset, eller det skulle være hemmelig, men i hvert fall eldste datteren i huset på tolv år oppfattet at det var «noe på gang». Jens dro videre innover bygda og bodde en tid i fjøset til Westgård i Kvalvik.

•Kåfjord

Jens Opheim «lånte» en båt på Mellomjord og rodde over Lyngenfjorden mot Nordnes, rundet Nordnesodden og videre over Kåfjorden en natt det var snøvær. Sent på natta banket han på døra til sin bror Aksel der han fikk mat, ly og varme. De to eldste barna til Aksel, Solveig (1925-2016) og Ardis (1927-1990), hadde vært mye på Opheim i 1943. Ardis som hushjelp hos sin onkel og tante tidligere på året, Solveig senere på året som hushjelp til Hildurs søstre og på nyåret 1944 på Opheim. Ett døgn ble Jens hos Sofie og Aksel før han dro videre innover fjorden til en annen bror av seg. Jens ble i Kåfjord i mange uker og helt til begynnelsen av mai 1944.

•Frihet

Jens mottok et personlig brev fra Hartvig Olsen der han beskrev en avtale med fullmakt fra Rikskommisæren i Tromsø om at Jens skulle slippe straffeforfølging, såfremt Hartvig selv gikk god for avtalen. Jens stolte på Hartvig og lånte en båt som han rodde med over til Lyngseidet igjen. Han begynte straks å arbeide for Veivesenet på riksveien. Bygdefolket var overrasket, de antok at Jens snart ville bli arrestert. Men det skjedde ikke. Jens hadde fått sin personlige frihet tilbake.

•Evakueringen

Familien Opheim ble evakuert til Øyfjordvær sammen med mange andre i familien og andre kjentfolk fra bygda. Øyfjordvær var et fiskevær på Senja med omtrent 25 hus og 150 mennesker. Totalt kom det 13 familier fra Lyngen med 34 voksne og omkring 30 barn. Tre av familiene havnet i Fjordgård, resten i Øyfjordvær. De første evakuerte kom 15. desember 1944. Jens, Hildur og barna ankom Øyfjordvær fredag 12. januar 1945 som noen av de siste evakuerte. I tillegg til at det lille fiskeværet ute i Øyfjorden plutselig fikk folketallet økt med mer enn tretti prosent, var det også nødvendig med plass til noen kyr, sauer og to hester i de små fjøsene. Det ble trangboddhet i husene, men med de fastboende sitt gode hjertelag, fungerte alt bortimot knirkefritt for alle.

-På frigjøringsdatoen 8. mai ble det glede, liv og røre. Snart kunne alle evakuerte reise hjem, men det kom også beskjed fra myndighetspersoner om at hjemflyttingen skulle skje på ordentlig vis og at alle måtte vente på nærmere ordre. Etter omtrent fem måneder sammen med de hjelpsomme og trivelige menneskene i fiskeværet, kunne Lyngsværingene reise hjem igjen. Mange vennskapsbånd ble spunnet i Øyfjordvær, bånd som for mange varte livet ut.

•Bortgang

Jens Olsen Opheim døde plutselig 17. januar 1973, 66 år gammel.