Kulturvandring i Olderdalen sentrum.

Jeg legger ut et manus av en kulturvandring/byvandring jeg gjorde i Olderdalen sentrum i forbindelse forskningsdagene. Jeg forteller om Olderdalen sentrum før 1965.

Ser at herredshuset som ble åpnet høsten 1952 ikke er påbegynt. Kåfjord kirke som ble vigslet i 1949 er ferdigbygd. Det betyr at bildet må være fra 1950-51.

Olderdalen sentrum ca.1963.

Olderdalen ca.1963

Olderdalen ca.1963. Artig at «Hans Persa» sin butikk fortsatt står. Vi kan se den like bak pakkhuset.

Det er naturlig å starte vandringen ved Rådhuset i Kåfjord, det er der de viktige avgjørelser blir tatt for kommunen vår.

Kåfjord Herredshus ca.1953. 17.mai tilstelning

Jeg forteller at Kåfjord ble egen kommune i 1930 etter at vi skilte lag med Lyngen eller Stor Lyngen som mange kalte det den gang. Det var en skilsmisse vi Kåfjordinger ikke kom spesielt godt ut av.

1930-tallet var vanskelig på mange måter. Det var stor fattigdom blant folk, en fattigdom som varte til langt ut på 1960-tallet. I mange sammenhenger ble det sagt at Kåfjord var Norges fattigste kommune.

Anton D. Meedby

Den første ordføreren i Kåfjord kommune var Anton D. Meedby. Meedby var fra Salangen og kom til Lyngen på 1920-tallet. Anton D. Meedby var ordfører i Kåfjord i to perioder. Den første fra 1930 til 1942. Tidlig på vinteren 1941 søkte Meedby om fritak fra vervet som ordfører av «helsemessige» årsaker. Han måtte imidlertid fortsette til årsskifte 41/42. Etter krigen i 1945 kom han tilbake som ordfører og sto i stillingen til han døde høsten 1946.

Anton Antonsen

Varaordfører Anton Antonsen overtok da ordførervervet. Og var ordfører i 13 år.

Det sies at Meedby var en aktiv og årvåken person. Hans administrative evner var helt avgjørende for Kåfjord i en vanskelig tid.

Som avisdebattant var han fremragende. Det finnes flere sitater som fortsatt lever. Blant annet denne som var ment til Ola K. Giæver på Lyngseidet:

«Den som kjenner sin dårskap er på vei til visdom.»

Alle var enig om at Kåfjord burde ha et kommunehus. På 1930-tallet var det ikke penger – så kom krigen. Etter krigen ble det igjen snakk om eget kommunehus.

Høsten 1952 sto bygget ferdig. Et praktbygg etter datidens forhold. Et bygg som inneholdt kontorer, møtesal, bibliotek, kinosal osv.. Anton Antonsen ble meget sentral i det nye kommunehuset. Han var vaktmester, kinosjef og bibliotekar. I tillegg var han ordfører.

I min barndom ble Olderdalen sentrum kalt for «Haugen». Kanskje ikke så rart siden den ligger på en haug. Kommer man nord – eller sørfra kjører man opp en bakke før man kommer til sentrum.

Olderdalen Samvirkelag ble åpnet i august 1946. Ingeniør Kristen Fris som var leder for gjenreisinga av Nord Troms gav brakka gratis til det nye samvirkelaget.

Arbeidet med å sette opp bygningen ble betalt av gjenreisningskontoret. Alle som deltok fikk kr.10.- i godtgjørelse.

På den tiden var det ingen kjøle – eller fryserom. Dette løste de med å grave ut en stor jordkjeller.

Anton Antonsen var primus motor for stiftelsen av samvirkelaget. Han gikk fra gård til gård og samlet inn 3600 kroner i startkapital. For disse pengene sendte de den nye bestyreren Jermund Johansen til Bodø for å ta ut varer. Jermund fikk siden alle fullmakter for drifta det nye samvirkelag.

Omsetninga økte jevnt og trutt og laget har alltid hatt god økonomi. Bygdefolket har vært lojal og alltid støttet opp sitt eget samvirkelag.

I 1960 ble tyskerbrakka byttet ut med et nytt moderne forretningsbygg. Men, allerede i 1966 ble det gjort ny utvidelse. I dag er arealet på ca. 250 kvm.

