Nilas del 2

Her på baksiden av gammen så jeg også en liten gamme, sikkert en slags sjå. Hva mer var, der lå en stor vedstabel. Bjørk. Og bak vedstabelen igjen sto både snøscooter og slede parkert.
Jeg sto og dvelte litt ved tanken på det å gå inn, eller ikke gå inn. Men tenkte så at det tross alt var en nabo, eller naboer som bodde her, så da var det bare å gi seg til kjenne, først som sist:

– Hallo, er det noen hjemme?,ropte jeg halvhøyt.. Ingen svar. Og en gang til, litt høyere nå:

– Hallo! Og nå hørte jeg en uklar mumling der innefra. Jeg åpnet døra, og skrittet inn. Det var halvmørkt der inne, så jeg som kom fra sollyset så ingenting til å begynne med. Langsomt begynte jeg å skjelne alle tingene der inne fra hverandre. Så kom det fra en skikkelse som tok form sittende på reinskinn i halvmørket:

-Buorre idit-god morn!

-Ipmil latte, repliserte jeg, og ble stående der.

-Ja Gud gi.

– Chokkat doppe, sa den ubestemmelige, sitt der, og viftet mot ett annet reinskinn på rishaug på gulvet.

– Mii du namma lea, fortsatte den etterhvert tydeligere skikkelsen. Hva heter du? og :-gos don leat eret? Hvor er du fra? Nå slutter jeg med det samiske, det blir jo bare dobbelt skriving.

– Per, heter jeg, og kommer fra Hammerfest. – Naba don?,fortsatte jeg. Enn du? – Nilas, svarte den halvgamle der i skyggene. Spontant kom det så fra meg :

– Jeg har kaffe i ryggsekken, skal vi koke kaffe? Jeg hadde nå begynt å snakke på norsk, mest fordi min samiskkunnskap ikke strakk til, men også for å få høre om hvor godt norsk Nilas kunne.

– joda, sa Nilas, vi skulle koke kaffe. Nilas fikk liv i ulmende glør, etter å ha åpnet en ovnsdør på en liten ovn. Nå fikk jeg for første gang se ansiktet til Nilas nokså tydelig, og ja, jeg kvakk til litt, men gjorde gode miner til slett spill. Lot som ingenting, men Nilas forsto helt sikkert at jeg reagerte, han var nok vant med det, at folk reagerte. Hele høyre side av ansiktet fra munnviken og opp til øret var vansiret.  Øret var deformert, og munnviken var vridd oppover i ett styggt grin. Ett stort, bredt arr, preget hele høyre kinn. Jeg tenkte umiddelbart på Quasimodo, ringeren i Notre dame, bare det at dette så verre ut!     

-Jeg er egentlig oppvokst i Karasjok, sa Nilas, som nå satt på huk. – Men store deler av året var jeg oppe i Anarjokka området. Jeg var dreng hos Jovna, og gjette rein i ett stort område der. Om sommeren var reinen på Sennalandet, og i Stabbursdalen og der var jeg med bare av og til.- Nei, fortsatte Nilas, også om sommeren var jeg mye i Anarjokka. Nilas fortalte meg at han var født i 1920, så da var han 62 år da jeg traff han i 1982. Jeg var trettito.

– Jeg var 27 år i 47, det var sommer, fortsetter Nilas ufortrødent å berette.

-Jeg hadde ett kjempe godt øye til Berit Elle, og vi bodde i lag i en liten lavvo ved Anarjokkas bredder. Vi visste begge at en dag skulle vi gifte oss.

–  Og, du vet, vi var begge unge og hadde ikke tid til å vente på prestens velsignelse.

– Det var denne sommeren at jeg i en liten, omtrent uttørket bekk oppdaget at det glitret i sanden, berkele! Gull på mange områder visste jeg fra før om, men da heller i ørsmå forekomster.

-Det finns mange slike nesten igjengrodde bekkefar, som du så vidt aner i terrenget.

– En gang i tiden har der vært vannføring, for lenge, lenge siden.

