Nilas del 1                                      

Røye  (Salvelinus alpinus) 

Av Per Henning Olderdal

Vis a vis der sommerfjøset vårt en gang sto ligger den øverste elveholmen,i Olderdalen. På innersida holmen brøytet storelva forbi. På siden mot sommerfjøset rant en liten bekk- stedvis helt stilleflytende. Det var bl.a. i denne bekken jeg som guttunge fisket smårøye til agn,når vi skulle ut på fjorden og jukse. Allerede den gang oppdaget jeg en ting,hva røya angår: Den kunne legge seg i ro på bunnen av bekken,og da var den ikke mye redd av seg. Mange ganger kunne jeg stikke ned min 3- 4 meter lange bjørkestang,inn under en slik liggende røye,og løfte den forsiktig opp mot overflaten. Fisken rømte ikke,men fulgte villig med opp.. Sov fisken? Vet ikke, men slike lignende situasjoner skulle jeg oppleve mange ganger i tiårene som fulgte. Det var som om røya var helt paralysert, helt i transe, når den lå på bunnivå.  Og nå har jeg etterhvert vært i Finnmark i femti år, og mange, svært mange fjellområder har jeg vandret på kryss og tvers.

Det tok noen år å bli godt kjent i området rundt minigammen min i Stabbursdalen. I elva en kilometer nedstrøms,og en kilometer oppstrøms fant jeg nok kulper til å få all den ørreten jeg trengte. Det gikk som regel fort,jeg fisket ikke mer enn jeg trengte til mat,dag for dag.Dessuten er min erfaring at i rennende vann biter ørreten nesten alltid. Min undring er stor hva angår alle de som praktiserer såkalt «catch and release»- fang og slipp-  De piner jo fisken unødvendig. Den er helt sprengt av melkesyre når den kommer til land og ligger helt svimeslått på siden, før den slippes fri. Hvor mange dør, eller får andre skader? Jeg spiser gjerne fårikål, men kunne ikke drømme om å løpe etter ett lam og slå og sparke den til den gir opp, og legger seg overgitt ned. : Hit, kick and release, hæ.

Fjellvåk (Buteo lagopus)

En ting jeg fort merket var at du nesten kunne stille klokka etter fjellvåkens ankomst hver dag. I 10 tiden om formiddagen kom den, og «sto i ro» over gammen, der den hånlig fortalte hva den mente om mitt blotte nærvær. Fjellvåken er flink til å bli «stående» lenge på samme flekken. Slik er den jo vant å gjøre når den ser etter byttedyr, som i hovedsaken er små gnagere. En annen ting jeg etterhvert la merke til var at svarthvit fluesnapperen var forduftet, mens både løvsangeren og blåstrupen fortsatt var der. Fluesnapperen oppsøkte sikkert ett snillere nabolag, det tar på å være mobbeoffer hver dag.. 

Inni gammen har jeg en 10 liters plastbøtte med lokk. En liten bekk renner forbi bare 20 meter fra gammen. Et godt over halvmeter høyt «fossefall» i bekken er en fin plass å hente kaffevann. Jeg koker mårraskaffen i gammen. Er omtrent utiregnelig før jeg har fått i meg en halv liter kaffe. Fått klarnet et søvndrukkent sinn. Det er jo veldig mørkt i gammen, men jeg har en gasslykt, og da blir det lyst nok. Senere på dagen tyr jeg til bål ute for både kaffe og matlaging.

Utfor gammen muret jeg opp et brukbart ildsted av ulike steiner. Jeg laget også en fin krakk å sitte på. Der kom jeg til å sitte mye, og ofte. Men på de første to- tre årene var jeg også innom mange mindre vann i nærområdet. Turene inn hit var ren rekreasjon, her skulle jeg slappe av, ikke vandre lange turer. Mot et vann på andre siden elva var det et myrområde jeg fort ble nysgjerrig på. Her vokste mye moltebær. Og, her så man små seljebusker i en lang rekke gå hundrevis av meter avgårde så langt man så. Jeg hadde  sett det så mange ganger før at jeg visste hva det handlet om. Man har jo det samme på torvmyrene i Olderdalen. En liten, men stedvis dyp bekk, som går like mye under som over jorda. Enkelte steder har jeg her i Finnmark sett slike dype bekker og kanaler, som det var mye stor, fin røye i.

Moltemyr

Myrterreng

Dette området med vannkanaler gjennom myrområdet vandret jeg etter ,for å bli kjent, og stor var min overraskelse da jeg i enkelte dype, stille kulper kunne se stor røye, de største på over ett kilo. Så så jeg det: En stor røye lå i ro på bunnen! Eureka! Jeg falt øyeblikkelig i hu det om å løfte opp røye som lå i ro, men her hadde jeg i mange år syslet med tanken på å fange røye med en primitiv snare!?  Jeg dro til gammen. Min tanke var at jeg hadde fanget både ryper og harer med snare, og hva mer, jo, snøspurv også. Gamlingen teljet til en ca. en meter lang seljestokk, og med hestetagl fra hestens hale laget han seks stående renneløkker oppå stokken. Høyfrø fra låven ble strødd på snøen, og der midt oppå ble snara satt. Hestetaglet var både stivt og sterkt. Jeg har jo lest annet sted i «bygdavar» at andre også gjorde dette, (var det ikke Sverre Albrigtsen som skrev det?) Nåvel, jeg fikk jo enkelte snøspurver, og disse solgte jeg til «olla» for ti øre stykket, han sa at han ga dem til katta. I voksen alder fikk jeg brakt i erfaring at Tinola og olla hadde avtalt dette, og at olla fikk tilbake tiøringene sine.

