Utakk er verdens lønn

Av Per Henning Olderdal

Villmarksliv nr.4 – 1997

Ta ikke for gitt at paradiset du har gått bakom alle blåner for å nå er ditt alene. Laksefiskeren i denne artikkelen fikk seg en ganske uventet overraskelse i så måte…

Jeg la ryggsekken mot en tue, og lot meg sige ned i lyngen. Sliten, men tilfreds, vel vitende at jeg nok en gang var tilbake i mitt «private» eldorado. Lenge ble jeg bare sitten der og søke med blikket i området rundt steinen i elva nedenfor.

Det var sent på ettermiddagen, nesten kveld, og jeg aktet å skaffe meg kveldsmaten min der ute i elva. Kulpen var et yndet oppholdssted for ørret av anselig størrelse. De vakene jeg ventet på uteble imidlertid, men det behøvde ikke å bety at det ikke fantes fisk der. Derfor rigget jeg til fiskestanga, og ga meg til å saumfare området med kast på kryss og tvers.

En time seinere ga jeg opp fisket, og fortsatte noen hundre meter lenger ned, til min faste leirplass. Da jeg hadde slått opp det lille fjellteltet mitt og kaffekokingen var unnagjort, stekte jeg meg et dugelig aftensmåltid bestående av tykke fleskeskiver.

Det var i slutten av juli, og etter å ha vært underveis i mer enn ett døgn, var jeg ved målet; midt i Finnmark, i et bortgjemt dalføre langt fra allfarvei, med gode fiskemuligheter og en natur så skjønn og vill at den nesten tok pusten fra meg.

Etter å ha gjort unna måltidet, hentet brensel og fått de forskjellige tingene på plass, gikk jeg ned mot krattet ved bekken. Jeg måtte få sløyd en del småørret som jeg hadde fått tidligere på dagen. Fiskeavfallet slengte jeg over bekken, i visshet. om at fugler ville fjerne det hele i løpet av natta.

NYSGJERRIG GJEST

Ante jeg et glimt av en bevegelse i øyekroken, mon tro? Innbilning, kanskje. Men nei, der var det igjen! Og nå så jeg tydelige bevegelser i det tette seljekrattet. I neste øyeblikk så jeg årsaken; et gråbrunt hode og to store, mørke kulerunde øyne stirret mot meg. Hodet beveget seg fram og tilbake, som for riktig å fokusere på meg, inntrengende.

En velvoksen røyskatt, på drøye ti meters avstand! Særlig fryktsom av seg var den ikke, bare nysgjerrig. Jeg forsto fort hva som foregikk og slengte mer fiskeavfall mot kompisen. Den spratt raskt fram, grep avfallet og avgårde bar det, oppover lia, som endte i ei steinur litt oppover.

Jeg syntes dette var artig, og satt litt avventende. Og ganske riktig, der var den igjen! Jeg fant tida moden for å eksperimentere litt, og slengte et par småørreter mot røyskatten. Bare fire-fem meter fra meg denne gangen. Røyskatten nølte ikke lenge. Noen raske hopp, og begge ørretene forsvant sammen med røyskatten oppover lia.

Jeg ofret enda noen av småørretene, og gikk undrende tilbake til teltet for å gjøre meg klar for kveldens siste gjøremål. Jeg samlet sammen det meste av fiskeutstyret og gikk ned til elva, rett nedenfor teltet. Her var det en stor, fin kulp, hvor jeg visste at det alltid sto flere smålaks såpass sent på sommeren.

Denne elva var ikke for noen riktig lakseelv å regne, og nå som snøsmeltingen var over for denne gang, var vannføringen minimal. Men kulpene var få, og jeg visste derfor nøyaktig hvor jeg ville finne de laksene som fant bryet verdt å vandre den lange veien fra kysten og helt opp hit.

Laks

Raskt kunne jeg konstatere at det sto smålaks i kulpen. Fire-fem små, som jeg anslo til å veie to-tre kilo hver, og en litt større på fire kilo, kanskje fem.

Laksen har aldri vært lett å lure, men treffer du det rette øyeblikket, kan du få treffer du det rette øyeblikket, kan du få den til å ta det meste. Flere timer senere innså jeg at noe slikt øyeblikk hadde jeg ikke vært i nærheten av. Hva jeg enn prøvde av sluker, spinnere, mark og alle mulige og umulige fluer, var det ikke antydning til reaksjon fra de sølvblanke, som bare sto der og andøvet mot strømmen.

Da sola spredte sine siste rødskimrende stråler gjennom løvverket, fortalte min slitne kropp at det fikk være nok for i dag. Jeg forsvant inn i teltet, og det tok ikke lang tid før jeg lå trygt forankret i Morfei armer, hinsides all verdens røyskatter, laks og alle andre underlige inntrykk dagen så raust hadde skjenket meg.

Klokka var fem om morgenen, og sola hadde for lengst begynt å varme opp omgivelsene, så fjellvåken utenfor var en kjærkommen vekkerklokke. Snart brant brant det lystig i et kaffebål. For en morgen! Det var stille, sola skinte, og småfuglene sang muntert i krattet mens de iherdig matet sine sultne små.

