Elver, bekker har vært viktige møteplasser for folk. Folk brukte vannkildene på en helt annen måte i tidligere tider. Først og fremst som drikkevannskilde for mennesker og dyr. Men, også til vask av klær, kjøle ned mat osv. Selv små bekker var viktige.
I Lyngen Bygdebok kan en lese:
«Vannbæring på gårdene var et slit. Til vanlig var det ikke innlagt vann hos det brede lag av folket, og lenge heller ikke hos de bedre situerte. Det blei båret fra elver eller utgravde brønner, først i treboller eller kjørler og seinere i zinkbøtter, to slike med et vasstre, også kalt øk, over skuldrene og tvers over nakken. Ved transport av vatn særlig til fjøsbruk brukte man vasski, formet av ett gjerne tykt tre med en taugstump i forenden til å trekke i. Vatnstampen ble satt bak for en hakk i skien. Det måtte gjerne to personer til hvis det var en større vasskopp en hadde, den ene holdt stampen og skyvde på mens den andre dro i tauet.»
I dag regner vi at behovet for vann ofte ligger på ca 120 liter i døgnet pr. person. Dette skal dekke vann til drikke, matlaging, dusjing, klesvask, toalett mv. På gårder med husdyr er vannforbruket vesentlig større.
Går vi tilbake til 1800-tallet var elvene viktig når kornet skulle males. Bare i Olderdalen-området hadde vi 10-12 møller.
Olderdalselva ble også brukt til fløting av trær – fra øverst i dalen og ned til bygda. Det var trær som i hovedsak ble brukt til brensel.
I dag er Olderdalselva og Nommedalselva drikkevannskilder for store deler av befolkningen.
Begge elvene er i dag nærmest fisketomme. Men, de er svært viktig som kulturbærere og rekreasjons-områder.
Olderdalen, bygda vår 