Legger ut avsnittet en offerhistorie fra Aslak Syses særuttalelse på side 663 i kommisjonens rapport. Hele rapporten ligger som en lenke nederst i innlegget.
Vedlegg 1 – Særuttalelse fra Aslak Syse
Jeg vil gjennom denne særuttalelsen påpeke enkelte svakheter ved kommisjonens granskingsrapport, som er et sluttprodukt etter nær fem års arbeid. Tidsrammen som har stått til disposisjon, burde gjort det mulig med en rapport basert på konsensus. I denne uttalelsen vil jeg peke på grunner til at dette ikke har vært mulig, og hvorfor jeg har sett det nødvendig med en særuttalelse.
Først vil jeg like fullt understreke at det er kommet mye positivt ut av kommisjonens arbeid, i rapporten, under de mange møtene med ulike miljøer rundt om i landet og i form av mer enn 760 personlige historier om fornorskingspolitikk og fornorsking og om virkninger av politikken og prosessene. Det er et særlig gode at dette materialet er blitt forsvarlig tatt vare på for ettertiden. Et spennende kunstprosjekt om fornorsking og fornorskingspolitikk er også et positivt resultat av arbeidet.
Min særuttalelse knytter seg til selve rapporten og arbeidet med den. Arbeidsmåten har i seg selv bidratt til sterk tidsnød på slutten av arbeidet og derved manglende konsensus. Videre har ikke kommisjonen i arbeidet med rapporten klart å trekke et tilstrekkelig skille mellom målrettet fornorskingspolitikk på den ene siden og fornorskingsprosesser i samfunnet på den andre siden. Dette har skapt problemer for årsaksforklaringer av fornorskingen. I tillegg er det stadig framlagt nye forslag til tiltak, og dette har skjedd helt inntil de siste møtene i kommisjonen, og derved uten en tilstrekkelig mulighet for drøfting av foreslåtte tiltak og mulige konsekvenser av disse.
En offerhistorie?
Jeg har flere ganger reist spørsmålet om hvilket hovedbudskap rapporten vil gi. Utkastet til rapport som forelå på de siste møtene i kommisjonen, før sluttredigering og trykking, viser etter mitt syn at «den store fortellingen» i rapporten er en offerhistorie, i det alt vesentlige om samiskrelaterte forhold. Det avspeiler seg gjennom en gjentatt fortelling om undertrykking av samene under en norsk ekspansjon i Sápmi. Den dominerende fortellingen om internatene og internatlivet dokumenterer urett især overfor samiske barn. En tredje fortelling er om den samiske reindriften og hvordan den vedvarende er blitt utsatt for diskriminering og press, også bevisste overgrep, både fra myndighetene og den fastboende befolkningen. Bruken av personlige historier har styrket dette perspektivet, uten at det i utvalget av slike historier er tatt høyde for kildekritiske refleksjoner. Det er viktig å få fram alle disse tre fortellingene i rapporten. Jeg er imidlertid ikke enig i en framstilling hvor en ensidig offerrolle kan synes å bli hele historien.
Denne ensidige offerrollen er altså tildelt samene som har opplevd ikke liten suksess politisk og samfunnsmessig, især de siste 30–40 år. Her kan nevnes både Fosen-dommen og Utmarksdomstolens avgjørelse om at lokalbefolkningen i Karasjok er den rettmessige eieren av grunnen i nesten hele kommunen. Selv om rapporten har mange eksempler på samisk organisering og oppnådde resultater gjennom en aktive etnopolitikk, blir også dette perspektivet underkommunisert i rapporten.
Denne sterke fokuseringen på det samiske perspektivet har samtidig ført til at skogfinnenes og kvenenes skjebne er kommet mer i bakgrunnen. Heller ikke faktiske og rettslige forhold som skoltesamene har spilt inn til kommisjonen, er blitt tilstrekkelig vurdert.
Det finnes gode grunner til at samiske temaer får en bred plass i rapporten, som statusen som urfolk, den langvarige tilstedeværelsen i flere regioner av landet, de mange konfliktene i forsvar av reindriften som samisk kultur, den store oppmerksomheten over lang tid i forskning, litteratur og kunst, og ikke minst fordi samene har oppnådd mye gjennom sin egen aktive og målrettede politikk.
Samtidig er skjevheten blitt vel påfallende i rapporten. Eksempler på kapitler nærmest bare om samiske forhold, er kapitlene 20 «Reindriftens vilkår», 21 «Sjøsamisk fiske og fiskeripolitikk», 22 «Laksefisket i Tanavassdraget og samisk kultur» og 23 «Utmarksressursene». Disse utgjør nesten en tredel av den samlede tekstmengden i rapporten. I disse kapitlene er også skillet mellom det rettsdogmatiske og det rettspolitiske tidvis blitt utvisket samtidig som skillet mellom fornorskingspolitikk og fornorsking er nærmest utvisket.
Hele rapporten:
Olderdalen, bygda vår 