Av Håkon Bergmo
I huset her på den vindfulle bakkekanten i Alta bor det to «grekofile». Vi oppsøker Hellas titt og ofte for å «tine opp», – på fastlandet og på øyene i Egeerhavet. På et merkelig vis får jeg, hver gang jeg er i dette landet, noen assosiasjoner med tida da man vokste opp i Olderdalen, Nord-Troms tidlig på femtitallet. Bygda var jo ikke verdens navle akkurat, men de «lite strømlinjeformede» folkene som bodde der, såpass tidlig etter krigen, hadde et slags nødvendig samhold.
Man rodde ut ilag etter ferskfisk, samla sammen sauene fra utmarksbeite på høsten og hjalp hverandre med slåttearbeid og potetopptaking. Det ble arrangert fester på sletta oppe i skogkanten som det går frasagn om enda. Jeg er blitt fortalt at det kunne hende disse festlighetene strakte seg over et par dager, – til det var slutt på drikkevarene, og der ingrediensene ikke rent sjelden bl.a. besto av sukker og gjær. – Men folk kjente hverandre og hadde det trivelig i lag.
Slik virker ting å være også på de greske tavernaene i dag. Diskusjonen går høylydt og med store armbevegelser, blant lite strømlinjeformede grekere. Alle greske landsbyer har en taverna å besøke. Fornøyelig er å oppsøke fjerntliggende fjellandsbyer, kjemisk fritt for andre turister, for der å innta et gresk måltid med Retsina, og et glass Ouzo eller to – i tillegg til å utveksle meninger med landsbyfolket på høyst mangelfullt engelsk. Vi har gjort det et par ganger, i Ververato og Tholopotami på Chios. Det forutsettes da at man har tilgjengelig avholdende sjåfør.
Den norske journalist og forfatter Nils Werenskiold, som levde fra 1920 til 1991, var godt kjent med landsbylivet på den greske øya Kreta. Han skrev bl.a. en gang om en norsk bilturist på øya som var så uheldig å kjøre på en høne som sprang over veien, – den døde. Han stoppet pliktskyldigst – og fikk seg en høyrøstet overhøvling på gresk av han som eide høna. Den stakkars turisten fikk det bestemte inntrykk at han var skyld i at Kretas beste verpehøne var blitt brutalt myrdet! Han fant derfor fram 50 drakmer, tilsvarende rundt 12 norske kroner den gangen, som han ga til den opphissede og sinte høne-eieren. Denne sluttet øyeblikkelig å være sint, og spurte istedet om denne uheldige turisten kom samme vei tilbake? Jo, det skulle han på ettermiddagen. – «Fint, da spiser vi høna ilag», fikk han beskjed om. Den avdøde hønas eier hadde på ettermiddagen likegodt slaktet en høne til «fordi én høne var altfor lite for to», mente han. Og da de for alvor var kommet i gang med måltidet vred han halsen om på to høner til, – «fordi vi må ha noe å bite i til vinen», mente han.
Dagen derpå viste seg å bli en aldri så liten utfordring for de to, ikke så lite redusert etter en fuktig kveld med meningsutvekslinger, men det er en annen historie. Det Werenskiold forteller om her er et slående eksempel på utøvelse av væremåte på de kanter.
Men i hjembygda mi nordpå ble «den lite strømlinjeformede væremåten» nærmest forlatt over natta da TV’n gjorde sitt inntog engang på 60-tallet. Etter det var det ikke mange å hilse på når man kom nordover på ferie. Folk satt inne og glante på Detektimen i flimrende sort/hvit. Det behøves kanskje en slags gresk oppskrift i nord for mellommenneskelig kontakt?
FB-venner ønskes god helg – med eller uten høne.
Olderdalen, bygda vår 