– Nå, derimot, hadde jeg nærmest snublet over utallige gullkorn.

-Ja, de største bitene var som ørsmå kumper. Jeg visste at jeg måtte til Karasjok for å få vite mer om lovligheten av å lete etter gull.  Lensmannen sa at alt var i orden så lenge jeg bare lette på overflaten, og ikke gjorde store groper, altså grov dypt.

Nilas pinte de siste kaffedråpene ut av gruten i kaffekjelen. Så ble han taus, sa ikke noe på lenge. Jeg voktet meg vel for å spørre om hans ansikt, om hva det berodde på. Han måtte selv fortelle, om han fant det for godt.

-Du vet, sier han plutselig, Berit Elle og jeg lette gull hele sommeren, vi fant gull hele veien i bekkefaret oppover skråningen i den slakke fjellsiden.

– Så da sommeren var slutt, hadde vi funnet mer enn ett kilo gull, det var en formue for oss, og det eneste vi tenkte på var å bygge et lite hus, antakelig i Karasjok.

-Så ble det høst. Berit Elle dro til Karasjok og bodde der med mora. Hun tok gullet med seg ,og skulle ta vare på det.  

-Men nå kom reinen fra sommerbeitet, og da måtte jeg begynne å gjete flokken på mange hundre dyr sammen med «Tjalmo,» hunden min. 

-Det ble november, fortsetter Nilas, men blir så taus og tenksom, der han nå sitter på kne. Det ble så lang pause at jeg foreslo at vi skulle koke en kjele kaffe til. Det var ikke Nilas imot, og snart var en ny nying på gang. Jeg hadde i mitt stille sinn lagt en plan: Hvis Nilas smakte på det sterke, skulle jeg by han en sterk kaffedoktor, i form av kaffe med 60% sprit oppi. Kanskje det ville løsne på tungebåndet til Nilas, så han fortalte meg mer om sitt eget liv, så som hvordan han var blitt vansiret slik. Jeg hadde over en halv flaske sprit i ryggsekken, uvisst av hvilke grunner. Jeg drakk aldri selv på fjellturer. Men man vet liksom aldri om nårtid man kan få bruk for en skarp en. Nilas nikker bekreftende, da jeg spør om han ville ha en kaffedoktor.

-Ja, sa han, det var lenge siden sist, det!

-Vi er langt nedi andre kaffekoppen, og det er gått ett kvarter da Nilas leter etter tråden igjen.

– November, men det var ikke kommet snø. Frost hadde det vært, så bakken var hardfrossen.

-Så ble reinen urolig, og småflokker spredte seg i alle retninger. Da er det lett å miste oversikten. Man hadde ikke hjelp av motorkjøretøy, den gangen. En dag visste jeg at noen rein hadde krysset grensen til Finland. Der fantes ikke noen synlig grensegjerde, men slike grenser visste vi om. Dengang var ikke Anarjokka blitt nasjonalpark. Det ble den i 1976. Øvre Anarjokka hvor reinhjorden holdt til grenset til Lemmenjoki nasjonalpark på finsk side. Lemmenjoki parken er dobbelt så stor som Anarjokka, og tilsammen er de to parkene over 4200 kvadratkilometer, så her kan uerfarne folk gå seg vill. Allerede i 1956 ble Lemmenjoki nasjonalpark.

-Reinen hadde forsvunnet i retning mot det lille fjellpartiet rett over grensa. Fjellet hette Jækælæpææ. 

– Nå hadde jeg mistet noen rein, så jeg tok litt mat og kaffekjele med, så dro Tjalmo og jeg etter reinene. Måtte få de tilbake over grensa, og det er her hundene våre er av uvurderlig betydning. En godt opptrent hund forstår alle dine ordrer og kan få snudd reinen dit de vil.

-Jeg gikk i timesvis den dagen. Så så jeg noen ravner kretser over ett område en kilometer unna. Det er aldri ett godt tegn. Antakelig finns det et dødt dyr, ett åtsel der.