Vel, vel, men nå satt jeg på krakken utfor gammen og konstruerte snareapparatet mitt. Jeg fant en fin fire meter lang stang av bjørk. Så samlet jeg tynne, svært tynne vidjekvister og laget renneløkke som stakk ut foran tuppen på bjørkestanga, og en forlengelse gikk helt bak etter stanga. Der bak skulle jeg stå og stramme renneløkka etter å ha tredd  løkka over hodet på fisken. Prinsippet ble jo det samme som hundefangere fanger løshunder, også de strammer til når de har lagt en løkke rundt hundens hals. 

Fiskesnare (Notso)

Så hvorfor gjøre dette når jeg helt sikkert kunne ha fått røyer med markkrok? Aner ikke, kanskje var det stenaldermannen i meg som våknet? Og hadde det, mens jeg var i det moduset, dukket opp en ung, fager kvinne, så hadde jeg nok slått henne i hodet med en birkeklubbe, og dratt henne etter håret inn i gammen.. Så hadde vi nok spilt ludo, jeg var jo ekspert…

Med mitt nykonstruerte fangstapparat dro jeg til kanalene på myra. Røyer så jeg mange av, og heldigvis, der lå en på bunnen! Ikke fritt for at jeg var både spent ognervøs, ville dette funke? Det ble til å nærme seg varsomt og langsomt. Flere røyer som ikke lå på bunnen skygget langsomt unna da de så omrisset av meg mot himmelen. Men røya på bunnen lå fortsatt pal stille, som forventet.  Min barndomserfaring var jo at røyene ikke var redd det som var under vann, her tenkte jeg å stikke stanga forsiktig ned, og dermed gjorde jeg det, endelig.  Langsomt manøvrerte jeg løkka på stangspissen inn under hodet på røya. Det var jo mold/mudderbunn, så det gikk helt greit å lirke løkka helt bak gjellene på fisken, og fort stramme til! Nå ble det liv i den søvndrukne, store røya, men jeg fikk slengt den i land, og det var det. Den veide 1,3 kg. og ble kokt til middag. Jeg fanget ikke mer enn den ene på denne måten. Jeg hadde sett at min teori funket bra, og var fornøyd med det.

Så kom varmen. Storvarmen. Og jeg visste hva som ville skje om storvarmen varte i 3- 4 dager. Da ville milliarder av mygglarver stige til overflaten i forskjellige vasspytter, og dem var det mange av deromkring.På overflaten ble de fort forandret til mygg. Da jeg sto opp den fjerde formiddagen med mye varme var det gjort: Jeg gikk ut for å pisse, men gikk fort inn igjen. Tok på mygghatt med myggnetting helt ned på skuldrene. Med mygghatt på satt jeg senere ved ett kaffebål, og vet du hva, selv om det var solskinn var det som om det var skumring, eller skodde. Myggsvermene skygget for sola, det var ikke mulig å se sola som sto høyt på himmelen!  Impulsiv som jeg alltid var, grep jeg en pinne i bålet, og skrev navnet mitt i myggsvermen! Det var svært lesbart hva jeg skrev.. Da jeg neste dag sto opp, og gikk ut for å pisse, var det ennå godt lesbart hva som sto i myggsvermen, nemlig: Eplet og stammen…

Mygg (Nematocera)

Altså fjerde dagen, og der satt jeg og så hva som var i emning i sør: Hvite, runde cumulusskyer, vokste i omfang og størrelse, trakk over himmelen og mørknet voldsomt i letet. Jeg som i min barnelærdom hadde lært alt om dette, både i form av åsatroen og kristendommen, visste hva som nå skulle skje: Tor, på sin åttebeinede hest sleipner skulle straks begynne å slå til jotnene til alle sider, med sin store hammer mjølner, og da ble det torden og skralling av uante decibler, om du var nær nok. Det var jeg. Jeg gikk inn i gammen, og gjorde meg klar. Kledde meg splitter naken. Noen kaller det regn. Styrtregn! Men jeg vet bedre: Det er milliarder av engler som syns at det er så nitrist at Tor er ute og sloss med jotnene, at de strigråter. Englegråt var det som nå kom ned. Min erfaring er at denne tåredusjen er lunken, og godt egnet til å dusje i. Jeg gikk ut, og gjorde det.Vasket av meg flere dagers svette. Det var 29 grader celsius + i skyggen den dagen.

Det var tid for å vandre ett stykke oppstrøms, mest for å få se ennå mer av området. Inntil nå hadde jeg bare vært ca.en kilometer oppover. Nå gikk jeg to kilometer. Jeg satte meg ned på en stor tue for å puste på. Noen hundre meter unna ser jeg to store hauger, som to forvokste tuer.  Underlig utforming tenkte jeg, jeg satt der og tok en røyk. Så ble jeg var ett merkelig fenomen: Det sivet ut røyk fra bakken?? Javisst, røyk fra bakken, helt vanlig det? På Island kom det jo vanndamp opp av bakken. Men det var da ingen vulkaner i Norge, eller i stabbursdalen, for den saks skyld? Men røyken var klar nok den, og det heter vel at ingen røyk, uten ild? Var det de underjordiske som for `nte gang skulle plage min forpinte sjel, og kanskje jage meg bort fra stabbursdalen? Jeg grublet noen minutter, og tok beslutningen; huldre eller ikke, jeg måtte bare finne ut av det, reiste meg, og vandret mot disse forhøyningene-der røyken kom fra. Jeg sirklet rundt forhøyningene, og da jeg kom på motsatt side så jeg til min forundring både et vindu og en dør. En gamme, langt større enn min….

Her avslutter jeg Nilas,del 1.  Del 2 kommer snart……..