På «Haugen» var det to andre butikker på den tiden, Erling Steinnes og Knut Aspelund. I tillegg til «Tinn Ola» ved Olderdalselva og «Hans Persa» ved Dampskipskaia.

Knut Aspelund

Knut Aspelund skal vi stoppe litt ved. Han var fra Birtavarre og startet opp med butikk i Olderdalen rundt 1960. Han kom med noe helt nytt. Hos Knut Aspelund fikk man kjøpt klær, sko, garn og mye annet, i tillegg til kolonialvarer.

Etter å ha lest hans memoarer fra krigen vil jeg kalle Aspelund for en stor krigshelt.

Høsten 1939 dro han til Svalbard for å jobbe i gruvene. Vinteren gikk på et vis, men da våren kom i 1940 var Knut klar for hjemreise hjem til Birtavarre. Han var tidlig ute og fikk plass på første båt til Norge og Tromsø.

I Fugløysundet utenfor Tromsø fikk kaptein ordre om å snu.

Det er krig i Norge. Dere måtte snu og gå nordligste lei til Færøyene.

Fra Færøyene gikk turen videre til Island der norske styrker allerede var i gang med å etablere en norsk kompani som skulle stasjoneres på Jan Mayen, ei lita øy i Nordishavet.

Det som skulle bli ett år på Svalbard ble til 6 år hjemmefra.

Aspelund skriver i sine memoarer «Min livshistorie» at han er stolt av å ha tjenestegjort på norsk jord, i norsk uniform under hele krigen. Aspelund memoarer kan leses med å trykke på «Min livshistorie».

I sine memoarer skriver Knut Aspelund blant annet om sitt gode og varme vennskap med Nordahl Grieg. Fortell om Nordahl Grieg og deres vennskap!

Like nord for butikken til Aspelund bodde «Tilda» eller Mathilde som hun egentlig het. I tyskerbrakka hun bodde i drev hun «Tildas Kafé». Vil huske at hun fortsatt med kafedrift etter at hun flyttet inn i nytt hus.

I samme område sto forøvrig et dieselaggregat som produserte strøm til de nærmeste husene. Hans Rismo var «primos motor» for anlegget som hamra og gikk fra 1946 – til 1952. Etter den tid leverte Sikkajohk kraftverk strøm til hele bygda.

Der kongeparken står i dag sto et lite hvitt hus. Der bodde helsesøster Elise Nicolaisen. Kjelleren disponerte av Olderdalen sanitetsforening til et offentlig bad med dusj, badstue og omkledningsrom. Dette tilbudet var i drift til langt ut på 1960-tallet. Forøvrig et fint tilbud til de som ikke hadde bademuligheter hjemme.

Vi vandrer ned mot Nato-kaia. Der den gamle fergekaia sto.

Pakkhuset ved dampskipskaia

Her vil jeg rette blikket mot det gamle pakkhuset og rester av dampskipskaia, der lokalbåtene la til. I dette område var det stor aktivitet etter krigen. Alt av bygningsmaterialer ble registrert og plassert i pakkhuset før folk kunne hente det de trengte. På det meste jobbet det 5-6 mann på brygga.

Fortell litt om butikken til «Hans Persa» og måten han delte ut posten på.

Forteller litt om livet i området før dampskipskaia kom. Om lokalbåtene som la seg litt utpå. Og om småbåtene som la seg til skutesida for å selge bær, fisk og håndverksprodukter.

Første fergekaia i Olderdalen

Fortell videre om den første fergekaia. Arbeidet som ble påbegynt i 1940 og kaia som sto ferdig i 1942-43. Om russiske krigsfanger som ble fraktet fra fangeleiren i Djupvik til Olderdalen. Og om Josef Terboven som besøkte Olderdalen og den nye fergekaia i 1943.

Josef Terboven kommer til Olderdalen.

Denne fergekaia var i bruk mange år etter krigen. Olderdalen fikk en ny fergekai på slutten av 1950-tallet.

Fyret i Olderdalen

Den 18. november 1940 ble det inngått en avtale mellom fyrvesenet og Henrik Albrigtsen om bygging av et fyr og et lampehus i Olderdalen. For dette fikk Albrigtsen – som det står i kontrakten: En gang for alle 60 kroner. Henrik ble ansatt som fyrvokter. Olje måtte fylles og glassene på fyrlykta måtte pusses regelmessig. Fyret har fortsatt betydning for skipstrafikken over fjorden. I dag er fyret digitalisert.

