Våren 1940 gikk Knut ombord i båten «Ingerfire» som skulle ta han ned til Tromsø. Tyskerne hadde inntatt Norge og landet var i krig. I Fugløysundet utenfor Tromsø fikk kapteinen ordre om å snu.

Vi måtte ta nordre lei til Færøyene.

Fra Færøyene gikk turen videre til Island. På Island var planene i gang om å etablere et kompani som skulle forsvare Jan Mayen. Knut meldte seg til tjeneste og ble en viktig ressurs i gruppa. Dette medførte at det skulle ta 68 måneder før Knut igjen kunne komme hjem til sine kjære.

I denne artikkelen skriver han om livet som soldat og sitt nære vennskap til Nordahl Grieg.

Nettstedet Kuben og arkivet etter Reidar Stray har gitt bygdavar.com lov til å bruke de unike bildene fra Island og Jan Mayen.

Knut Johannes Aspelund skriver:

Min far var småbruker, fisker og gruvearbeider på Svalbard. Min mor døde da jeg var 8 år. I 16 årsalderen begynte jeg som fisker og skårunge i Øst-Finnmark.

Etter fire år som fisker fant jeg ut at dette ikke var noen for meg. Jeg ønsket meg til Svalbard, der min far hadde jobbet i mange år. På den tiden gikk mye på bekjentskaper så jeg fikk jeg min far til å søke for meg.

Etter forholdsvis kort tid fikk jeg beskjed fra Store Norske Spitsbergen Kullkompani at søknaden var innvilget, og at jeg straks kunne reise oppover. I juni 1938 bar det avsted. I første omgang bare for et år. Jeg likte meg bra der oppe, og fortjenesten var langt bedre enn på fastlandet.

Etter to måneder hjemme i 1939 reiste jeg igjen nordover på min andre tur. Denne vinteren jobbet jeg i den ny-etablerte gruve 1 i Sverdrupbyen. Der var det helt andre forhold enn det jeg var vant til fra tidligere.

Her var det nye brakker med tomannsrom, i motsetning til tidligere hvor det var 4 til 6 mann på hvert rom. I Sverdrupbyen var det dusj og egne lompskap. Tidligere vasket vi oss i samme fat og lompen måtte vi ha på brakka. Her var det store forandringer, spesielt når det gjalt sanitærforhold, men også ellers.

Det var ingen andre forbindelser med omverden enn telegram. Slik fikk de vite hvordan vi hadde det, og vi fikk vite hvordan det sto til hjemme. Det var ingen båtforbindelse fra høsten – til langt ut på våren. I mars måned begynte folk å skrive seg på en liste for hjemreise.

Vanlig ferie for arbeidere eksisterte ikke. Vi måtte melde oss på når vi ville ned og når vi ville opp. Jeg skrev meg på ei liste om at jeg ville ned med første båt.

Så kom 9.april 1940.

Vi hadde jobbet halve skiftet og gikk til kaffepause. Ingeniøren kom opp og fortalte hva som hadde skjedd på fastlandet. Det kom som et sjokk og vi ble enig om å avbryte jobben. Radio-forbindelsen med fastlandet var dårlig og ble ikke bedre etter at krigen brøt ut. Likevel satte vi klistret til radioen for å få nyheter hjemmefra. Stemningen var meget spent. Det var mange spekulasjoner og teorier.

Det var blitt mai og isen hadde begynte å bryte opp på fjorden. Fiskebåtene som hadde ligget utenfor Isfjorden søkte inn mot Longyearbyen. Etterhvert ble det ganske mange av dem.

Ledelsen i Store Norske ba folk om å ta opp arbeidet. Noen fulgte oppfordringa, deriblant jeg. Det var en strøm av folk som gikk til kontoret og ba om å få reise hjem. Det ble gitt tillatelse til dette, fortrinnsvis familiefolk, men disse måtte selv ordne med skyss. Blant de som fikk reise var min far og min blivende svigerfar. Jeg gikk på kontoret for å få innvilget reise. Men der fikk jeg klar beskjed;

«Det kommer ikke på tale med noen hjemreise med det første.»

