Av Idar Kristiansen.
Min første “fotball» var en tom Gloria-boks. Enda det ikke fantes et fnugg skurepulver igjen på boksen, syntes jeg det strålte rundt „fotballen» min. Siden den gangen før krigen, da far var med på å bygge første idrettsplassen i Honningsvåg for 1 krone pr.dag, har jeg alltid syntes at fotball er gloria!
Da gutta på Vestersida skulle spleise på første gummiballen, var kravet 25 øre for å bli andelshaver i fotballspillets gleder. Hjemme slang ingen overflødige 25-øringer i de dager. Men jeg fant det jeg trengte. På askedungen etter en nedlagt kafe.
Første kampen gikk på Nordvåg-holmen, på sletta der man i gamle dager begravde russere. Jeg spilte visst bra med mine 6 år, for etterpå ble jeg invitert på en blås mellom steinene. Undervisningen i røkingens edle kunst førte til at magen vrengte seg. Det var ikke gloria!
Fotballsko kan være så mangt, Unnskyld – kunne. I dag skal de helst koste kr.200,-pr.stykk, og den venstre bør være signert Johan. Gruyff, den høyre Pele. I Afrika. spiller de ennå barbeint mange steder, og har glede av det. Vi hadde glede av å spille i gummistøvler og beksømsko og komager. Og hadde man et par gummisko av kalosje typen, var man godt rustet og sikret plass på laget.
Min første deltagelse på et riktig fotballag fant sted på Nordmøre, sommeren etter krigen. Med beksømstøvler og turnsko og en ball som var lappet både utenpå og inni, reiste vi til Valsøyfjord og Halsa og Sunndalsøra og Vinjeøra og Kyrksæterøra og spilte fotball av frie, unge hjerter. Sommeren var grønn, Norge var fritt, og fotballen temmelig rund. Gloria, alt sammen!
Siden kom jeg til realskolen på Lyngseidet og til Karnes, i 1946. Men først i 1947 fikk jeg mine første fotballsko. Kjøpte dem av en kompis som tenkte på å legge opp. De var tre nummer for store. Men ettersom naturen har utstyrt meg med bein som er i korteste laget, kjøpte jeg dem for 25 kroner. Det gikk mye på tåspark, den gangen, og de nye, lange skoene hjalp meg til en plass på juniorlaget, jeg var lykkelig. Hele verden var gloria !
Omtrent samtidig fikk jeg kamerater i Olderdalen med sans for fotballspillet Asbjørn Iversen og Viktor Olsen. Den sistnevnte omkom ved M/K,,Dagny’s» forlis i januar 1951. Gud skal vite at vi ikke hadde stort bedre utstyr den gangen enn før krigen da vi tjuvtrente med bokser som hadde inneholdt Viking Usukret Melk. Men tross søle og sår var gledesstundene mange. Fremdeles var spillet gloria.
Hva var det som gjorde at vi så utrettelig fortsatte å spille, år etter år, med lappete baller, sko som ikke var sko, uten gratis skyss, uten diettgodtgjørelse, uten godtgjørelse for tapt arbeidsfortjeneste, uten bonus for vunne kamper, i som utenfor serien ? Uten at vi fikk såpass som en kaffekopp, sjøl om vi ble kretsmestre?
Æren? Kanskje det. Æren var ikke uviktig for en unggutt, som i alle fall kunne håpe på et smil fra henne som var penest. Jeg husker forresten en gang da – nå! Det der er en helt annen historie, og her skal helst ikke noe strykes av sensuren. Men i alle fall – det at vi oppnådde å se,, de vakreste jenter på rad, å følge vår idrett med smil og med kvad», det har inspirert flere enn meg til å score på en umulig ball fra spiss vinkel.
Og kameratskapet, da. Det som helst oppsto når du humpet tretten mil avgårde på et lasteplan. Men sangen! Det var før kassettenes tid, i reiseradioens spede, kostbare barndom. Dengang du hadde sangen i brystet ditt, ikke i ei eske av bakelitt. Dengang du fødtes utpå Nordsjø’n, sang taterviser ved bålet, og var brun som skogens hasselnøtt. Dengang da sangen var uttrykksmiddel, glede, – ikke plastinnpakket industrivare, lydkonfeksjon.
Men hvorfor er så mange – nei, ikke fotballgærne, men betatt av fotballen? Jeg mener, hvorfor løper tusenvis av små og store gutter og nå jenter også – daglig rundt etter lærkula, på gress eller grus? Og hva er det som gjør at den som en gang har spilt fotball, for livet er fotballtilhenger? Mange har gitt svar, og svarene er mangfoldige. Jeg hopper over de fleste, og gir mitt eget.
Fordi fotballspillet gjør oss til guder, eller i det minste til guders slektninger. Ja, nettopp guder. Og da mener jeg ikke bare Beckenbauer og Tom Lund.
For hva er fotballen annet enn en klode på stadig vandring, fra gud til gud. Kampen på banen er en innbitt kamp mellom gode og onde makter, og selv er du alltid på det godes side. Og når du får ballen, da er du en gud som har verden for din fot, og det er opp til deg om kloden skal gå i den bane som lykken har trukket opp for deg, eller kanskje havne i den gale enden av universet. Når du demper ballen, tverrvender, slår en halv volley som ryker inn like i krysset å gud, gud, da er du gud! Neida, ikke Vårherre, verken den læstadianske eller den protestantiske eller den katolske. Bare en alminnelig, lykkelig gud, som har stjerner i sin hånd og kloder for sin fot.
For sin fotballsko? Gjerne det. Måtte KFK bli velsignet med mange guder av det slaget!
Olderdalen, bygda vår 