Foto: Wikipedia
Av Harald Lindbach
I 1744 skriver Major Peter Schnitler i en innberetning til det Danske Kanselli angående Nordland Amt om Lyngen som da innbefatter Kåfjord at «J denne Løngensfiord boe kun 3 normænd, næst ud ved gabet, de øvrige indenfor ere finner og qvæner. For en 30 aar (siden) var der kun en 3 finnefamilier: Men nu ere der en 42 gaardbrugende søefinner og en 11huusmænd”. En like oppsikstvekkende beskrivelse gir misjonæren Andreas Sommer som kom til Lyngen i 1762 og ble der til sin død ti år senere. Han forteller i en skrivelse til Biskopen av Trondheim Stift i 1770 at «Endnu gives her gamle Folk som kand berette, at for 50 a 60 Aar har her ikke været den 10de Deel Jind: Mod nu».
Både Schnitler og Sommer er klare når det gjelder årsakene til denne eksplosjonsartede befolkningsøkningen. «Armod, Krig og Dyrtiid har jaget de flesste hidned fra Sverrig; særdeles i Kong Carl 12tes tiid, da Russerne grasserede i Findland” skriver Sommer, mens Schnitler viser til at «Aarsagen til denne formeerelse her, og i de nordre fiorder har været (-) de svenske-russiske krige, hvorj de svenske fra Storfinland og Torne lapland have maattet undrømme for fienden russen hidover, og opprøddet jorder her i landet”
Vi. skal forsøke å komme enda litt nærmere på årsakene til denne befolkningsveksten. Begynnelsen av 1700-tallet var eneveldets storhetstid. Å utvide dynastiets område var hoveddrivkraften i periodens kriger. Tiden var preget av kongemaktens søken etter økonomisk gevinst og strategisk sikkerhet gjennom krigføring mot andre monarker som hadde akkurat samme strategiske og økonomiske mål. I 1700 braker to av århundrets giganter sammen: Karl XII og Peter den store. For Finland, spesielt i de nordøstlige områdene, skulle dette komme til å bli en ulykke av katastrofale proporsjoner.
Peter den store var 28 år i 1700. Han ble kronet til Tsar i 1682, bare 10 år gammel, men regjerte sammen med sin halvbror Ivan mens det var halvsøsteren Sofia som på mange måter satt med den reelle makten frem til 1689. Da Ivan døde i 1696 ble imidlertid all makt samlet hos Peter. Han hadde i løpet av denne tiden benyttet anledningen både til utdanning, morsomheter og merkverdigheter.
Blant det som i hoffkretsene i Moskva blę sett på med forundring var den unge Tsarens hang til å seile, en sport som var mildt sagt lite utbredt i Russland på denne tiden. Som ungdom fikk han bygd seilbåter av nederlandske tømmermenn og øvde seg på en innsjø i nærheten av pallasset. Etter hvert fikk han bygd opp en miniatyrflåte som utkjempet iscenesatte sjøslag. I 1792 reiste han til Arkangels, som var Russlands eneste havneby på denne tiden, og seilte med engelske handelsskip samt med sin lystbåt som treffende bar navnet «St. Peter». Peter var overbevist om at Russland trengte en moderne marineflåte, men Arkangels var ikke et godt utgangspunkt og svenskenes kontroll i Baltikum gjorde det vanskelig å bygge opp en flåte der, mens Svartehavet ble kontrollert av det Ottomanske imperium.
Peter gikk grundig til verks. Som den første russiske monark lærte han seg et noenlunde brukbart nederlandsk og i 1697 la han ut på en 18 måneders lang rundreise i Europa hvor han blant annet tilbrakte 4 måneder inkognito på et skipsverft i Nederland for å lære seg skipsbygging fra grunnen. Peter opprettet en egen skole for navigasjon i Moskva. Han ønsket å modernisere Russland etter vestlig forbilde, noe som ble møtt med motstand fra mange hold i Russland. Han hadde imidlertid både evne og vilje til brutal undertrykking av opposisjonen. For å bli kvitt den gamle russiske tradisjonen med at offiserer hadde langt skjegg innførte han for eksempel enn skjeggeskatt.