Etter å ha satt til livs fire kopper skåldhet kaffe og noen brødleiver, mente jeg rent instinktivt at øyeblikket var inne, og lusket de få meterne ned til kulpen. Laksene sto på nesten nøyaktig samme sted som kvelden før, hver og en hadde tydeligvis sin faste plass.

Jeg prøvde med en lett sluk denne gangen, og ante straks en slags reaksjon, en form for nysgjerrighet, fra de nærmeste smålaksenes side. De fulgte etter sluken, litt halvhjertet den første gangen. Ved det andre kastet var de ivrigere, fulgte raskere etter, men snudde igjen. Ved det tredje kastet var det gjort! Som en skygge kom den største laksen farende fra sin plass nederst i kulpen. Jagde forbi de andre og hogg til! Sluken forsvant inn mellom kraftige laksekjever. Fast inn fisk!

Den var ikke så stor, og litt tålmodighet var alt som skul­ le til fra min side. To luftige sprang seinere forsto jeg at den satt skikkelig fast, og et kvarter etter lå en firekilos, feit, blank laks bak ryggen min.

En stund etter gjorde jeg meg klar til neste kast; stanga bak over hodet – og der stiv­net bevegelsen i lufta! Noe var galt! Men hva? Jeg senket stanga. Torde nesten ikke snu meg. Hva skuet mine grå­ grønne? Eller rettere sagt: Hva skuet de ikke? Laksen! Hvor var det blitt av den? Jeg kunne ikke se laksen noen ste­der. Det tok bare et par sekun­der å legge sammen to og to, og få svaret: røyskatt! Men det gikk da ikke an? Fire kilo?

  FREKK LAKSETYV 

Et hurtig, søkende blikk opp mot steinura ga meg imidler­tid visshet om at det gikk an. I rykk og napp dro den vel­voksne røyskatten laksen min mot en åpning i ura, og nå hadde den bare to-tre meter igjen før tyveriet var udisku­tabelt vellykket.

Jeg sto en stund vantro og fastfrosset og nærmest nektet å tro det jeg så, men så gikk jeg til handling. Berge det som berges kunne! Jeg slapp stanga og satte av gårde opp­over lia.

Røyskatten, den slasken, ble fort klar over at jeg kom og dro laksen hardere, fortere enn noensinne, mot sikkerhe­ten. Der forsvant den inn i åp­ningen! Mer enn halve laksen var forsvunnet samme vei da jeg stupte framover og grep etter den. Noen fingertupper fikk tak ytterst i sporden på fisken, men noe skikkelig grep fikk jeg ikke.

Jeg var i ferd med å klistre på meg et fandenivoldsk seiersglis og pustet lettet ut, om enn svært andpusten. Vel kunne røyskatten der inne være utrolig sterk, kroppsvek­ten tatt i betraktning, men mine åtti sinte kilo skulle den nok komme til kort overfor! Snakk om å gjøre regning uten vert! Dyret hadde så visst ikke tenkt å gi slipp på byttet, og jeg hadde under ingen omstendighet tenkt å slippe det som unektelig var mitt.

Her startet en dragkamp uten like. Att og fram, att og fram! Det sørgelige var at jeg hadde et så elendig grep i den sleipe laksesporden, og med et svupp glapp taket jeg had­de, og laksen forsvant.

Jeg måtte innse at det var umulig å flytte på de store steinene ved egen hjelp. Det neste som falt meg inn, var ri­kelige mengder med dyna­mitt. Vanvittig! Dernest kom jeg på at jeg som guttunge, i en armodstid, pleide å sette opp røyskattfeller for å tjene noen sårt tiltrengte kroner. Like idiotisk alt sammen, lak­sen ville uansett være tapt for alltid.

Slaget var tapt, og sinnet forsvant like brått som det kom. Noen dårlig taper ville jeg ikke være, så jeg ruslet bort til teltet, grep et beger med rømme og bar det opp til åpningen i ura.

Høyt sa jeg: – Vær så god, nå kan dere riktig nyte et her­remåltid. Uten at jeg noensin­ne gadd å undersøke, er jeg temmelig sikker på at røm­men ble borte like fort som både fiskeavfall og laks.

Jeg gikk ned mot teltet igjen, mens jeg mumlet noe om at utakk er verdens lønn. Røyskatten var allerede til­gitt, om enn under meget sterk tvil. Men for alt jeg visste kunne den ha hele fjorten små røyskattbarn å forsørge. og da så…

Nede ved kulpen rettet en gammel, lutrygget same seg opp. I den ene, værbitte, kno­klete hånda holdt han en to-tre meter lang, krokete bjørkestang. Et snøre på sam­me lengde endte i en rusten markkrok. Fingrene på den andre hånda klorte seg fast i en bjørkekvist, hvor fire små lakser hang og dinglet. Mens jeg gjorde opp mitt mellom­ værende med røyskatten, hadde han tømt kulpen for laks!