Tolmodighet gir uttelling

Av Per Henning Olderdal

Villmarksliv nr. 5 – 1999

Ettermiddagen sent i august var blendende vakker da jeg skrådde ned den siste, slake lia mot vannet. Da det bare var et par hundre meter igjen, satte jeg meg ned for å nyte synet som møtte meg. Vak! Overalt! Det så ut som om ørreten gikk aldeles berserk der ute på det speilblanke vannet. Plaskene fortalte i klarspråk at her handlet det om alt annet enn yngel.

I ti minutter satt jeg der og pustet ut etter flere timers vandring. Da jeg kom ned til vannet, opplevde jeg det som av til skjer. Vannet la seg speilblankt og dødt! Ikke et enslig lite vak var lenger å se.

En halv time senere satt jeg ved et døende kaffebål. Ennå ingen vak!

Så skjer det. Midt ute i vannet: «Gamlingen sjøl» går i lufta, soler seg et par sekunder og knuser stillheten omkring seg med et kjempesmell! En ørret på anslagsvis tre kilo har blottet seg for meg.

Ved neste korsvei

Dette var fjerde og siste dagen av turen, og fisk hadde jeg fått, men de første dagene fisket jeg bare det jeg trengte til mat i øyeblikket. Her i dette vannet hadde jeg imidlertid tenkt å fiske litt mer, for å ha noe å ta med meg hjem.

Hele kvelden gikk med til å utprøve alt fra mark til sluker og fluer, alt like nytteløst. Dødt!

Neste morgen opprant med et strålende vær, man ante nesten en gryende høst i lufta. Den kommer gjerne i slutten av august her i Finnmark.

Mange fisketimer senere ga jeg opp og pakket sammen utstyret. Men der og da tok jeg en avgjørelse: «Ok, dere er feite og mette etter en lang sommer med overflod av mat, men ved neste korsvei er det jeg som skal trekke det lengste strået.»

10. mai året etter

Jeg var tilbake ved vannet. Løftet jeg ga meg selv i august i fjor, skulle overholdes. Denne gangen kom jeg på ski, naturlig nok, ettersom snøen lå meterhøy. Ved utløpet av vannet lagde jeg meg en fin sitteplass i snøen, hvor jeg kunne koke kaffe og slappe av.

Dagen var på på hell, men maisola sto høyt og varmet opp mine vindstille omgivelser. Vannet er som nevnt lite, så jeg nøyde meg med å bore to enslige pilkehull gjennom metertykk is. Antar at det beror på. en snev av «fairplayånd» fra min side.

Som jeg antok allerede i august året før, var ørreten mer sulten nå, og jevnlig dro jeg opp en og annen ørret på mellom tre og fem hektos størrelsen. De store, som jeg visste fantes, uteble imidlertid.

Det ble kaldt etter solnedgang, og utpå senkvelden ble det minusgrader, så jeg fant det fornuftig å ha et lite bål brennende utover natta. Så sent på våren er det lyst hele tiden, og jeg hadde full kontroll med pilkestikkene ute på isen. En og annen ørret slengte jeg inn på isen med jevne mellomrom. Det var bett hele tiden.

Takk for sist?

Ved totiden om natta skjer det: Jeg sitter på land og nyter en kaffeskvett, mens jeg stadig kaster et blikk ut mot stikkene. Plutselig står den ene i en bue som nesten strekker seg helt ned til isen! Storfisk! Raskt kommer jeg meg ut på isen og griper pilkestikka. Jeg kjenner et tungt sug der nedefra, ser snøret vri seg fra den ene til den andre kanten av hullet!

Jeg er temmelig sikker på at fisken er skikkelig fast. De fleste ørretene jeg har dratt inn har hatt den akkar, mark og maggot-egnede kroken helt nedi halsen, og jeg har vært nødt til å skjære dem løs. Men selv om krokfestet også nå sitter skikkelig godt, innbyr ikke en 0,30-fortom til å hale inn som om man vil hevde den sterkestes rett.

Det er bortimot håpløst å kjøre en storfisk på en trygg måte gjennom et pilkehull, men jeg får dratt ut en del meter snøre hver gang ørreten tar en liten pause. Slik får jeg gitt slakk på en oppbremsende måte hver gang fisken raser ut. Etter ti minutter finner jeg det forsvarlig å begynne opphalingen fra ca. 4-5 meters dybde. Ørreten har gitt sitt og følger halvvillig med. Problemet er å få en slik fisk styrt inn i hullet med hode først, de kommer gjerne på tvers mot iskanten.

Etter flere forsøk er jeg nødt til å prøve en annen taktikk, og lar ørreten sige et par meter ned mot bunnen. Nå setter jeg i gang en rask innhaling, det får bære eller briste! Nevetak etter nevetak med snøre kommer inn, noe tungt treffer iskanten; det brister! Snøret er slakt. Skuffet kan konstatere at fisk, fortom, krok, alt er borte. Var dette «gamlingen» fra sist sommer?

Skuffelsen satt imidlertid ikke så altfor lenge i, dertil har man både mistet og fått. for mange storfisker i årenes løp..

Ved firetiden om morgenen traff de første livgivende solstrålende mine omgivelser igjen. De sløyde ørretene var stivfrosne, det samme var jeg. På tide å avslutte fisketuren. På isen lå 27 ørreter som tilsammen veide vel 10 kilo, en gjennomsnittsvekt på ca. 400gram.

Hjemveien gikk lekende lett, selv om jeg hadde atskillig tyngre ryggsekk enn da jeg kom dagen før…