Vepsestikket…

Av Per Henning Olderdal

Den tyske statsborgeren Dietmar Muller var død da han ble hentet opp av Repparfjordelva. Kameraten Gert Hauser fikk hjelp av en lokal laksefisker til å dra ham opp på elvebredden. Muller var død. Det var ingen ting annet å gjøre enn å melde fra til de offentlige myndighetene. Laksefiskeren, som forøvrig het Reidar Johansen, påtok seg oppgaven å bringe denne beskjeden til de rette instanser. Han tok fiskeutstyret sitt med seg da han forlot Gert Hauser og hans avdøde fiskekamerat der ved bredden av en regnstor elv.

De rette instanser besto av flere personer, men først og fremst lennsmann Ole Kvitseid. Det var han selv som tok imot samtalen da Reidar ringte fra Skaidi,godt og vel 2 mil fra fossen. – Hva mener du egentlig med at det ligger en død mann ved elva? Kvitseid hadde reist seg fra stolen. -Mener? Jeg mener at det ligger en død mann på elvebredden! -En tysker. -Jeg skulle anta at det er på sin plass at du omgående kommer hit til Skaidi, hvor jeg blir å treffe.

Liket ligger ved fossen oppe i Reppafjorddalen. Kvitseid fant ikke på noe å spørre om, så han lovte å komme så snart som mulig. Lensmann Kvitseid hadde fått med seg betjent Heidi Søraa og kommunelege Jan Sveberg  i bilen. Kommunelegen satt i baksetet. Taus. De første hundre metrene hadde han kjeftet på Kvitseid fordi denne hadde dratt ham med seg uten at han fikk anledning til å gjøre seg ferdig med den oppgaven han holdt på med på helsehuset. Men lensmannen hadde uttrykkelig sagt til ham at det hastet. Først i bilen hadde han fortalt at de skulle oppover til fossen øverst i Repparfjorddalen for å se på en druknet tysker.

Det hastet absolutt ikke. Lennsmannsbetjenten, som satt ved siden av Kvitseid, var nytilsatt på kontoret. Hadde bare vært der i noen dager. Kvitseid skottet bort på betjenten. Han hadde vært spent på henne. Det var første gang han hadde en kvinnelig betjent på kontoret.

Etter de første to dagene hadde han lovet seg selv at det skulle ikke være siste gang. En liten mørkhåret skjønnhet, som han kunne hvile øynene sine på i stille stunder var ikke å forakte. Når jenta i tillegg gjorde unna en del rutinearbeid i en fei, var han godt fornøyd. Det at hun hårdnakket påsto at det ikke var hennes oppgave å koke kaffe, skulle han bære over med.

Reidar Johansen sto ved veikrysset på Skaidi som avtalt da de kom kjørende. De plukket ham opp, og de to milene opp til fossen ble fort tilbakelagt. Snart var de nede ved elva.Legen undersøkte den omkomne tyskeren mens Kvitseid prøvde å få til en samtale med kameraten. Det gikk ikke bra. Egentlig gikk det svært dårlig. -Nei, sa han til slutt. Engelsken min forstår han ikke, og tysken hans forstår ikke jeg. Her kommer selv fanden til kort.

Det var da lennsmannsbetjent Søraa grep inn. Med et smil til Kvitseid overtok hun. En kort stund ble lensmannen bare en måpende tilskuer til samtalen hun førte. Kvitseid satte seg på e n stein ved siden av Reidar Johansen, og begynte å prate om årets laksefiske. Så kom han plutselig på at kanskje laksefisker Johansen også hadde noe å fortelle om ulykken.- Så du hva som hendte? – Han datt i elva og ble dratt uti fossen. -Jada, han gjorde vel det. -Akkurat det har også jeg fått med meg. -Men så du at det skjedde? -Så, og så. -Jeg kom gående ut etter berget ovenfor fossen, og så at han sto ute på svartsteinen i stryket rett ovenfor fossen.

