Legger ut en presentasjon jeg gjorde på et medlemsmøte i Kåfjord kvenforeningen 17.november på Røde Kors Huset i Birtavarre.
Velkommen alle sammen!
Jeg er blitt oppfordret til å fortelle om prosessen fra ideen ble unnfanget til kvenmonumentet sto ferdig.
Mye av sommeren 2023 gikk med til arbeidet av kvenmonumentet. Vi hadde som mål å bli ferdig til kulturminnedagene i begynnelsen av september. Lørdag 2. september kunne ordfører Bernt Erik Isaksen Lyngstad foreta den offisielle åpningen. Dette ble gjort med å slå ei bøtte vann over kvernsteinene, som et symbol på den krafta som ligger i vannet.
Det ble en enkel og verdig åpning med ca. 80 personer til stede.
Monumentet ligger vakkert til ved sjøen med utsikt over Kåfjorden, Nordnesfjellet og Lyngsalpene. Dette høstbilde er tatt for noen dager siden.
Det hele startet med at det ble funnet en kvernstein under graving av vannledning mellom Olderdalen og Nommedalen. Det ble et voldsomt engasjement på fb. Vel 300 kommentarer ble postet. Spørsmålet dreide seg om kvernsteiner er et samisk eller kvensk kulturminne?
Representanter fra Sametinget og Nord Troms Museum hadde en befaring og kom fram til at kvernsteiner er: En mer sentral del av den kvenske kulturarven.
Funnet av denne kvernsteinen havnet etter hvert i kvenpolitisk utvalg, og der ligger saken fortsatt.
Jeg må presisere at: Kverning av korn har foregått i Norge siden tidenes morgen. Spørsmålet i dette tilfelle var: Hvem hadde denne kulturen med seg til Kåfjord og Lyngenområdet?
Major Scnithler skriver allerede tidlig på 1700-tallet i band II s.411: «Men efter at en Deel Fremmede baade Sønden-og Østen-fra, særdeles fra omtalte Svenske Qvænland ere hidkomne, og have dyrket Jorden med Ager-Bruk, have Indbyggerne taget derefter og saaer nu næsten hver mand, naar Gud giver gode åringer, deres Jord.
Karl Fjærvoll skriver om korndyrking nord for Malangen: Der var eit sterkt tilsig av folk frå t. d. Torneå-traktene som hadde korndyrkinga i blodet. Når ein i det heile spekulerer over dette, kjem det av det faktum at samane var lite interesserte i korndyrking.
Etter den enorme interessen på fb kom jeg til å tenke på kvernsteinene som sto i hagen til tante Solveig. Kunne denne brukes til noe spennende?
Det var i 1962 en guttegjeng på vandring langs Nommedalselva fant disse kvernsteinene. De fikk steinene ned til gården Brannfjell, der tante Solveig så nytten av den og malte den rød, og tok den i bruk som blomsteroppsats i hagen.
Langs Nommedalselva er det funnet flere kvernsteiner. Det kan se ut som elva har vært mye benyttet til kverning av korn. Kanskje ikke så unaturlig siden det bodde mange kvener i området. Elva renner i kjappe små stryk og danner fine avsatser. Det var ypperlig til etablering av små bekkekverner.
Kirkeboka forteller om en båt fra Manndalen på vei til Nommedalen for maling av korn. Båten havarerte på fjorden og alle tre ombord omkom.
Jeg ringte Rita Brannfjell med spørsmålet om vi kunne få kvernsteinene. Ja, sa hun, men hun måtte først spørre de andre i familien. Et JA fikk jeg etter kort tid!
Oppe til venstre kan dere skimte kvernsteinene i hagen til Solveig. Solveig døde for noen år siden, blomsterbedene og kvernsteinene lå igjen. Slik så det ut da vi hentet steinene i sommer.
Helt naturlig ble vi en liten komite på tre stykker. Steinar Hansen, Ranveig Soleng og meg.
Samtidig laget jeg en skisse etter mal fra Tirpitz-monumentet på Håkøya utenfor Tromsø. Dette ble vår arbeidstegning.
Vi fikk hentet steinene fra Brannfjell, gjorde dem reine, limte understeinen. Og fram kommer en stein så fin og godt bevart at vi nesten ikke kunne tru det.
Jeg tok bilder av steinen og sendte dem til NGU i Trondheim. Svaret kom raskt: For en nydelig kvernstein! Noe av det fineste de hadde sett av en 300 år gammel stein. Et smykke av en kvernstein!
Knut Alstad ved NGU kunne videre fortelle at steinens form og bruk av steinsorten staurolitt med stor sannsynlighet fører oss til kvernsteinbruddene i Selbu i Trøndelag.
Hvem hadde ressurser til å hente kvernstein fra Trøndelag på 1700-tallet? Vi ser kun en mann som kunne gjøre noe sånt, nemlig Jacob Olssen.
Jacob ble født på Storslett i 1750(51) og ble døpt i Kogfjord Capel («Finnekapellet»). Han giftet seg med Berret Andersdatter og fikk tre barn. I 1787 betaler Jacob kvernskatt og leidingsskatt.
