Fra tidlige barneår og oppvekst.

Per Henning Olderdal

Per Henning Olderdal

Det våte element skulle tidlig vise seg å bli mitt lodd her i livet, det være seg fersk eller salt vann.

«I verste fall kan kraftige anfall føre til at spedbarnet dør eller utvikler hjerneskade». 

At hjerneskaden ble et faktum, for døde gjorde jeg jo ikke, vil nok mer enn èn jeg vet om skrive under på. Jeg googlet fram ordet kikhoste, innen jeg «grep pennen fatt» denne gang. 

Ca. tre uker gammel fikk jeg i følge min mor kikhoste, og på det verste mistet jeg da pusten, sluttet å puste midt i kraftige hosteanfall. Hun gikk ut på trappa og kastet meg opp i lufta gjentatte ganger, helt til jeg begynte å puste igjen. Jeg holdt dermed på å bli det femte barnet hun mistet jfr. en annen historie, beskrevet i historien «Den bratte stien».

Det heter visstnok at; «Den drukner ikke, som henges skal» Da har jeg antakelig henging i vente?

For: Som to åring opplevde jeg mitt første nesten drukning tilfelle. I elva ved brakka, der vi brukte å hente vann til husholdning, og det var stor vårflom, oppdaget de at jeg lå å fløt med ansiktet ned under vann. Ingebjørg, seks år eldre enn meg (søster)også kalt «Bøgga»,  skulle holde øye med meg. Vet ikke hvem som fikk meg opp, jeg fløt på luft i kjeldressen, ble det sagt. 

Mitt andre nesten druknings tilfelle husker jeg, jeg var fem år. Det var en svært kald vinterdag, så kald at elva ved stor brua svellet opp og fløt utover, noe som var vanlig i sprengkulde. Jeg, nysgjerrig per, måtte selvfølgelig ut på isen og kikke ned i frådende vannmasser i et hull i isen. Plopp, der forsvant jeg ned i hullet glidende på glatt is.

Jeg rak med elva nedover under isen- mange meter. Det å dø sto aldri for meg, men jeg syntes det var forferdelig kaldt, så der nedi var ikke noe blivende sted  så jeg kjempet meg mot åpningen i isen, hullet jeg plumpet opp i. Måtte gjøre to forsøk før jeg klarte det. 

Ja, så sto jeg da der på stor brua og bæljet, og gråt. Med stivfrosne klær bare sto jeg der og nektet å gå hjem, regnet med at jeg fikk juling for at jeg hadde «vøta» meg ut. Endelig dukket min gudmor, Bertine Soleng opp. Med nakketak tvang hun meg å gå hjem ,slik fikk hun gjort to fluer i en smekk : Hun sørget for at jeg endte opp i en stamp med varmt vann, og hun fikk kjøpt to mark kaffe på butikken, nå ja.

Det å fiske. På halvflødd sjø, og man var i 6-7 års alderen, har vel de fleste av oss stått og fisket «kjilkor». Jeg brukte 2-3 meters older stang, hadde dobbelt tvinnet svart sytråd, som endte i en bøyd knappenål til krok. eller vi sa vel knoppenål, vel vel, måsa fikk kjikoran, antar jeg.

Med samme stanga fisket jeg små  røyer i elva, etter bestilling av gamlingen, han brukte det til agn for juksing med kjeksa på fjorden.

Kjeksbåt Ill. Foto: Ukjent

I 8-9 års alderen var jeg selv ute med kjeksa og fisket middag til alle, måtte bare ha hjelp til å dra kjeksa ned og opp. Jeg rodde nokså langt ut, husker at Ruth Solberg og jeg brukte å ligge side ved side i bådi jåkka- båelva på norsk. Der fikk vi alltid sensommers mye hyse og torsk. Etter hvert rodde jeg helt til Atno, Ano på norsk. Der dro man stor sei og uer, auar, må vite. Da var man jo midtfjords.

Fra ca. 10 års alderen begynte man å fiske røye helt oppe i dalen. En egen historie, vil bare nevne at man var skrubbsulten mange ganger, ble jo i dalen til sene kvelden og hadde gjerne med seg to brødskiver.

Vil i dette avsnittet nevne litt om sjørøya som gikk opp i elva, sånn omtrent i slåtte tida. La det være klart at både i før og etterkrigstid kom det opp bra stor røye opp i elva.

Men mange bygdefolk på begge sider elva sto stand by på begge sidene i Savvan kulpen, og krøkte det som var å se. År etter år slik, og i ca. 1964-65 var det helt slutt med sjørøye i Savvan. Sluttelig vil jeg her nevne at jeg i 1963, 13 år gammel sto på innersia elva i Savvan, vannføringen var heller liten nå som den største snøsmeltingen var over. Kom i 9 tia om morran. Og hva ser jeg? joda, mange store sjørøyer sto i kulpen. Jeg hadde lang bambusstang 0,40 nylon og markangel kjøpt for noen få ører.

Det ble en lang dag, time etter  time fisket jeg på røyer som totalt overså markkroken. Gi seg? Aldri! Seks timer gikk, i tre tida om ettermiddagen som på et for meg uforståelig signal begynte alle å ta i! Senere i livet skulle jeg ofte nok i mange vann og elver oppleve at den lunefulle røya gjerne har bett i en times tid i døgnet. 

På kort tid slengte jeg i land 6 fine røyer, til sammen, veid på butikken, hele 4,4 kg. altså en gjennomsnittsstørrelse på over 7 hekto.  I olderdalselva.. Jeg møtte Elsa og Erling Solberg på øversia kirka på ned vei. De ble store i øyan, da jeg stolt visste fram hva som hang i kvisten min. Antar at Elsa som også brukte å fiske i elva husker dette…