Slagskipet Tirpitz

Denne artikkelen er skrevet av journalist Odd Sønvisen for bladet Nordlys. Artikkelen ble kunngjort den 10. november 1984 – 40 år etter denne tragiske hendelsen.

Braket som rystet Tromsø – 1000 døde

Søndag den 12. november 1944. En stille, klar høstdag med høy himmel over Tromsø. Ombord på det tyske slagskipet «Tirpitz» som ligger oppankret ved Håkøya, aner man fred og ingen fare. Det er søndagsstille om bord. Mange av den 1800 mann store besetningen er på permisjon, enten i Tyskland eller på helgepermisjon Tromsø. Frivaktene ligger på køya eller sitter i messa og spiser frokost.

I luften lyder en fjern, dyp orgeltone.

Plutselig kommanderes det «Klart skip” ombord på «Tirpitz». Opp gjennom trange trapper og leidere, løper hundrevis av marinesoldater på veg til sine stillinger om bord.

Inne i Tromsø går flyalarmen. Folk haster ned i kjellerne sine, eller til nabohus og tilfluktsrom. Det er er panikk i luften. Ryktene går om at Tromsø skal bombes.

Orgeltonen blir sterkere. Luftvernbatteriene ombord på «Tirpitz» spiller opp for fullt. Sporlysgranater søker mot den høye høsthimmelen. Folk kryper sammen i tilfluktsrommene.

Så plutselig blir hele Tromsøområdet skaket av en voldsom eksplosjon. Så en til, og enda en. Fra stor høyde har pilotene ombord på den britiske RAF-Squadron 617 siktet inn tre 600-kilos «Tall boy» bomber mot «Tirpitz». Den første bomben treffer land på Håkøya, noen få hundre meter fra «Tirpitz», like over flomålet, så jordfokket står. Det sprenges et stort krater som kan ses den dag i dag.

De andre to bombene treffer tårnet på «Tirpitz» og sprenger seg veg gjennom panserstål og dekk og ammunisjons-magasiner.

Kjempen blir rystet av enorme eksplosjoner. Soldater hopper i sjøen for å berge seg den korte vegen inn til land. Luften dirrer av kanontorden, eksplosjoner og metallplater som revner, sårede som skriker og gjennomtrengende vrinsk fra hester som er sperret inne i skipet.

Tirpitz er bombet. Her ser vi bildet RAF flygerne tok like etter bombingen.

Innesperret 12 timer i bunnen av «Tirpitz»

Langsomt tier «Tirpitz» kanoner. Kjempeskipet på 58 000 standard deplasement tonn, velter langsomt rundt i sjøen. Under kjølen er det bare åtte metervann. Skipet er 36 meter bredt. Ingen tror at det kan synke der det ligger. Men i et inferno av kokende sjøvann, brann og eksplosjoner krenger kjempeskipet rundt. Etter få minutter ligger «Tirpitz» med bunnen i været.

Inne i skipets mørke og lufttette rom, omgitt av forvridde stålplater, gassutslipp og mange døde og sårede er nesten 1000 mann innesperret, uten muligheter til å slippe ut.

Foto: Torgrim Ratt Olsen

En av dem er den 18 år gamle Alfred Zuba fra Hamburg som hadde kommet ombord i «Tirpitz» i Alta nøyaktig en måned tidligere, den 12. november 1944.

Sammen med 18 andre ble han innesperret i et rom på bunnen av «Tirpitz». Derfra ble han reddet ut ved hjelp av skjærebrennere 12 timer seinere. Det var 1000 mann ombord. 84 ble reddet ut med skjærebrennere. Resten hoppet i sjøen, eller druknet inne i skipet. Den offisielle tapslisten er på 987 mann.

I dag er Alfred Zuba 58 år gammel, en mild og reflektert skolemann bosatt i Münster Westfallen.

– Det var å oppleve et helvete, sier Zuba. Jeg mangler ord for å beskrive de grufulle timene vi tilbrakte under vannet i det indre av skipet, sier han.

Alfred Zuba befant seg helt nede i bunnen av «Tirpitz» da bombene falt.

– Det gikk så hurtig, og i et inferno av røyk. Hele skipet rystet, og larmen av bombene og av våre egne kanoner var ikke til å holde ut.

