Pietro Querini

Jeg har vært mange ganger på Røst, men kun en gang har vi sett en hel – fullverdig oppsetning av Querini Operaen.

Vi fikk imidlertid høre at det var planer om en stor oppsetning av operaen i Querinis hjemby, Venezia. Vi lovet hverandre at dette skulle vi være med på.

For de som ikke kjenner historien om Querini har jeg hentet opplysninger fra Wikipedia:

Pietro Querini fikk tørrfisk i gave. Det skulle binde Røst til Italia i 600 år.

Pietro Querini var en adelsmann og handelsmann fra Venezia, kjent fra sin egen beretning om seilasen, der han i januar 1432 drev i land utenfor Røst i Lofoten. «I 100 dager befant vi oss i paradisets første krets. Til skam og skjensel for Italias riker.»^[2]

Den første norske utgaven av Querinis beretning ble trykt i Trondheim i 1763 i en artikkel av Gerhard Schøning i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter. Schøning mente at Querini og mennene hans gikk i land på den ubebodde Sandøya, sørvest for Røstlandet.^[3]

Det fullastede skipet med 68 mann om bord hadde seilt fra Kreta den 25. april 1431 med Flandern som mål. Men skipet fikk motvind og måtte holde seg langs Nordafrika. 2. juni passerte de Gibraltar, der styrmannen var ukjent med farvannene, så skipet ble skadet og måtte repareres i Cadiz. 14. juli 1431 la de til sjøs igjen. Etter 45 dager var de i nærheten av Kanariøyene der de omsider fikk medvind nordøstover. 25. august ankom de Lisboa som de forlot 14. september. Heretter blåste det opp, og roret ble slått løs i nærheten av Scilly-øyene. De drev bort fra land, og situasjonen var nå så alvorlig at to mann satt vakt over forrådene som ble rasjonert ut to ganger om dagen. Men de fikk konstruert to nødror som ga dem håp, selv om stormen ikke ga seg. I slutten av november flerret den seilene deres, og nå drev de rundt uten seil eller ror, svekket av sult, men tvunget til å pumpe døgnet rundt om ikke skipet skulle fylles av vann fra bølgene som slo inn over det. De fant bunn på 80 favner, men turde ikke bli liggende for anker, slik stormen slet i skipet.^[4]

17. desember 1431 var det så ille at de kappet stormasten som deretter ble feid til havs av en diger bølge. Nå la skipet seg over på ene siden så vannet fosset inn, og mannskapet var for utmattet til å klare å øse. I stedet gikk de i de to livbåtene. Den minste tok 21 mann og forsvant samme natt; Querini, tjeneren hans og offiserene gikk i den største livbåten med 47 mann om bord, og for å lette den, måtte de kaste noe av nisten på sjøen. De forlot et skip som ifølge Querini var lastet med over 800 fat malvasiavin, velduftende sypresstre, ingefær, pepper og andre kostbare varer. Men nå roet været seg, og de styrte østover i den tro at det ville føre dem til Irland. Nå meldte tørsten seg; de gikk tom for drikkevann. En gang i døgnet fikk hver mann et kvart beger vann. Daglig døde 2-4 menn, påfallende nok de som hadde sett sterkest ut. 19. desember ble den siste vinskvetten utdelt. Fremdeles styrte de nordøstover.^[5]

5. januar 1432 så mennene land da det grydde av dag. De rodde det de kunne, men dagen varte bare to timer, og mennene var stygt medtatte. I gryet neste morgen var landstripen borte, men det var fjelland like ved. Dit seilte de, men gikk på grunn på et undervannsskjær, «gråtende overgav vi oss til Gud og Hans Mor» da en stor bølge skyllet dem inn på land, «utmattede lik svake, små trekkfugler».^[6] Stranden var tilsnødd, og de spiste av snøen alt de orket, men fem av mennene døde samme natt. Italienerne gjorde opp ild med toftene i båten og varmet litt skinke som var tilbake. Av årer og seil rigget de til to små hytter, tre holdt til i den ene og 13 i den andre. Røyk fra den våte veden sved i øynene så de fryktet å bli blinde. Lus plaget dem voldsomt; Querinis skriver var så oppspist på halsen, helt inn til senene, at han omkom. Stort annet å spise enn blåskjell fant de ikke. Tre spanjoler døde, men de tretten gjenlevende var så svake at det tok dem tre dager å bære borte de døde. Etter halvannen uke gikk Querinis tjener ut for å samle muslinger da han oppdaget et lite hus, og kumøkk rundt. Det var tungt å gå i den dype snøen, men der kom de seg omsider i hus. En enorm fisk som var kastet i land, ga dem rikelig føde i flere dager da det blåste så hardt at det ville vært uråd å gå ut og lete etter skjell.^[7]

Utsikt over den sørlige delen av Røst ytterst i Lofoten, der adelsmannen Pietro Querini fra Venezia i januar 1432 reddet seg i land sammen med overlevende fra et handelsskip på vei til Flandern som hadde kommet ut av kurs. Querinis reiseskildring fra ferden og i alt over fire måneder på Røst har gitt verdifull kunnskap om et nordnorsk kystsamfunn i middelalderen. Også to av styrmennene etterlot seg en beretning fra den dramatiske seilasen.

En dag kom en mann og de to sønnene hans over for å lete etter sauene sine. Sønnene så røyk fra pipen og gikk for å undersøke. Italienerne hørte stemmer utenfor, og trodde først det var sjøfugl de hørte, men Cristoforo Fioravanti gikk ut og fikk øye på fiskerne som ble fælne ved synet av de utsultede menneskene. To av dem fikk de plass til i båten sin og tok dem med tilbake til Røst. Derfra gikk seks båter ut til Sandøy for å hente resten, med øl og rugbrød som Querini syntes «smakte som manna». På Røst fikk han som høvedsmann bo hos Sandøys fornemste mann. Querini var så svak ved ankomst at sønnen leide ham til døren, der husfruen tok imot og nektet ham å falle på kne for seg. I stedet ga hun ham en skål melk å styrke seg på.^[8]

Etter tre-fire måneder med pleie fra lokalbefolkningen reiste de sørover som gjester på en båt i jektefarten lastet med tørrfisk, med stopp i Trondheim, Vadstena i Sverige og London. Bare 11 kom til slutt tilbake til Italia.

Den lokale presten hadde fungert som tolk, og da italienerne gjorde seg klar for hjemreise, forlangte han, «da han var en tysk dominikanermunk», to kroner pr måned i betaling fra hver av gjestene. Ialt mottok han seks sølvkopper, seks gafler og seks skjeer. «Den største del av dette kom i den onde broders hånd.» På avreisedagen fikk italienerne med seg fisk som gave. Kvinnene og barna gråt, «og vi med dem». Presten slo følge med de reisende for å overbringe erkebiskopen hans andel av godset.^[9] Querinis reiseskildring fra ferden og oppholdet på Røst har gitt verdifull kulturhistorisk kunnskap om et nordnorsk fisker- og bondesamfunn i middelalderen.