-Jeg gikk den veien, og da jeg kom nær nok forsto jeg hva som hadde skjedd:- En godt voksen brunbjørn hadde slått ihjel en årskalv..

-Jeg var bare 20 meter unna da bjørnen oppdaget meg, og sluttet å spise. Tjalmo knurret lavt, så jeg ba den å holde seg i ro.

-Hva skulle jeg gjøre?

-Bestefaren min hadde fortalt meg for lenge siden at:- Hvis du noen gang møter en guovza, bjørn, på kloss hold, uforvarende, da har du en ting å gjøre, trekk storkniven og strekk begge hendene i været, da virker du å være mye større enn du i virkeligheten er. Dette kan virke, bjørnen kan bli redd og stikke av. Om det ikke fungerer, og bjørnen kommer mot deg må du ty til plan B, og det er å tverrsnu og springe som fan!

 

– Jeg treiv min store finnkniv uti høyrehånden, og strakte begge hendene i været! Ett ufrivillig vræl unnslapp nok meg, også!

-Ja, hvem er vel ikke redd for en bjørn på flere hundre kilo?! 

-Hva skjedde så?,kom det fra meg, jeg begynte å ane visse sammenhenger.

– Nå, du vet, jeg så sikkert stor ut, men det brydde ikke bjørnen seg noe om, og den kom byksende mot meg i raske hopp. På bare tre meters avstand stoppet bjørnen opp, og reiste seg opp på to, og rakte begge labbene i været, for slik å vise at den var en meter større enn jeg var.

– Så da skulle ikke jeg komme der og gjøre meg tell, det vørde den ikke!  

-Min bestefar hadde jo også fortalt hva jeg måtte gjøre, om bjørnen på kloss hold sto på to: -Jeg måtte være lynrask og storme inn på bjørnen, og støte storkniven  inn midt i mellom forbeina på bjørnen, midt i hjertet, og så vri kniven rundt flere ganger, for riktig å punktere hjertet.  

-Lamslått, javel, men som rene refleksbevegelser gjorde jeg akkurat det, hvil i fred, bestefar, og takk skal du ha!

– Jeg traff nøyaktig der hjertet var, har jo slaktet så mange ganger at dette kan jeg. Det ble en lang pause, og jeg laget ennå en kaffedoktor til Nilas. Nilas har fått en ny glød i øynene på vei ned i tredje kaffedoktoren, og ante jeg ikke et adri så lite smil, selv om det mest så ut som en forvridd geip?

–  Blodet begynte å pumpe ut av brystet på bjørnen der den falt ned på alle fire, men ennå var den ikke død, og den var rasende og åpnet kjeften og glefset etter ansiktet mitt, der tygde og slet den att og fram noen ganger!

-Jeg satte hendene i brystet på bjørnen og skjøv den unna!

-Så så jeg endelig det jeg håpet å se: – Øynene på bjørnen var endelig i ferd med å briste, jammerdalen, farvel!.

-Med ett nå helt brustent blikk siger hodet til bjørnen ned i bakken, den skulle aldri mer spise blåbær, eller slå i hjel rein og elgkalver!

-Jamen Tjalmo, da, spurte jeg, grep ikke den inn og hjalp deg? -Tjalmo? den satt pistrende bak en stor busk, og du ville nok, Per, ha sotte bak den andre buska, om du hadde vært der.. Nå smiler Nilas stort, ved tanken, og da så faktisk ansiktet litt penere ut. Han var nok en pen mann i sine yngre dager, fastslo jeg. Det blir atter en pause på flere minutter. Nilas ser ned i reinskinnet, og ser ut til å samle trådene. Da tør jeg endelig å spørre Nilas om hvor mye skadet han var, og hvordan han kom seg vekk derifra? 

-Jeg var nok mye skadet, for jeg blødde mye. I ryggsekken hadde jeg ekstra klær, og jeg strimlet opp en skjorte, og fikk jo stoppet blodet etterhvert.

– Men Jækælæpææ var ukjent område for meg, så jeg var helt i villrede om hva jeg burde gjøre. Det var langt til folk jeg visste om, og enda lengre til lege.  Da så jeg en røyksøyle  kanskje ett par kilometer unna.

