Den bratte stien.

Til mor, i hengiven beundring.

Av Per Henning Olderdal

Ett år er gått det vet du ikke av…

I ett frodig dalføre i Nord-Troms slet jeg ut mine fattigslige barnesko på bregnefylte stier. Ett halvt sekel forsvant bare, det føles som om det er mye nærmere, som om jeg ennå vandrer og leter etter noe jeg ikke helt forstår rekkevidden av.

Hin forsommer morgen var jeg tilbake på gjengrodde stier. Ville finne ut av hvorfor nostalgien stadig oftere dukket opp i slørete minner. Prøve å finne ut av hvorfor man innbiller seg at tilværelsen var så mye bedre før, alt slitet til tross.

I en grytidlig start straks ovafor flomålet beveger jeg meg langs en vårkåt, surklende, etterhvert brusende bekk. Fins de ennå de gigantiske røyene du som fem-seks åring fanget her, og barbent og stolt sprang hjem og brettet utover kjøkkenbenken? Røyer, anslagsvis pekefinger lange?

Litt lenger oppe, ved inngangen til dalen, befinner jeg meg ved fjellenes fot. To bratte, mer enn tusen meter høye, truende topper, en på hver side av dalåpningen, stuper uvørent ned mot dalbunnen og en fossende elv. Jeg setter meg ned på en tue. Her sto sommerfjøset en gang. Små forhøyninger i terrenget er alt jeg aner av det som var. Utrolig hvordan naturen på tre-fire decennier tar tilbake det vi tok til låns en stakket stund. Blir var to-tre våte, forpjuskete planter som tvinger seg fram fra et leirholdig jordsmonn, strekker seg håpefullt opp mot livsgivende sol på nesten sitt høyeste. Bleke og unnskyldende står de der og kjemper skamfull med å brette ut sine gyllengule, små blomster: Tussilago farfara. Hestehov.

Ett sikkert løfte om at nå er det alvor, sommeren er i anmarsj.

Som jeg beveger meg videre oppover gjennom et nord-sørvendt dalføre, med sola stående i sørenden ved høgste dag, passerer jeg gjennom et frodig landskap. Der or, selje, bjørk, gran, furu, og lenger oppe i lia osp og et og annet heggetre, sloss om plass til å feste sine røtter. Gran og furu, flere tusen i antall, var jeg med som tiårs guttunge og plantet, året var 1960.

«Når jeg blir gammel ser jeg mine sønner sage i furuskogen»,sa en optimistisk far,

Det skjedde aldri, og i dag står denne skogen stor og altfor tett. Skogbunnen er svart og død, sollyset slipper ikke til. Det føltes nesten litt nifst å vandre over en skogbunn blottet for liv.Kun mose og lav klarte å klore seg fast her, gress og blomster fant aldri det bryet verdt å gjøre et forsøk.

Midtveis i dalføret, på det bratteste, farer elva forbi i et raseri uten grenser. Gjennom juv og jettegryter kaster uhorvelige vannmasser seg hodeløst utfor og smadres klippevegger imellom.

Jeg er ikke der nede, men følger en gammel kjerrevei midtveis i lia, og kan tydelig høre hva som foregår nede i dalbunnen. Som ung har jeg vært der nede, og vet derfor at der ville selv den rafter med mest dødsforakt kommet til kort, med mindre han hadde suicidale tendenser.

Et par kilometer lenger oppe flater dalen ut og utvider seg. Her er det et myrlandskap som dominerer. På disse myrene stakk bygdefolket torv sånn i sankthans-tida, på femti og langt inn på sekstitallet. Den gang hadde nær sagt alle fjøs, noen dyr på bås, og tilhørende slåttemarker.

Hest hørte med, det var den som trakk slåmaskinene,og vinterstid hentet den soltørkede torva hjem til vinterbrensel. På godværs vinterdager kunne du se karavaner av hest og slede bevege seg oppover dalen på en kronglete kjerrevei.

