Griseprat

Av Håkon Bergmo

Den dyktige journalist og programleder, opprinnelig lofotværing Viggo Valle i NRK, har ledet radioprogrammet «Påskelabyrinten» i mange herrens år. Nå er han også i gang med et nytt prosjekt som programleder i NRK1+. Dette er radiokanalen for oss som har levd noen år, og det spilles plater fra 1953 og rundt der. Viggo Valle tar opp eksistensielle emner i programmet «Godt selskap» i nevnte kanal. Nylig f.eks. tok han for seg GRISEN, med det vitenskapelige navnet «Sus scrofa domesticus».

Viggo Valle konsulterte fagfolk, i dette tilfellet en veterinær med god greie på gris. Interessante opplysninger ble framført, og jeg tenkte at grisen kunne være et emne å gjennomlyse her på sida mi. Jeg startet derfor å forske litt på dette dyret, uten gris tilgjengelig for hånden, men kunne som pensjonist med god tid, derfor søke hjelp i litteraturen.

Grisen er et undervurdert husdyr, leste jeg. Den er f.eks. mye mer intelligent enn hunder og katter, står det. Den ligner i tillegg på mennesket i den forstand at man faktisk kan bruke kroppsdeler av grisen til andre ting enn som nakkekoteletter til søndagsmiddagen. Selv om vi mennesker helst vil ligne på gaseller og andre pene og elegante skapninger, er det i virkeligheten grisen vi ligner aller mest på. Anatomien er ganske likt på oss to: mennesket og grisen.

Vi bør være fornøyd dette vitenskapelige faktum, fordi det går endel folk rundt her i verden med grisehjerte operert inn som erstatning for et misbrukt og lørvate menneskehjerte som ikke fungerte slik det skal. Med «misbrukt» mener jeg at folk som røyker og sitter dagen lang, fra morgen til kveld, og ser på TV, misbruker hjertene sine.

Det står også at det i tillegg har blitt mange som bruker grisen som kjæledyr. Den kan derfor med rette kan kalles «kjælegris». Såkalt «Canadisk minigris» er populært å skaffe seg som turkamerat. Den er et sosialt vesen og koselig å gå tur med. Leser jeg. Om den er like populær å ha innendørs, eksempelvis oppi sofaen, kom ikke orntlig fram i mine grisestudier.

Det nærmer seg jul og det får meg til å tenkje på at før, i gamle dager, hadde folk gris som de fôret opp med matrester, og som de slakta til jul. Det ble bl.a. ribbe på julaften. Kan ikke huske at det var noen i hjembygda som hadde gris da jeg vokste opp på femtitallet, og det var vel kanskje derfor vi spiste grøt julaften, før vi åpna pakkene.

Med dette håper jeg at ihvertfall noen av mine FB-venner har skjønt mer om, og fått ytterligere sympati for grisen. – Jeg registrerer i Alta at det for tiden er in å gå tur med bittesmå hunder i bånd, – men på illustrasjonen her er det en altaværing på søndagstur i Alta sentrum med en canadisk minigris. Han ser ikke glad ut, ville kanskje heller hatt en ørliten hund i bånd.

Ha likevel en svinaktig fin dag!

Utgitt av Svein Arild Soleng

Født i Olderdalen i Kåfjord kommune. Bor i Tromsø. Gift med Leikny, far til to barn og bestefar til fem barnebarn. Har sterk interesse for lokalhistorie, idrett og friluftsliv, og er aktivt engasjert i arbeidet med å fremme kvensk språk og kultur. I 2025 ble jeg tildelt Kåfjord kommunes kulturpris.

Legg igjen en kommentar