-Det ble til å gå, eller nærmest sjangle den veien.

-Jeg kom til ett bål, og der sto også ett lite telt. En mann satt ved bålet, og han skvatt jo litt da han så meg komme vandrende med bandasjer rundt hodet.

-Finnlenderen, en gullgraver, het Mikko, og han kom antakelig til å bli forskjell på liv og død for meg.

-Her er jeg litt usikker, men jeg tror vi vandret i ett par dager. Jeg hadde fått feber, og det ble tungt å gå, men Mikko lot meg ikke hvile lenge av gangen. Videre, videre!

Omsider kom vi til Ivalo. En liten plass, den gangen, men de hadde en sykestue og lege.  

-La meg si det sånn, som legen sa, at hadde dette skjedd meg 20 år før, så hadde jeg dødd. Det var 19 år siden, hadde legen sagt, at den skotske legen Alexander Fleming fant opp penicilinet, det nærmest ved en tilfeldighet.

– Og, hadde legen fullført, jeg hadde svært infiserte sår. Ett bjørnebitt er fullpakket av aggressive bakterier.

-Det gikk mange uker før jeg kom ovenpå igjen, Nilas skotter bort på spritflasken, og jeg blander en ny doktor til han.

-I to uker hadde jeg feber før feberen endelig slapp taket.

-Så dro jeg hjem til Karasjok, gledet meg jo til å treffe Berit Elle igjen! Etter en liten tenkepause kommer det så: Men, Per, jeg merket jo at alle så nærmest med avsky på mitt ødelagte ansikt.

-Og heller ikke Berit Elle var den samme lenger. -Jeg merket jo at når jeg la kinnet mot hennes, alltid det friske, så stivnet hun liksom til litt, og egentlig mer og mer som dagene gikk.

 

-Det gikk jo mot vinter, og jeg måtte tilbake til Anarjokka for å gjete rein. Jeg var der noen uker før jeg fikk avløsning av en annen dreng, som hette Ailo.

-Jeg dro tilbake til Karasjok, bare for å oppdage at Berit Elle hadde reist sin veg. Med seg hadde hun tatt alt gullet. Mora sa hun ikke visste hvor Berit Elle hadde tatt vegen. Heller ikke noen andre visste det, sa de.

-Nei, jeg har ikke sett henne siden, og femogtredve år er gått. 
Jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller si, så jeg forblir taus en stund. Så kommer jeg på at jeg skulle spørre Nilas om hvordan det hadde seg at han var her i Stabbursdalen.

-Jo, repliserer Nilas, Jovna har jo sommerbeite her i området, og jeg orket ikke lenger tanken på smugstirringen til folk flest i Karasjok.  Jeg fikk kyndig hjelp til å bygge denne gammen. Om noen år får jeg alderstrygd, og da kan jeg bo her hele året.

-Men ennå noen år må jeg jo ta vintergjeting i Anarjokka. Nilas ser tenksomt på meg, og nå vil han vite mer om meg. Jeg forteller han om min gamme, og forteller ellers om løst og fast. Jeg unngår heller ikke å fortelle om min «klokke», fjellvåken.

-Å sier Nilas.

-Jeg har gassebia hos meg hele vinteren.(kjøttmeis).

-Den spiser av hånden min, og også gråmeisa gjør det. Fra slaktetida på høsten tar jeg vare på mye talg, som de liker. Slik går timene, og denne første gangen vi møttes pratet vi om alt mulig, ble bedre kjente. Det ble kveld, og jeg syntes det var på tide å si:

-Mana dearvan! Ha det bra!. Jeg etterlater resten av spriten til Nilas og begir meg mot min egen gamme, meget tankefull. Hvilken skjebne! og nå har han tenkt å leve alene resten av livet?.. Jeg kom til å treffe Nilas mange ganger i årene etterpå, også etter at han  ble pensjonist i 1987.

Men her avslutter jeg Nilas-del 2. Så får fremtiden vise hva mer jeg vil berette om.