– Vi var 18 mann sammen fra alle avdelinger om bord. Vi forsøkte å finne en nødutgang. men, det var umulig. Alle lys var slukket og luften var tung og tett av røyk og gass, forteller Alfred Zuba.

– Dessuten krenget skipet hurtig krenget skipet hurtig. Det ble umulig å bruke trappene. Jeg husker at jeg hang etter armene i et eller annet utspring i skottet. Jeg turde ikke slippe fordi jeg hørte vann bruse inn i rommet under meg. Der ble jeg hengende i tre til fem minutter, mens «Tirpitz» gikk helt rundt, slik at gulvet ble tak og taket ble gulv.

– Så begynte vi å banke i vegger og trapper og rør. Vi banket SOS, men det var naturligvis ingen som hørte oss. Til gjengjeld hørte vi at våre kamerater i andre deler av skipet SOS akkurat som vi selv.

– Vannet steg stadig, og de som satt nederst i rommet satt allerede med vann oppover bena. Et par mann fikk panikk, men en av offiserene slo til dem med pistolkolben, og sa at kommer dere ikke nå til ro, blir dere skutt.

– Etter en stund, jeg vet ikke hvor lenge, hørte vi en vislende lyd. Vi satt helt stille og vi måtte slutte å snakke for å spare luft. Litt seinere så vi at veggen ble gloende rød, og vi skjønte at noen holdt på å skjære seg inn til oss med oksygen-brenner. Etterhvert ble det en smal sprekk i skottet. Men problemet var at det flytende stålet rant inn og dryppet ned i vannet og utviklet gass slik at luften ble enda dårligere.

– Vi trodde vi var reddet, da det var skåret en sprekk på ca.50 centimeter. Man må huske på at «Tirpitz» var bygget av panserplater som på på enkelte steder var 27 centimeter tykke. Men plutselig holdt mannen med skjærebrenneren opp. Han bare forsvant uten noen forklaring. Da var det flere av oss som holdt på å miste motet. Mannen ble borte lenge, men først seinere fikk vi vite at men først seinere fikk vi vite at også han arbeidet i et trangt rom, hvor luften etterhvert ble så dårlig at det ble umulig å puste.

– Etter mange timer var hullet blitt stort nok til at vi kunne få en mann igjennom der. Og jeg skal aldri glemme den følelsen vi hadde da vi sto der nede i bunnen av skipet og så opp mot den klare stjernehimmelen og visste at vi skulle få komme ut, at vi var reddet, sier Alfred Zuba.

Fra skipssiden ble han og hans kamerater satt over til Håkøya med småbåt, og fra Håkøya gikk turen til Tromsø, hvor de overlevende ble innkvartert på en skole, mener Zuba å huske.

Det at Zuba og hans kamerater ble reddet skyldtes en ren tilfeldighet. I Tromsø befant det seg på det tidspunktet bombingen fant sted, en tysk kaptein som hadde vært med på byggingen av Tirpitz». Han kjente skipet ut og inn, og visste derfor nøyaktig på hvilke steder man måtte begynne å brenne dersom man skulle komme inn til de overlevende om bord.

«Tirpitz» ligger innenfor torpedonettet i Kåfjord ved Alta. Foto Ukjent

SENK «TIRPITZ» Da Tirpitz» ble bombet i Tromsø, var skipet nettopp kommet hit fra Kåfjord i Alta, hvor det hadde vært utsatt for både flyangrep og angrep med dvergubåter. Disse angrepene hadde anrettet store skader, og ved et flyangrep i Kåfjord den 14. april 1944 ble 300 mann drept.

Kjempen var altså såret da den kom til Tromsø. Den var ikke sjødyktig. Admiral Dønitz plan var at skipet skulle forankres ved Tromsø som en slags permanent festning, med oppgave å beskyte innseilingene til byen.