-Du kjenner til den? Johansen så spørrende på lensmannen.-Svartsteinen? Du mener ikke steinen i den siste kulpen før fossestryket? -Jo,omtrent midt i den kulpen, der hvor stryket begynner.- Jeg så at han sto der…og neste gang jeg så på ham var han ute i stryket, bare hundre meter igjen til fossen, stakkars jævel! –

Hørte du om han ropte om hjelp? Johansen kastet et megetsigende sideblikk på Kvitseid før han sa: -Ja, prøv du å rope ute ved stryket. Det er ikke mye å høre gjennom bruset fra fossen. -Nei, det er vel ikke det, svarte Kvitseid.

– Enn han andre karen? -Vel, du vet at det er nokså  lang avstand, flere hundre meter faktisk, men jeg så at han sto og veivet med stanga like nedenfor. Straks han så at kompisen var fallt ut i elva, begynte han å løpe nedover, og det samme gjorde jeg.

-Men som du ser selv så er det svært bratt og ulendt terreng her, så det tok mange minutter å rekke ned til elvekanten nedenfor fossen. -Forresten bare flaks at vi fant ham så fort.Han drev inn i en bakevje, og der sirklet han rundt i ring. -Vi kom dit sånn noenlunde samtidig, i fellesskap fikk vi dratt ham på land.

Sveberg hadde avsluttet undersøkelsene av den omkomne og satte seg ned ved siden av de andre. -Det er ingenting å gjøre,mannen er død. Obduksjonen  vil vise om han døde av drukning eller av skadene han pådro seg i den ville ferden mot fossen. Han har tydeligvis slått hodet flere ganger mot steinene i elva, så dødsårsaken er vel helst dette.

Lensmannsbetjent Søraa kunne fortelle Kvitseid den samme historien som han hadde fått fra Johansen. Hauser hadde plutselig oppdaget at kameraten var falt ut i elva under fiske. Han hadde løpt nedover og hadde med Johansens hjelp fått ham i land. Men da var han allerede død.

Tilbake på kontoret ringte Kvitseid til hotellet på Skaidi der tyskerne hadde  holdt til i flere dager før ulykken inntraff. Fra resepsjonen ble han satt over til  direktør Holm. -Du, det gjelder denne ulykken ved elva..-En trist historie det der, jeg håper bare at det ikke er med på å skremme turister fra å komme hit.

Holm var den vanlige effektive forretningsmannen.- Javel ja, svarte lensmannen sarkastisk.- Du tenker som vanlig på hotellets renommè. Holm ble taus i den andre enden. Da Kvitseid fortsatt bare hørte kremting, valgte han å fortsette: – Kjente du noe til den omkomne? -Muller var her på tredje året. De trivdes her. -Har Hauser også vært her tre ganger? -Jada, de var sammen. Det første året hadde Muller også sin kone med. Men de siste to årene har de vært alene. Kona trivdes vel ikke her i myggsvermene.

– Var Hauser og Muller slektninger? -Ikke det jeg vet.

Forretningsforbindelser..Eller kanskje kompanjonger. -Du vet ikke mye om dem? –

Min jobb er ikke å grave i folks bakgrunn, svarte Holm kjapt. -Min jobb er å yte service!  Så la han til: -Muller burde ha holdt seg borte fra svartsteinen, det er en usikker plass å stå på. -Jeg sa det selv til han i fjor da han fortalte at han pleide å fiske fra den. -Jeg sa også at faller man fra den steinen, er man ferdig.

-Men det er en naturlig plass for laksene å stoppe etter at de har forssert laksetrappa, mente Muller. -At det skulle gå slik hadde jeg ikke tenkt meg. – Hva svarte han til din bekymring? -Hva han svarte, nei han bare lo det bort, og mumlet noe om at han var da ingen olding, heller. -Hvordan tar kompisen det forresten?-  Han har telefonert til Tyskland. -Jeg syns han tar det som en mann, ikke noe hysteri der. -Han tar det som en tysker, effektivt, he, he..

