Rundt svingen

– inne i skogen fant jeg en pub…

av Håkon Bergmo

Det pågår for tiden kvalifisering til EM i fotball, men det går så som så med Norge. Ikke helt uventet, egentlig. Jeg tar meg i å tenke at fysiologien er sånn skrudd sammen på nordmenn at vi muligens passer bedre å gå 5-mila på ski enn å spille lynhurtig fotball (for dem som orker å gå så langt på ski, selvsagt.) – Men flere kamper gjenstår og siste ord er muligens ikke sagt, riktig enda.

I 1998, for 25 år siden, satt jeg på et SAS-fly på vei til London. Skulle videre med tog derfra i retning Falmouth for å feire Tonje sin avsluttende eksamen i denne byen i Cornwall. Pappaen skulle feire hennes «graduation» som det heter på engelsk. Ombord i dette flyet på vei mot London holdt piloten oss oppdatert på den berømmelige VM-kampen i fotball mellom Norge og Brasil. Jubelen blant de norske passasjerene ombord sto bokstavelig talt i taket, og flyet skaket faretruende da vi over høyttaleren fikk vite at Rekdal scoret vinnermålet på straffe.

Oppholdet i Falmouth, Cornwall forløp forøvrig helt etter planen, og jeg deltok med liv og lyst i avslutningsfeiringen, sammen med studenter og foreldre fra omtrent hele verden. Jeg fikk også gjort meg litt kjent med Cornwall, dette landskapet helt sør-vest i England. Heri inngår bl.a. restene etter mange tinngruver fra hundrevis av år tilbake. Tinn var et viktig råstoff og gruvearbeiderne fra Cornwall var etterspurte fagarbeidere. Noen av dem havnet faktisk i Alta der de ble ansatt som bl.a. formenn i kobbergruvene i Kåfjord. Kirka i Kåfjord ble bygget i engelsk stil nettopp på grunn av disse engelske gruvearbeiderne med familier som ble boende der. Vel verd et besøk.

Men VM-fotballen rullet jo videre også i 1998, og en åttendelsfinale mot Italia gjensto å spille. Jeg fikk tips om en fotball-pub på bygda utafor Falmouth og la i vei dit med tanke på videre norsk avansement, kombinert med et glass Brown ale eller to. Etter en spasertur langs stien, rundt en sving inne i skogen, gikk jeg rett på denne pub’en (hurra)! – Det satt allerede noen fotballinteresserte, engelske gjester der som skulle se denne nevnte åttendelsfinalen, og da de etterhvert skjønte at jeg var norsk, var det ingen tvil om hvor sympatien lå. Italia ble dømt nord og ned. Slik gikk det jo ikke. Italia vant. Som kjent. Det gjorde ikke så mye. Syntes jeg.

Men disse engelske pub-gjestene og undertegnede med sin sjømannsengelsk, hadde mye å prate om. Bl.a. fikk jeg fortalt at en onkel (krigsseileren Hans) lå begravd i Newcastle. Det gjorde utslaget, og de spanderte på meg et ekstra glass Brown ale. Sånn kan det gå når man er fotballinteressert nordmann i Cornwall.