Det første fremstøtet for å skaffe seg flere havnebyer skjedde i Svartehavet, men. det ottomanske imperiet viste seg raskt å være for sterkt. Etter å ha forhandlet frem en fredsavtale som tillot russerne å beholde et fort i Azov ved munningen av elva Don kastet Peter blikket mot det baltiske hav som hadde vært kontrollert av svenskene i en årrekke.
Russland erklærte (sammen med blant annet Danmark-Norge, det polske- litauske samveldet og sakserne) krig mot Sverige. Krigen som fulgte, den store nordiske krig, varte fra 1700 til 1721. Vi skal her konsentrere oss om virkningene krigen hadde i Finland. For den 15-årige svenske kongen Karl den Store kunne krigen knapt ha begynt bedre. I september 1700 begynte russerne beleiringen av Narva i Estland. Karl XII dro fienden i møte og med 10 000 svensker og finner beseiret han en tre ganger større russisk hær. I dette slaget hadde Karl IIX værgudene på sin side og i tett snøvær oppstod det panikk på russisk side, russerne flyktet over broene ved Narva og mistet store deler av sin utrustning i dette slaget.
Etter slaget ble Karl IIX hyllet som en mytisk krigshelt over store deler av Europa, det oppstod til og med religiøse vekkelser som så Karl IIX som den tilbakevendte Messias. For den unge krigerkongen kan mye tyde på at all denne beundringen ikke bare var av det gode. Mens Peter den store valgte en forsiktig taktikk med fremrykninger, tilbaketrekninger, unnvikelse og taktiske manøvrer valgt Karl IIX nærmest konsekvent en «rett frem» taktikk som satte store krav til både soldatene og lykken.
Etter hvert som svenskene kjørte seg militært fast i et felttog lenger Øst benyttet Peter den store anledningen til å starte konstruksjonen St. Petersburg i et myggbefengt sumpområde i den svenske provinsen Ingermannland, som da var kommet på russiske hender. St. Petersburg ble Peter sitt store prosjekt. Byen skulle ikke bare bli den etterlengtede havnebyen, men også bli hovedstat og fremste minnesmerke både over Peter den store selv og over den økonomiske, militære og kulturelle vestvendingen som fant sted under hans styre. Selv navnet på byen er tysk.
Det ble satt i verk veldige tiltak og brukt enormt med energi på å reise St. Petersburg. Han forbød alle steinbygninger og konstruksjoner andre steder i Russland slik at alle rikets steinhugger kunne arbeide i St. Petersburg. Fra det første huset ble bygd, et arbeid som Tsaren selv deltok i, tok det ikke lang tid før planene for noe langt større var lagt.
For å gjennomføre Tsarens planer ble arbeidskraft fra hele riket ført til St. Petersburg. Det var en blandet forsamling av livegne, soldater, straffedømte, tartarer, svensker, krigsfanger og etter hvert regulære slaver fanget i Finland. Det fantes ikke innkvartering for arbeidskraften, de sov på bakken og arbeidet i sumpen uten verktøy, de fraktet leire i fillene sine. Ingen vet hvor mange som døde av sult, sykdom og utmattelse. Solomon Volkov hevder i sitt arbeid om byens historie at det antakelig var flere hundre tusen som døde, men – skriver han «Peter brydde seg ikke, så ingen holdt tellingen.» Den offisielle hoffhistorikeren Nikolai Karamazin kom etter hvert til å erkjenne at «Petersburg er grunnlagt på tårer og lik”, mens historikeren Klyuchevsky bemerker at «Peter kalte sin nye hovedstad for sitt «paradis”, men det viste seg å bli et eneste stort gravsted for folket”.