Fortell om da Alskog Gjestgiveri brant ned til grunnen.

Vi vandrer videre mot Olderdalen Gjestgiveri (Gammel Hotellet)

Olderdalen Gjestgiveri ved idylliske Leibodammen.

Det var et ønske fra den norske stat å bygge et overnattingssted for sørgående Nord-Norge buss. Staten bygde Gjestgiveriet som sto ferdig i 1940? Etter kort tid flyttet tyske soldater inn og bodde der til krigens slutt. Det var store militære installasjoner langs bakken mot sjøen for å sikre fergetrafikken.

Militære installasjoner i Olderdalen. Fergeforbindelsen mellom Olderdalen og Lyngseidet var viktig for tyskerne.

Etter krigen var det kun mindre reparasjoner som måtte til før hotellet var klar til bruk igjen. Hotellet ble utvidet med et anneks med 43 sengeplasser. Hotellet hadde kun åpent i sommersesongen. Og drifta gav årlig et pent lite overskudd. En typisk kvinnearbeidsplass som gav sommerjobb til 12-15 damer. Staten bygget 8 slike gjestgiverier i Troms og Finnmark på den tiden.

Den 12.feb.1960 godkjenner kongen i statsråd salg av gjestgiveriene til Nord Norsk Hotelldrift.

Vi går litt forbi hotellet og forteller om Leibodammen. En perle i Olderdalen sentrum. Skøyte og ishockeybane bane på vinteren og bading om sommeren. En idyll i Olderdalen sentrum.

Ole Andersen («Flynder Ola»)

Fortell videre om Ole Andersen eller «Flynder-Ola».

Der fergekaia står i dag hadde Ole Andersen naustet sitt. Langs bakken nedfor hotellet hang det stadig flyndergarn til tørk. Ole var en driftig kar. I sine unge år var han høvedsmann og deleier i en større båt. Etter at han sluttet som høvedsmann begynte han med flynder-fiske på Lyngenfjorden. Jeg overdriver ikke når jeg sier at han revolusjonerte flynderfiske. Han konstruerte blant annet en flyndertrål som han hadde etter robåten.

«Flynder Ola» tørker sine flyndergarn. Kjent motiv fra Olderdalen.

Han oppbevarte levende flynder i kasser med tang og tare og solgte det videre til Skjervøy,levende. Når han skulle sove snudde han bare båten opp ned. En fargerik fyr som det går mange historier om.

Kirka oppe til venstre i bildet. Leibodammen i forgrunnen.Vi ser også bygda Soleng.

Fra her vi står ser vi Kåfjord kirke som ble vigslet i 1949. Det var da 155 år siden sist Olderdalen hadde egen kirke. Den første presten het Knobloch. Fortell om da sønnen fikk noe som satte seg fast i halsen.

Fortell om fjellene vi ser: Nommedalsaksla, Gavtavarri, Rismåltind, Skavlevarri og Giilavarri.

Stopper ved Gammelskolen.

Skolen i Olderdalen fungerte som hovedkvarter for tyskerne under krigen. Vi ser en tysk vaktpost ved skolen.

Bygget ble påbegynt allerede i 1898, men pgr. av manglende bevilgninger ble ikke skolen tatt i bruk før i 1903. Ved skolestart 1903 gikk det 50 barn på denne skolen. Skolen ble raskt for liten og de yngste klassene måtte få undervisning på gårdene. Blant annet huset til Stefanus Pettersen ble mye benyttet.

I 1907 ble skolen tatt i bruk som lasarett da det brøt det ut en smittsom febersykdom, tyfus exentematikus. Mange ble syke og flere døde, blant disse var distriktslegen Ole Christian Strøm Moe.

I 1940 tok tyskerne skolen i bruk som hovedkvarter.

Etter krigen ble det igjen skole fram til 1958. Etter det har bygget blitt benyttet til ungdomsklubb, tannlegekontor. I dag eier Husfliden bygget.

Vi fortsetter videre mot gapahuken i Savvan.

Krittpipe fra byen Gauda i Nederland ble funnet i potetåkeren til Sandra og Henrik Albrigtsen. Krittpiper i seg sjøl var ingen sensasjon, men det var mengden som var spesiell.

Fortelle om funn av krittpiper i potetåkeren til Sandra og Henrik Albrigtsen.