I 1801 er familien Olssen oppført i folketellinga som kvenske folk.
Jacob var en stor bjørnejeger. I 1806 solgte han to skinn av bjørn skutt i Manndalen. For dette fikk han tre riksdaler i skuddpremie. I 1810 fanget han bjørn i saks på Nordnes og i 1825 og 1826 fanget han en halvvoksen og en fullvoksen bjørn i jern. Da han fanget den siste bjørnen var han 75 år gammel.
I 1816 betalte Jacob sølvskatt. Han døde 8.mai 1842, 92 år gammel.
Vi var i gang!
Arbeidsgruppa var enige om at steinen måtte vises fram på en ordentlig måte. Men, vi hadde ingen penger! Vi lurte fælt på hvordan vi skulle få det til. Vi snakket om et nullbudsjett-prosjekt, der vi ønsket å gjenbruke det vi trengte.
Steinar Hansen som har stor kompetanse med forskaling fikk god hjelp av Hans Emil Mathisen og sammen fikk de laget et fundament som var sikker og god. Det var viktig for oss å sikre monumentet på alle måter.
Ranveig fikk tak i tre flaggstenger som hadde vært brukt ved Alskog gjestgiveri. Stengene var rustet, men ble pusset opp og malt hvite.
Av Sigbjørn Thomassen fikk vi tre telefonstolper. Vi var hele tiden på jakt etter ting vi kunne bruke.
Så dukket Tom Soleng Furseth opp. Han hadde fått nyss om at vi manglet penger. Hvor mye trenger dere? Ja/Nei vi trenger ca. 25-30 000. Vi var i sjokktilstand. Jippi!
Tom satte imidlertid en betingelse. Det måtte se ordentlig ut. Han kom også med flere innspill som vi tok i bruk. Slik ble det.
Med penger måtte vi tenke nytt.
Monumentet begynner å ta form. Vi begynner å ane at dette kommer til å bli bra.
Vi kjøpte inn blomster for å ha noe pent å se på mens vi jobbet. Fortsatt var vi ikke ferdig.
Det var nydelig vær hele sommeren og vi fikk stadig besøk av folk som lurte på hva vi holdt på med.Toppen var han som stod der i en time før han oppdaget at han hadde kjøpt is til «kjærringa».
Valget av tekst til hovedskiltet ble gjort etter samtale med Pål Vegard Eriksen. Pål Vegard mente vi burde unngå å bruke ordene «minne om» og «innvandrer». Ordet «minne om» sier om noe som har vært. Men, vi er her – NÅ, mer aktiv enn noen gang. Ordet «innvandrer» er et belastet ord, dessuten – hvor lenge skal vi være innvandrer. Vi har jo vært her i flere hundre år.
Jeg fikk et tips om å bruke: Kvenene – en vital del av Kåfjord. Og slik ble det.
Selv om vi var fornøyd med teksten, var vi ikke fornøyd skiltet som sådan. Det blei for mye luft. Da kom det en ide om å bruke kvenrosa i farger. Selv om den kostet oss 2000 kroner var det vært pengene. Det blei et helt annen skilt, som dere kan se senere.
Vi har to frittstående skilt. Den ene forteller om kvernsteiner på tre språk, norsk, kvensk og engelsk. Tekstene er kvalitetssjekket og oversettelsen til kvensk er gjort av Porsanger kvenske språksenter i Lakselv. Oversettelsen til engelsk er gjort av professor ved UIT, Tom Wilsgaard. Begge gjorde dette gratis for den gode saks skyld.
Det samme er tekstene om kvenene. På begge skiltene er det tre QR-koder som informerer om kvernsteiner og kvener. QR-koden brukes ved at mobiltelefon føres mot koden og opp kommer en adresse. Trykk på adressen og opp kommer en utfyllende informasjon.
Vi så at folk beveger seg rundt monumentet. Da oppdaget vi muligheten for å ha noe på baksiden av selve hovedskiltet. Jeg kontaktet Marie Konstanse Skogstad om å få bruke dette diktet som forteller mye om kvenenes betydning i nord. Det fikk jeg og det har vært en stor suksess. Les diktet!
Marie Konstanse Skogstad gav ut boka «Tanker om et tapt språk» eller «Ajatuksii menetetystä kielestä» i 2022. Flott diktbok, anbefales.
Åpning av kvenmonumentet av ordfører Bernt Erik Isaksen Lyngstad.
Tale av formann i Kåfjord kvenforening Elling Vatne.
Under åpningen var også NRK – journalisten Laila Lanes til stede. Hun laget en lang og god reportasje som kan leses i lenken under:
Monumentet kostet i rene penger kr.45 000. Regner vi dugnadstimer med kr.300 pr. time kan vi doble.
Et slikt monument bygger man ikke alene og det er tid for å takke: Les navnene!
Vi er fornøyd så langt, men vi har planer om å forskjønne hele området. Sette opp et hvitt stakittgjerde mot sjøen, sittegrupper og andre ting. Vi søker om penger.
Før dette vil vi gå i samtaler med Rita Brannfjell om hva vi får lov å gjøre.
Takk for meg!
Olderdalen, bygda vår 