For Finlands befolkning ble krigen en katastrofe uten sidestykke. Mens de sydlige deler av Finland etter hvert ble besatt og kom inn under russisk lovgivning og en viss grad av kontroll, ble Østerbottens skjebne ekstra hard. Her herjet både svensker og russere uten formelt å besette området. År etter år ble landbruksproduksjonen frastjålet bøndene som etter hvert forlot gårdene og rømte inn i skogene. Når svenskene innså at de kom til å tape i det nordøstlige Finland sørget de for å brenne ned for fote, i Kokkola gjenstod bare 23 gårder og Jakobstad eller Pietarsaari ble nærmest totalt utslettet. Etterpå kom de russiske styrkene sine herjinger.
En finsk motstandsbevegelse gjorde heller ikke saken enklere ettersom den også var avhengig av å tilrane seg mat fra en utsultet og vettskremt befolkning. I følge historikeren Kustaa Vilkuna utgjorde mostandsbevegelsen eller Kivekäsgeriljaen «grupper som inte brydde sig vanliga moraliska uppfattningar, de stal, misshandlade och våldtog skoningslöst”, Militært utgjorde de ingen trussel mot russerne, men de mangedoblet sivilbefolkningens lidelse ved å inspirere til stadige russiske gjengjeldelsesaksjoner som gikk ut over uskyldige.
Metodene som ble brukt til å tilrane seg folks lager av mat eller skaffe seg annen informasjon var mildt sagt barbariske. De bandt hendene til ofrene sammen bak ryggen og hengte dem opp i takbjelker, pisket dem, slo dem med klubber og hvis det ikke virket kastet de mennesker inn i bakerovnene som fantes på alle finske gårder og tente på. Den siste metoden fikk ofte ofrene til å snakke, men ga forferdelige skader.
Østerbotten ble et av hovedområdene for å skaffe slaver til det russiske slavemarkedet. I 1713 og 1714 ble tusenvis av gutter fra 10-årsalderen og oppover fanget i Østerbotten. For soldatene som solgte barna videre til offiserene ble dette en kjærkommen inntektskilde. En del ble sendt direkte til Russland, men en god del ble også igjen i Sør-Finland som arbeidskraft i de store militærleirene som ble etablert der. Hundrevis av barn ble tatt når Oulu ble erobret. De aller fleste var gutter, jentene som ble tatt var som oftest eldre, gjerne i slutten av tenårene. Jentene ble gjerne benyttet som prostituerte, eller solgt videre til Tartarene. Man regner med at rundt 5000 personer ble offer for menneskehandel og tvangsforflytting i 1714, flesteparten fra Østerbotten. Like mange mennesker ble drept.
For Tornedalen ble dette en hard tid. På slutten av 1600-tallet hadde man flere år med avlingssvikt, i 1695 gikk isen på Torneelven først 5. juni og året må ha vært en komplett katastrofe ettersom ingen korntiende ble innhentet i det hele dette året. Også de neste årene ga elendig avling og flere gårder ble lagt øde. Uten at området hadde klart å hente seg tilbake kom så pesten i 1710. Alt dette skjedde samtidig som stadig nye soldater ble utskrevet til erstatning for de som hadde mistet livet på slagmarken. I 1714 ble innbyggerne tvunget til å overlate avlingen til de tilbaketrekkende svenske styrkene.
I februar 1715 angrep russerne Torneå for første gang. Med 250 mann slo de forholdsvis lett tilbake det lokale landevernet. Denne gangen trakk imidlertid de russiske troppene seg raskt tilbake. Tornedalingene raste over at de hadde sent tusenvis av soldater til den svenske armeen, men ble fullstendig overlatt til seg selv når russerne kom. I Övertorneå bygde man barrikader mot de svenske troppene og truet soldatene som ble sendt for å samle inn mat til troppene og fôr til hestene.