Kvitseid takket for samtalen og la på. Ble sittende i tanker. Søraa snakket til ham. Hun holdt på å renskrive rapporten: -Det var en ting som slo meg da jeg snakket med Hauser, sa hun. Jeg syntes han virket så rolig da vi snakket sammen. Som om han hadde tenkt igjennom det han skulle svare. -Mener du at det er noe galt i det? Kvitseid gløttet bort på henne. Pen jente. Bare hun nå ikke begynner å insinuere noe. -Nei ikke galt, men jeg hadde ventet en aldri så liten reaksjon..i en eller annen retning. Mens kvitseid tenkte på hva han skulle svare, ringte telefonen. Han tok den. -Lennsmannskontoret. -Ja hallo, det er Sveberg. Jeg har skrevet rapport til deg angående ulykken. -Foreløpig ser det ut som om det er hodeskadene som har ført til døden. Han har en del blodutredelser over hele kroppen, en følge av steinene i det kraftige stryket. Dessuten har han to små, tildels opphovnete sår på den ene siden av halsen.. Det ser nesten ut som vepsestikk. -Du sender rapporten når den er ferdig. Lensmannen la på og snudde seg mot betjenten. Først satt han bare tenksom og så på henne. Så sa han: – Du som kan tysk, kan du skaffe opplysninger fra Tyskland om Muller og Hauser? Sånn for sikkerhets skyld. Jeg drar ut en tur. Må snakke litt med Reidar Johansen, det er mulig jeg glemte noe sist.

Reidar Johansen var selvfølgelig ikke hjemme. Kona hans så rart på han da han kom inn på kjøkkenet og spurte etter Reidar. – Reidar? hun lo litt for seg selv, og sa deretter: I 19 år har vi vært gift! Trekker jeg fra den første sommeren, så har han tilbrakt de resterende sommrene nede ved elva straks han har hatt anledning til det. Skal du treffe han hjemme, får du komme igjen til høsten, eller passe på når han er oppe for å ete eller sove. Hun nikket umerkelig med hodet ut mot vinduet. – Du finner ham sikkert ovefor brua nede ved sjøen. Han pleier å starte fiskingen der.

Nede ved brua sto tre-fire fiskere ute i den langsmale kulpen med vann til langt opp på lårene. Kvitseid fant Johansen sittende på land og betrakte de andre fiskerne. Han satte seg ned ved siden av Johansen, og valgte å gå rett på sak: –

God dag igjen, Reidar. Du, du sa at du så den omkomne stå ute på svartsteinen like før han falt? – Ja, jeg så ham stå der, og jeg så ham i elva. – La du merke til noe spesielt? -Nei, han sto vel bare og fisket. Skulle jeg ha sett noe spesielt?

Lensmannen ble sittende og tenke. Før han fikk svart snakket Johansen igjen.- Jo, forresten.. det så ut som han hadde den ene hånden i lufta…at han slo etter noe med den. – Etter et insekt? Kvitseid så spent på ha ham.- Kanskje det,ja, Kanskje det var derfor han mistet ballansen og falt uti elva? 

Betjent Søraa holdt på å avslutte dagen da Kvitseid kom tilbake. – Jeg har sjekket opp den omkomne tyskeren og kompisen hans. Det ligger på skrivebordet ditt. Kvitseid sa ha det til henne og gjorde seg klar til å ta kveldsvakta. opplysningene betjenten hadde skrevet ned var enkle og presise. Dietmar Muller. 37 år. Gift. Admistrerende direktør i datafabrikken Farmo. Hjemsted: Stuttgart. Hobby: Fiske.

Registrert i politiets arkiver etter en bilulykke i 2018 (Rutine avhør). Registrert i politiets arkiver i forbindelse med mistenkelig dødsfall i 2019. Tidligere direktør i Farmo ble drept under et innbrudd. Muller hadde alibi.  Gert Hauser. 35 år. Ugift. Salgssjef i Farmo. hjemsted: Stuttgart. Hobby: Fiske. Landsdeltaker på det tyske laget i casting. Registrert i politiets arkiver i forbindelse med mistenkelig dødsfall, samme som Muller. Uten alibi, men ingen tekniske beviser kunne vise at han var innblandet. 