I dette landskapet flyter elva stille, og den gang fantes det røye av adskillig større størrelse her oppe. Dalbunnen omkranses av høye, massive fjelltopper, med små isbreer og evig snø i mellom. Utallige klukkende småbekker finner raskeste vei ned de bratte liene mot elva. Antakelig derfor elva selv midtsommers er isende kald, og laks aldri har funnet det liv laga i denne elv. Røya er jo som kjent langt mer hardfør.

Multebæra var også uhemmet på de samme myrene.

Jeg tilbringer hele dagen her oppe i dalbunnen. Ser og undres: Borte er alle bevis på de torvstakkene som en gang sto spredt utover. Borte er røya i elva. Kun noen få bittesmå yngler er alt Jeg observerer I Iøpet av  en lang dag. Jeg koker kaffe og spiser. Dagen forsvinner fort på minnerike stier og det er på tide å vandre nedover igjen.

Jeg er etterhvert kommet tilbake til tua der sommerfjøset sto, og siger ende nedpå. Trøtt, javisst, men føler fred og ro i mitt innerste. Turen har gitt meg det jeg håpet på. Det er flere tiår siden jeg sist var her, og dagen har tilfulle gitt meg svaret på hvorfor jeg har forsonet meg med at nå, nå er stien blitt for bratt også for meg, og at jeg kan ta det med stoisk ro at jeg har valgt «å hoppe av».

Mitt trøtte blikk konstanterer at tussilagoene nå mot solefall svaier tørr og stolt i solgangsbrisen. Nå mørkegrønn i letet, riktig brisker de seg der de langsomt folder seg sammen for natten…

Ennå varmer solstrålene som glimtvis finner meg mellom de svaiende orkvistene ned mot elva, og trøtt legger jeg meg på rygg, øynene bare ramler igjen. Uendelig langsomt, men mykt og nennsomt trer minnene frem i mitt indre:

Sist sommer, nittitre år gammel, ebbet livet ut til hun som engang plukket bringebær i krattene i bakkene ovafor sommerfjøset. Det er nesten så hypnosen griper tak i meg, mens minnene trer klarere og klarere frem: To blåtøy sko kledte barneben løp det de var gode for langs mosemyke stier opp mot sommerfjøset. Brede, slitte seler holdt oppe en lappete vadmelsbukse, der hofter ikke fantes. En knirkete, selvgjort dør sprang opp, og der på en vaklevoren krakk satt en middelaldrende kvinne i sin loslitte bomullskjole. To kullsorte fletter dinglet langt ned på den krumbøyde ryggen, alt mens hun dro i kuas spener: «Nei, du får vente til vi kommer hjem, og melka er silt»,kom det uspurt fra den ubestemmelige der inne i halvmørket. Nok ei ku sto i båsen tett ved og ventet på tur.

Guttungen visste,og taus lusket han hjemover. I småskogen bak ham lød det svakere og svakere fra de evige skillingsvisene om sorg, smerte, savn, død og ulykkelig kjærlighet, de fikk visstnok aldri hverandre? Heller ikke i dag anammet man varm melk rett fra kua, det skulle forresten mye til, og aldri før hadde den strevsomme latt seg avbryte midt i strofer fra alperosen, nei vel…

Det ble stiftet bo i de meget omtalte tredveåra. Et fattigslig hjem der det helt sikkert ville bli plass til barn også, om vår Herre ville det slik. Og vår Herre var raus, hele elleve ganger lød spebarns-gråt under skjæret fra petromax og parafinlampelys. Riktignok; hele fire ganger var knøttene enten dødfødt, eller døde umiddelbart etter fødselen. Enhver mors sjelekval til det unevnelige, hva hjerteskjærende sorg angår, og vendt mot himmelen:

«Hvordan kunne du? Hva har jeg gjort?».

Det er prosaen om den tids alminnelige armod og lengsler, håp og tro.

Ikke for det, hos oss handlet det aldri om sult og denslags. Det fantes kyr og en hest på bås og i stall. Det pluss et tyvetalls sauer og lam utgjorde nok til både melk, smør, og kjøtt saltet i tønner, eller tørket frem i mot jul. Ut av fjorden klarte man alltids å lirke opp sei, hyse og torsk, alt kokt i den samme eventyrlig store kasserollen, med poteten underst. Poteten vaks uhemmet i det rike jordsmonnet. Grønnsaker hadde man knapt nok hørt om.