I mai 1715 klarte russerne å innta Torneå, de brente ned fire-fem hus og en mengde boder, men trakk seg deretter tilbake. De som hadde mulighet til det flyktet til Sverige eller til Norge. I løpet av resten av 1715 er det ikke bevart livstegn fra byen. Vintere 1716-1717 var den vanskeligste tiden for tornedalingene. I desember 1716 klarte landevernet å forhindre at de russiske troppene inntok Torneå, men i stedet valgte russerne å plyndre landsbygda og 150 gårder i området opp mot Pajala og Kolari ble brent. Rundt 400 mennesker ble drept, blant disse var presten Tornberg i Övertorneå som døde av skadene han fikk fordi han nektet å avsløre hvor kirkesølvet var gjemt. Torneå ble angrepet flere ganger og etter russernes siste tilbaketrekninger i 1717 var det bare kirken og et fåtalls andre bygninger som stod igjen. Når borgerne fra Torneå etter russernes herjinger for første gang var samlet til rådstuerett skrev de først en rapport som beskrev vold, plyndring og brenning i ufredsårene og avsluttet med en nedtegnelse om at deres sjeler fortsatt dirret av redsel.
Kustaa Vilkuna oppsumerer krigens virkninger i tre punkter:
Krigen i seg selv med mord, tvangsskatter og plyndring
Folk som flyktet inn i skogene, noe som gjorde at jorden ble liggende udyrket.
Sykdommer og farsotter som spredte seg med troppene og gjorde at titusener døde av underernæring
Etterkrigstiden kom også til å bli hard i Tornedalen og Finland. Finland var etter krigen utarmet og sterkt avfolket. Hver fjerde gård lå øde. Mens embetsmenn før krigen gjerne hadde behersket det finske språket og hatt god kjennskap til lokale forhold ble det nå utnevnt nye svenske embetsmenn som verken kunne finsk eller hadde spesiell kunnskap om de lokale forhold. Svensk blir nå for alvor utdanningsspråket i Finland. For de utpinte bøndene utgjorde det kan hende heller ikke så stor forskjell på å fø på en russisk hær eller en svensk hær. Den massive voldsbruken ble det imidlertid slutt på, man kan si at plyndringen kom inn i ordnete former.
De svenske myndighetene brukte russefrykten for alt den var verdt, lovte mye og utrettet lite. Samfunnet i Österbotten og Tornedalen var preget av redsel, urolighet, alkoholmissbruk og raseri mot styresmaktene. At det oppstår flere radikale religiøse vekkelser i området på denne tiden er ikke spesielt overraskende.
Den store nordiske krigen var for Finland en katastrofe på et nivå som vi ellers må tilbake til Svartedauden for å finne. For historien i Nord-Troms er den langt viktigere enn svartedauden, men nærmest aldri omtalt verken i skolene eller i historieskrivingen. Det kaos som krigen skapte forskjøv befolkninga i Tornedalen nordover mot fjordene og freden. En befolkning som tok med seg sin kultur; sine opplevelser og erfaringer, og ikke minst sitt språk.
Når. kvenene søkte til kysten for å unnslippe krig og elendighet kom de ofte ikke til helt ukjente områder. Mange av de som kom hadde nok før deltatt i markedshandelen og hadde kontakter i området. Det bodde også kvener ved kysten før 1700-tallet og man skal ikke se bort fra at det var både slektsbånd og kontakt mellom disse og tornedalingene. Den første store folkevandringen mot havet kom imidlertid i første halvdel av 1700-tallet.
Den store nordiske krigen fikk altså mer dramatiske historiske følger for Nord-Troms enn for noe annet område i Norge. Vi skal se litt nærmere på forholdene i Kåfjord. Går vi til prøvematrikuleringen fra umiddelbart etter krigen i 1723, finner vi Anders Andersen Qven og Anders Larsen Tydsk på Grundvåg og Jens Jensen Qven i Skardalen. For vårt formål er det imidlertid svakheter forbundet med å benytte matrikuleringen fra 1723. Formålet med denne matrikuleringen var ikke å si noe om etniske forhold, men å finne ut hvem som bosatte og nyttet de ulike jordområdene som var underlagt det man regnet som finnerydninger.
Som finnerydninger ble regnet de gårdene i Troms og Finnmark som ble ryddet på 1600- og 1700-tallet av sjøfinner i allmenningene, som ble regnet som kongens jord. Disse gårdene var i utgangspunktet ikke matrikulert eller lagt ut for landskyld. Sjøsamene hadde rettigheter knyttet til disse eiendommene, såkalt finneodel, og slapp å betale bygselavgift og landskyld. Imidlertid viste det seg at det slett ikke bare var samer som var bosatt på finnerydningene. Dette gjorde at de dansk-norske styresmaktene etter hvert følte behov for gjennomgang av disse områdene. I 1736 blir det bestemt at «de Svenske Qvæner” ikke skal ha de samme friheter som det sjøsamene.
