Olderdalen

«Den største idyllen i hele Nord-Norge«.

Ja, slik beskrev den anerkjente norske journalisten og forfatteren Edvard Welle-Strand bygda Olderdalen i 1957. Han ble så fascinert at han skrev en egen hyllest til bygda, som han kalte:

«Det praktfulleste i innlands-ruten.»

Det praktfulleste jeg hittil har opplevd på innlands-ruten i Nord-Norge er Olderdalen. Den er den største idyllen i hele Nord-Norge, og den må være et paradis å feriere i.

Jeg spår at om bare 3-4 år vil Olderdalen bli det sted hvor alle turister som tar innlandsruten vil komme til å slå seg ned for flere dager. Naturen der er jo et eventyr – med den stille Lyngenfjordens praktfulle fjellmassiv i midten.

Jeg har aldri nydt naturen så intenst som nettopp i Olderdalen. Det var som jeg opplevde en usannsynlig vakker verden. Jeg fikk der den store roen og stillheten i sinnet.

Olderdalen, Olderdalen synger det ennå i sinnet mitt. Nettopp i denne idylliske dalen vil det bli skapet et turist-sentrum som vil komme til å slå ut både Alta og Karasjok.

Jeg vil tilbake dit neste år og ta med meg så mange britiske venner som det sobre gjestgiveriet der kan romme.

Jeg har aldri tidligere nydt tilværelsen slik som jeg gjorde det de tre dagene jeg var i Olderdalen.

Men, hvorfor er det ikke laget mer turistreklame om denne dalen? Hvorfor spiller den askepottens rolle i denne reklamen.

Er de som lager den helt blottet for skjønnhetsinntrykk?

Edvard Welle-Strand.

…………………………

Innlands-ruten var en gjennomgående bussrute fra Nordlandsbanens endepunkt som da var Mosjøen, gjennom Nordland, Troms og Finnmark fram til Kirkenes. Ruten skulle være «Jernbanens forlengede arm» og ble kalt Nord-Norge bussen.

Olderdalen med fjellet Rismåltinden (1257moh.) i bakgrunnen

Olderdalsvannet.

Edvard Welle-Strand skriver videre:

I elven som renner fra vatnet og ned gjennom dalen boltrer ferskvannsrøya seg. Sjøørreten og sjørøya går noen hundre meter opp i elven.

I dalen går også reinen til en samefamilie som har sitt tilhold i Olderdalen fra vår til høst.

Noen hundre meter oppe flater dalen seg ut. Her renner elven i store slynger gjennom frodig skog – somme steder så stille at du ikke kan se et strømdrag på flaten. Her råder stor stillhet, avbrutt av naturens egne stemmer. rypeskvalder og storfugl-låt.

Midnattsol – det er ingen steder på kloden hvor midnattsolen har slik ramme som akkurat her. de mektige Lyngsalpene på den annen side av fjorden – som kan beskues i den riktige synsvinkel fra Olderdalen er et helt eventyr for seg. Denne synsamvirkning mellom sol ved midnatt og fjellenes betagende skjønnhet skiftende i fantastiske farger etter solens stilling, Lyngenfjorden blanke speil – det kan ikke beskrives det må oppleves.

Tar en så en tur på 3-4 kilometer etter riksveien fra Olderdalen til Kåfjordbergan hvor en faktisk har oversyn over hele Lyngenfjorden, Kåfjorden og Storfjorden innbefattet, i midnattsoltimen en sommerkveld, vel, da kan ingen som har litt sans for Vår Herres skaperverk unngå å måtte føle sitt sinn stemt til høytid og andakt.

Det fins ikke noe mer fullkommet i naturen. En må ganske enkelt gi seg over.

Det er aldri fritt for fisk på Lyngenfjorden, og fisketurer her er alltid populære. og jeg er overbevist om at de som skulle få den opplevelse å være med på en motorbåt-tur til Støvelen på den andre siden av fjorden ikke vil glemme den så lenge de lever. Støvelen er en praktisk talt loddrett fjellvegg som stiger opp av havet og fortsetter slik til en høyde av omlag 1000 meter. Det er så en faktisk må legge seg på ryggen for å kunne se opp. Og like ved siden av ligger en like idyllisk bukt «Strupen»- alle tiders campingsted, hvor det som oftest er speilblank sjø selv om det tordner aldri så mye utenfor når ishavet vonde vetter sender sine fortropper inn over Lyngenfjorden.

Støvelen

Motsetningens land, spenningens land til overmål.

Her inne spretter seien, laksen og sjørøya og bryter speilbildet av de taggete fjellene som står på vakt rundt viker mens havørnen som har sitt faste tilhold oppe i flågene ligger på strake vinger og fatter alt i sitt blikk.

Stedet hvorfra man kan nå alt dette heter OLDERDALEN.

………………………….

Om ikke dette var nok, dukker det opp flere leserbrev i bakkant av innlegget til Edvard Welle-Strand. Jeg har dessverre ikke navn på innsenderne, men her er noe av det de skriver:

«Det gleder en Olderdalings-hjerte å lese så annerkjennende ord om mitt hjemsted som det Edvard Welle-Strand er kommet med.»

«Edvard Welle-Strand har truffet spikeren på hodet med sin beskrivelse av Olderdalen. Der er sant hvert eneste ord. Jeg er overbevist om at en dag kommer det en som har forretningssansen i orden og som har syn for den selsomme skjønnhet i naturen og som uten betenkning vil investere penger i turistnæringen på stedet. Og det vil ikke bli noe tvilsom foretakende.»

Edvard Welle-Strand var en klok mann…

Takk til Arnt Heggelund som tipset meg om denne artikkelen i avisa «Tromsø» fra 1957.