Kvitseid ble vekket tidlig neste morgen av en hysterisk hotelldirektør Holm som ville anmelde et tyveri. – Jeg skal anmelde et tyveri. I går kveld ble Hauser frastjålet alt fiskeutstyret sitt mens han satt i restauranten med en fredelig drink. Stakkars mann, han trengte noe å roe seg ned på. – Hvorfor meldte dere ikke fra i går? – Fordi han ikke oppdaget det før i dag morges da han skulle pakke. Han blir nødt til å reise hjem. To dager før planen. og så dette i tillegg! – Var døra til hytta brutt opp? – Han hadde et vindu på gløtt. De hadde tatt seg inn der. Og så Hauser da, du vet kanskje ikke at han er tysk mester i casting? -Nei, det visste jeg ikke, jeg visste bare at han var tysk landslagsdeltaker. – Visste du det? Holm hørtes vantro ut i den andre enden. -Det er kostbare saker han er frastjålet..det blir dårlig reklame det her.. Kvitseid  lot Holm få en pustepause før han sa: Vi skal gjøre så godt som vi kan.  Kanskje får vi tak i tyvene. Han hilste og la på. Da betjent Søraa kom inn døra, hadde han allerede slått et nytt telefonnummer. Han håpet å treffe Reidar Johansen hjemme før han dro til elva.Denne gangen hadde han flaks.

Johansen var ferdig påkledd og på tur ut døra. Johansen pleide aldri ha med seg mobiltelefonen under fiske, han ville ikke bli forstyrret under fiske. Kvitseid hadde en lang samtale med Johansen, og tilsist hadde en surmulende laksefisker gått med på at de skulle treffes utenfor turisthotellet på Skaidi to timer senere. -Og husk å ta med fiskeutstyret,avsluttet Kvitseid,og la på. Først nå hilste han god morgen til Søraa, samtidig, samtidig som han slo et nytt telefonnummer. Nå var det politikammeret i byen Hammerfest det gjaldt. Han ga en kort beskjed om at politiførstebetjent Solvang skulle ta med seg en betjent og komme innom kontoret snarest mulig. 

Etter dette skjenket han kaffe til Søraa og sa: – Når du har drukket ut skal du få kommunelege Sveberg over hit, og om en stund drar vi mannssterk avgårde til Skaidi, der vi skal arrangere landskamp i fiske! Lennsmannsbetjenten fikk kaffen i vrangstrupen. Hun tenkte på alle de originale historiene om merkelige lensmenn hun hadde hørt om på politiskolen. Hun hadde trodd det var vitser og vandrehistorier. Nå var hun ikke så sikker lenger. 

Klokken var ikke mer enn 11 da alle hadde innfunnet seg på gressletten like bak hotellet.Tyskeren Hauser var småforbannet ikke bare på grunn av det stjålne utstyret, men også fordi han hevdet at han hadde bestilt plass på sørgående fly som skulle lette fra flyplassen i Alta tre timer senere. Og til flyplassen var det mer enn en times biltur. Han roet seg imidlertid litt da Kvitseid forklarte at dette kom til å være overstått i løpet av en halv time. Det var betjent Søraa som hadde fått i oppdrag å forklare hva som skulle skje. Mens hun samtalte med Johansen og Hauser gikk Kvitseid rundt omkring og la ut forskjellige markeringer på sletta. Så forsvant han inn bak i politibilen de hadde ankommet med, og kom like etterpå ut igjen med fiskestanga til Gert Hauser.

– Men er ikke det Hausers fiskestang? sa direktør Holm, og fortsatte: – Jaggu kan dere være effektive også! Når fant du den? Kvitseid så en annen vei, og svarte:- Vi grep en unggutt i ferd med å selge utstyret nede ved Repparfjordbrua, på vei opp hit. De andre politifolkene så ut som levende spørsmålstegn der de sto, og Kvitseid så advarende på dem. Holm lot til å være mektig imponert. – Nei i det her selskapet har jeg nok ingen sjanser! Det var Reidar Johansen som slo det fast, mest for seg selv. Landskamp i casting, du finner nå på mye rart du Kvitseid. Kvitseid klødde seg i nakken.- Du er ikke bleik, Reidar?