Begrunnelsen som gis er at «disse saa kaldet Qvæner skal være meere duelige til Rødning og Jord-Auling, end ellers de ordinaire finner, og derfor hereffter skal skatte som Nordmænd»
I generaljordeboken for 1743 gis en gjennomgang av hvor mange og på hvilke steder kvænene har bosatt seg. Bakgrunnen for denne gjennomgangen er nettopp å følge opp avgjørelsen fra 1736. Denne gjennomgangen er for øvrig et helt unikt historisk dokument når det gjelder kvensk bosetting på 1700-tallet i Nord-Troms. Her er det eksplisitte formål med undersøkelsen å finne kvænsk etnisitet.
Lavvontupa
I Kåfjord eller «Kaagfiorden» som det heter i dokumentet – finner vi Peder Pedersen i Ysteby, Ole Hendriksen på Soleng, Anders Andersen i Grundvog, Bertel Hansen og Peder Henriksen i Trollvik og Jens Jensen i Skardalen, hvor det for øvrig understrekes at han er rydningsmann til denne gården. I Ysteby og på Soleng ser det ut som om det kvenske innslaget er kommet etter 1723. I Trollvik derimot ser vi at Bertel Hansen som også opptrer i 1723 nå bli betegnet som kvæn. I Trollvik bor også kvænen Peder Henriksen som formodentlig er sønn til Hendrik Joensen som var død før 1723 når hans enke blir regnet som oppsitter. I følge Helge Guttormsen (Lyngen Regionshistorie bind1, s. 284) bodde Bertel Hansen og Henrik Jensen i Trollvik alt i 1711. I så fall var Skardalen og Trollvik kvænske boplasser fra tidlig på 1700-tallet til i hvert fall midten av århundret.
Av jordeboka fremgår ellers Ysteby og Grunnvåg som sjøsamiske områder i 1743. Årøyholmen betegnes også som «en gammel finne plads», men brukes nå av nordmannen Knud Gamst. I Manndalen er det ikke nevnt noen kvener i 1743 så her er det grunn til å anta at brukerne i 1723, Lasse Andersen og Lars Lassesen er sjøsamer.
Anders Sommers hevder i sin beskrivelse fra 1771 at alle kvænene som finnes i Lyngen kommer fra Torneå lappmark foruten » een Kone fra Findland, som kom hid i aar: 1741″. Han skriver videre at kvænene kaller seg «Landa laizet», mens de fra Finland kalles «Suoma-Laizet». Sommer konkluderer likevel med at «dog er det eet Folk. Andreas Hoff som overtok som misjonær i Lyngen i 1773 skriver året etter om kvænene at de ere baade arbeydsomme og hændige til mange ting, som ellers dette Territorium manglede Arbeydere for.
Henning Junghans skriver i 1791 at kvænene er «- ere de talrigeste af Lyngens Almue». Tyve år tidligere skriver imidlertid Andreas Sommer om. samene at de «udgiöreden störste Hob», så her er de geistlige uenige. Dette blir selvsagt også et spørsmål om hvordan man velger å definere etnisitet. I følge generaljordeboka av 1745 bygsler kvæner mer jord enn sjøsamer på finnerydningene i Kåfjord og Lyngen, mens forholdet er motsatt i Kvænangen og Nordreisa.