Prosaen om et slit uten like. Alt skulle på plass før førnevnte Herre slokket sola, sånn henimot jul. Rundt midtsommerleitet ble det stukket torv midtveis i dalbunnen, ble tørket og senere muet opp. Vinterstid ble så torva hentet ned av endeløse hestekaravaner. Bjørk og or felt sommerstid ble også hentet hjem når det gråhvite teppet hadde visket ut alle spor av hin sommer. Vinteren var gjerne lang og kald, og den trekkfulle brakka ble ofte isende kald utover februarnatta når kvikksølvet krøp under minus tyve. Da trakk ungeflokken resolutt saueskinnsfellen over hodet, i visshet om at mor hadde fyrt i ovnen og slik gjort det lydt på kjøkkenet lenge før det var tid for å tre på seg fillene igjen.   

Det handler om et slit uten like,om sorg,smerte og savn,en lengsel etter noe man ikke riktig visste hva innebar. Med åket ble det båret inn vann fra brønn på elveisen til de mange dyra som ventet. Vann måtte også bæres inn i brakka til husholdningen.

På slåttevollen gikk det heller tregt for seg, det meste ble unnagjort med ljå. Det ble som oftest sensommer innen alt var på låven. Uår gjorde ofte at man på vårparten var nødt til å ty til tang fra fjæra, samt fellte seljebusker for å holde liv i de livsviktige dyra.

Guttungen så og husket, men den gang forsto han vel knapt rekkevidden av det slit den alltid huserende kvinnen utførte. Det er den voksne mannen som minnes og blir vedmodig og trist. Du klipte sauer-vi slaktet-,ingenting på dyret gikk til spille, alt ble omgjort til mat og klær.

Du vasket ull, kardet og spant. Strikket gensere, lester og votter til en voksende barneflokk. Du stoppet, lappet og sydde! Gud hjelpe meg, hvordan var det mulig å få døgnet til å strekke til? Midt i det hele måtte du ofte inn på en unevnelig landhandel vi hadde, for å ekspedere en sjelden kunde som streifet forbi, den gamle var gjerne ute et eller annet sted og reparerte et nedfallent gjerde. Det er som voksen jeg undres på hvordan verden kan forandres så eventyrlig mye på noen få decennier: Hun, han og et barn, og dagens unge kvinne holder på å slite seg ihjel om ikke oppvaskemaskinen er på plass.

Du kokte bleier,bar det ut i februarkulda,for så å harbåndet skylle disse i elvebrønnen,hogd ut gjennom en en meter tykk is.

Å joda, guttungen, som i dag forstår, kunne nok ofte fornemme at du, mest på søndagskveldene, kunne ha dine tunge stunder. Da satt du gjerne på en krakk foran en åpen ovnsdør mens du knuget ovnskroken i en utslitt hånd og stirret milevis inn i ulmende torvglør, vogget fra side til side, alt mens du nynnet på en for meg ukjent sang. Da hendte det at en tåre trillet ned og tørket inn på et vissent kinn:Mon tro hvilke usynlige tanker som svirret omkring? Det fins så mye, mye mer, for minnene er mange, om enn de er fordums. Jeg minnes dine seneste år, og hvordan du utrolig nostalgisk lengtet tilbake til denne tidligere, ubeskrivelige tilværelsen. Er ikke helt sikker på om alt var så mye bedre før, vet bare at man hadde mer tid til overs for hverandre den gangen. Nå er du kvitt de plagene som de siste årene har hjemsøkte din utslitte kropp. Nå har du fred, etter at du tok storsøvnen imot. Det er fra det innerste, innerste av mitt hjerte jeg sier:

Farvel, kjære mor, det ble så stille og fredfyllt til sist…                                      

Langsomt setter jeg meg opp. Tussilagoene har nå lukket seg helt. Jeg fornemmer en kald trekk fra nord nå mot kveld, reiser meg og begir meg de siste hundre metrene ned gjennom et villniss av småkratt. Stiene bar grodd igjen…..