Men «Tirpitz» var en farlig fiende. I sin tid verdens største og mest moderne slagskip. Så lenge kjempen opererte i nordområdene med sin hurtighet og store ildkraft, satte den altfor store krav til de alliertes konvoitjeneste i Nord Atlanteren. Churchills ordre var derfor kategorisk: «Senk «Tirpitz»

IT HAD TO BE DONE RAF-piloten Tony Iveson var sjef for den flyskvadronen som senket «Tirpitz»

It had to be done, sier han, det måtte gjøres. Vi var midt i en storkrig, en grusom krig, og det å senke «Tirpitz» var en av oppgavene som måtte gjøres for at verden skulle bli fri, England skulle bli fritt, og Norge også.

-Men det er rart, sier han. Et menneske forandrer seg med årene. Den gangen var det ingen av oss som tenkte på at vi var ansvarlig for at 1000 mann ble drept. Men tankene har kommet seinere, med årene. Det er ingen god tanke dette, at man har vært medansvarlig for så mange menneskers død, sier Iveson.

KRIGEN IKKE SLUTT For Alfred Zuba var krigen ikke slutt med senkingen av «Tirpitz». Ung og uskadd som han var, fikk han ny kommando på en ubåtjager som drev med konvoifart i Østersjøen, mellom Gdansk og Swinemunde. Etter kort tid om bord, ble jageren bombet, og Zuba og noen kamerater ble reddet fra mastetoppen som stakk oppover vannet. Der hadde de sittet i fire timer. Straks fikk han ny kommando, også nå på en ubåtjager i samme konvoifart. Etter noen uker ble den senket av et russisk jagerfly, som ikke bare nøyet seg med å senke båten, men som også skjøt de overlevende med maskingevær. Fra en gummiflåte ble Zuba plukket opp av et tysk fartøy og brakt om bord i et hospitalskip. Han hadde fått et skudd gjennom leggen. Der ombord opplevde han helvete på nytt. Hospitalskipet var overfylt av sårede, folk som var forbrent, uten hud på kroppen. Folk som hadde fått ansiktet vansiret, soldater uten armer og bein. Legene der om bord opererte døgnet rundt: Blodig opp til albuene, som Zuba sier : Men også hospitalskipet ble bombet. 0g som en maredrøm forteller Zuba om alle de sårede, om panikken, om blodet og bandasjene, om scenen som utspant seg når soldater uten bein skulle prøve å komme seg i sikkerhet.

– De av oss som overlevde ble tatt om bord i et lasteskip. Der ble vi lagt i lasterommet som sild i en eske. Personlig hadde jeg ikke klær, bare en skjorte og en sid våpenfrakk som noen hadde gitt meg. Med lasteskipet bar det til København, og derfra til Tyskland med hospital-tog. Den Den 4. mai 1945 var Zuba vitne til den tyske kapitulasjonen i Schlesvig-Holstein.

GAMLE MENN Vi begynner å bli gamle menn, sier Alfred Zuba, som i sommer deltok i forsoningsmøtet med britiske RAF-flygere i Tromsø, og jeg synes det er vår plikt å fortelle ungdommen hva vi har opplevd slik at ting som dette ikke gjentar seg.

På Håkøya like ved stedet der bombingen skjedde er det reist et minnesmerke over denne tragiske hendelsen.Foto: Svein Arild Soleng

Alfred Zuba snakker langsomt og ettertenksomt, med trykk på hvert ord. Tydelig er det han sier noe som har kostet ham mange års meditasjon og ettertanke.

– Hatet dere engelskmennene?

– Jeg personlig gjorde aldri det. De utførte sin ordre akkurat som vi utførte vår. «Senk Tirpitz» sa Churchill. Da var det deres plikt å gjøre det.

Fred er vanskelig, sier Alfred Zuba etter en liten tenkepause. Men jeg tror det har sin betydning at vi gamle menn og gamle fiender kan møtes i forsoningens tegn. Det er et lite skritt på vegen mot fred, men det er et skritt i riktig retning.

– Jeg har lyst til å sitere den store russer Solsjenitsyn, som sier: -Grensen mellom rett og galt går ikke langs nasjonenes grenser, men langs en grense som fins i hvert enkeltmenneskes hjerte. Skal vi skape fred, sier Alfred Zuba, må vi først ha fred med oss selv. Jeg er romersk katolikk, og jeg vil gjerne slutte med et sitat fra en av våre bønner:

– Da Pacem Domine indiebus nostres. (Herre, gi oss fred i våre dager.)