At kvensk språk og kultur stod sterkt i lang tid i Kåfjord og Lyngen er åpenbart. Det var et språk også embetsmenn måtte forholde seg til. I arkivet til. Sognepresten i Lyngen finnes for eksempel notater som åpenbart har vært brukt til opplæring i kvensk/finsk fra 1820-tallet. Går vi frem til folketellingen for 1875 finner vi at 712 personer er telt som kvener i Lyngen, mens 1561 er oppgitt som samer. I tillegg kommer en blandet befolkning på 994 personer. Den totale folkemengde den gang var 4653. Kvenene utgjorde altså rundt 15 % av den totale folkemengde i følge folketellingen i 1875, mens de utgjorde den største delen av innbyggerne i 1791 i følge Junghans. Her er det åpenbart behov for nærmere undersøkelser. Mye kan nok forklares med at det i forholdsvis stor grad var enslige menn som kom som krigsflyktninger, og at disse fort ble inkorporert i den øvrige befolkningen.
I 1930 utgjør kvenene rundt 25 % av befolkningen i Kåfjord, i alt 602 personer. Samene utgjør for øvrig om lag 50 % av befolkningen i Kåfjord, i 1930. Nordmenn er den minste minoritetsgruppa med 530 personer. I en militærtopografisk beskrivelse av Lyngenavsnittet utarbeidet i perioden 1935-1939 står finsk (eller kvensk) så sterkt i Olderdalen at også samene bruker det som hovedspråk, i de ytre delene av kommunen snakkes det mest norsk eller blandet som det står, mens i Kåfjordalen og Manndalen snakket man samisk. For øvrig fortelles det om stor språkdød blant kvenene på 30-tallet og at 71.3 % av kvenene i Troms nå har norsk som hovedmål.
1. Schnitler, Peter: Nordland amt, (transkribert og gjengitt i Norge i 1743, bind 5, Oslo 2008, s. 350
2 Nidaros bispearkiv 81b, nr 42 og 52, finnes i transkribert utgave i privatarkivet «Alf Kiils samlinger til nordnorsk historie», Interkommunalt arkiv Troms.
3 Cracraft, James: The Revolution of Peter the Great, Kindle ebook (loc. 372-374)
4 Vilkuna, Kustaa H J: Djävulens krig. Förrädaren Gustav Lillbäck och stora nordiska kriget 1700-1721, Lund 2011, S. 16
5 Volkov, Solomon: St Petersburg, a cultural history, New York 1995, Kindle e-book (loc. 506-10)
7 Vilkuna, Kustaa H J; Djävulens krig. Förrädaren Gustav Lillbäck och stora nordiska kriget 1700-1721, Lund 2011, S. 141-142
8 Rosborn, Sven og Schimanski, Folke: När hände vad i Nordens historia, Lund 1996, 133
8 Rosborn, Sven og Schimanski, Folke: När hände vad i Nordens historia, Lund 1996, s. 133
9 Teerijoki, Ilkka: Tornedalens historia bind II, Från 1600-tall til 1809, Jyväskylä 1993 s. 19
10 Teerijoki, Ilkka: Tornedalens historia II, Från 1600-talet til 1809, Jyväskylä 1993 s. 131
11 Mäntylä, Ilkka: Tornedalens historia II, Från 1600-talet til 1809, Jyväskylä 1993 =. 222
12 Vilkuna, Kustaa H j: Djävulens krig. Förrädaren Gustav Lillbäck och stora nordiska kriget 1700-1721, Lund 2011, s 192-193
Vilkuna, Kustaa H J: Djävulens krig. Förrädaren Gustav Lillbäck och stora nordiska kriget 1700-1721, Lund 2011, s 159 13
14 Om Anders Larsen Tydsk, se Guttormsen, Helge: Fra Istid til Læstadius, Lyngen Regionhistorie, bind 1, 2005, s. 283
15 Nidaros bispearkiv 81b, nr 42 og 52, finnes i transkribert utgave i privatarkivet «Alf Kiils samlinger til nordnorsk historie”, Interkommunalt arkiv Troms.
16 Nidaros bispearkiv 83b, Brev 1774/75.
17 Alf Kiils samlinger til nordnorsk historie, boks 36, privatarkiv, Interkommunalt arkiv Troms
18 Guttormsen, Helge: Fra Istid til Læstadius, Lyngen Regionhistorie, bind 1, 2005, s. 322-323
19 Sognepresten i Lyngen, boks 20, Statsarkivet i Tromsø
Olderdalen, bygda vår 