Det er ikke hverdag vi har besøk av landslagsdeltakere. Du får gjøre så godt du kan, du vet, det er bygdas ære du skal forsvare. Johansen humret for seg selv, gjorde noen sveip med stanga og erklærte at han var klar. Han så bort på Hauser. Hauser kjælte med stanga si, konsentrerte seg. det var tydelig å se at det var en mann som ville ta konkuransen alvorlig. De startet med de enkleste øvelsene.

Kvitseid sto sammen med førstebetjent Solvang. De samtalte lavmælt mens de to konkurentene vekslet om å kaste. Direktør Holm og kommunelege Sveberg appllauderte mellom hvert kast. Johansen imponerte ikke bare seg selv, men også tyskeren Hauser. Det så ut som om Johansen behersket fallskjermkast og rullekast like godt som sin mer berømte landslagsmotstander. Han traff markørene med centimeterpresisjon. For en som ingen greie hadde på fluefiske, kunne det virke som om konkurentene helt hadde opphevet tyngdeloven.

Johansen fulgte sin konkurent og lå, etter lennsmannsbetjent Søraas beregning, bare to poeng etter da det 10. og avgjørende kastet gjensto. Det lyste i øynene hans, det var som om han jaktet på en 20 kilos laks. Den tiende og siste posten i konkuransen var den vanskeligste. Like til høyre for deltakerne hadde lensmannen satt opp en halv meter høy trestubbe på en naturlig tue på sletta. Avstanden fra kasterne var omtrent 20 meter. Lensmannen hadde målt det opp nøyaktig, han visste det var 21 meter. Johansen var den første som skulle prøve å treffe stubben. Han lot fluestanga spille gjennom lufta flere ganger mens han samlet mer og mer snøre i den ene hånden. Underveis anslo han avstanden til å være 20 meter, og visste at han måtte få til et perfekt kast med dobbelttrekk. Avstanden krevde det. Da han etter nøye planlegging lot flua fare avgårde mot stubben så det et øyeblikk ut som om han skulle klare det, men det gikk ikke. Den landet på tua, noen fattige centimeter fra stubben. Politiførstebetjenten markerte nedslagsfeltet. Hauser visste at dette var hans sjanse til å gå seirende ut av konkurransen. I likhet med Johansen tok han seg god tid, vurderte avstanden og bestemte seg for samme kasteteknikk som den lokale fiskeren hadde valgt.

Allerede da flua var på vei mot stubben, så tilskuerne at det var et bedre kast enn det Johansen hadde fått til. Buen på snøret fortalte dem at tyskeren ville vinne. De mer følte enn så at flua ville gjøre nøyaktig det Hauser bestemte. Faktisk greide Hauser å sno snøret rundt stubben og rykke den ut av balanse ved hjelp av en lynrask bevegelse av stanga.

– Et mesterkast, stønnet hotelldirektør Holm. – Han er dyktig! Altfor dyktig, kom det tørt fra lensmannen. Så snudde han seg mot førstebetjent Solvang og sa:-

Arrester den mannen for å tatt livet av Dietmar Muller! Sannsynligvis ønsket han å overta plassen hans i bedriften. Om jeg ikke tar mye feil, har han tatt livet av en av sine overordnede før en gang. Solvang virket en smule forvirret før han svarte: – Hvordan kan du si det? – Han brukte denne teknikken til å få Muller ut av balanse da han sto og fisket på svartsteinen! – Men du klarer aldri å bevise det? – Joda, jeg har fluene hans. Det var jeg som stjal dem i går kveld. Og i går kveld var jeg innom sykehuslaboratoriet, hvor jeg fikk bekreftet at hudpartikler på den flua som var på stanga var identisk med  hudprøver fra liket.

– Si meg Kvitseid, Solvang stirret på Hauser,- Hvordan kom du på dette? – Stikkene i halsregionen. En veps stikker bare en gang, og det er vedig liten sjanse for å bli stukket av to samtidig, ikke ute på svartsteinen. Nei, da måtte du nærmest ha stått midt oppi et vepsebol. Så snudde han seg mot reidar Johansen og sa: – Du hadde helt rett Reidar, det var insektstikk, men ikke et hvilket som helst insekt. Det var en March Brown med dobbeltkrok, en ypperlig flue i denne elva!…