Min far hadde reist og det fikk klare seg, mente de. Det var nok andre som hadde større behov for hjemreise enn det jeg hadde.

Vel, jeg slo tanken om hjemreise fra meg og dro tilbake til brakka for å være på jobb neste morgen. Senere på kvelden kom gruvesjefen og spurte om det stemte at jeg ville reise hjem. Jeg svarte at det ville jeg. Da fikk jeg beskjed om å gjøre meg klar for avreise klokken 05.00 neste morgen. Det var fagforeningen som hadde bestemt at de som hadde tegnet seg for hjemreise før 9.april skulle ha fortrinnsrett.

Det var kjødebåten «Ingerfire» som var ferdig-lastet med kull, som var klar for avgang. De kunne ta med 9 passasjerer, og vi ble 7 menn og 2 kvinner. Turen gikk uten problemer til vi nådde Fugløysundet, tidlig på morgenen den 7.juni, like før vi begynte innseilinga til Tromsø.

I sundet møtte vi hurtigruteskipet «Kronprins Olav». De kom i møte med oss, slakket farten og vi fikk ordre om å snu. Vi måtte gå nordre lei til Færøyene. Selv fortsatte «Kronprins Olav» i sørvestlig retning. Vi ante ikke hva dette skulle bety… Det var verst for noen av passasjerene som ikke hadde vært hjemme på flere år. Det var ganske vanlig at folk var på Svalbard i flere år.

«Ingerfire gjorde vendereis og gikk til havs igjen. Uten at vi egentlig hadde fått noen god forklaring. Den fikk vi høre på radioen klokken 24.00 samme kveld ;

Norge har kapitulert !

Etter et døgns seilas fikk vi se tre fly komme mot oss. Fra skipperen fikk vi ordre om å ta på oss livbelter og holde oss under dekk. Jeg satt på lugaren til telegrafisten og hadde god oversikt over flyene.

Det var tre tyske fly som kom mot oss i lav høyde. De kom etter hverandre, rett over mastetoppene. Ingen ting skjedde, men da de kom tilbake for andre gang, tenkte vi vårt. Men, til stor forundring forlot de oss uskadd og fortsatte østover. Vi seilte videre til Færøyene uten flere hendelser. Skipperen fikk ordre om å gå til Torshavn. Vi skulle ligge på rei til vi fikk ny ordre. Ingen fikk innvilget landlov.

Fra London fikk vi høre at «Kronprins Olav» var blitt bombet og at båten var gått ned med «mann og mus», som det heter. Da skjønte vi hvorfor vi ikke blei bombet. Flyene kom fra bombetokt mot «Kronprins Olav» og hadde ikke noe å gi oss.

Etter å ha ligget en uke på havna i Torshavn begynte det å tære på humøret, både til mannskap og passasjerer. Det var forresten ikke det eneste som tærte på humøret. Provianten begynte å ta slutt og det økte selvfølgelig ikke trivselen.

Så kom ordren: Båten måtte gjøre seg klar for avgang om en time, vi skulle gå i konvoi til Skottland. Men straks etter kom ny ordre;

Reykjavik, Island med eskorte.

Turen til Island gikk uten dramatikk. Vi ankom Reykjavik om kvelden den 25.juni. Også her ble båten liggende på havna og heller ikke her fikk vi landlov. Her ble vi liggende uten at noe skjedde.

Skipperen syntes synd på oss og tok oss med på land. Vi blei påspandert kaffe på en restaurant, noe som var til stor oppmuntring for oss. Da vi var vel ombord igjen fikk engelske militære vite at vi hadde vært på land. Det ble stor oppstandelse, og det var nære på at skipperen ble arrestert. Ikke lenge etter fikk vi en engelsk løytnant ombord. Han var av norsk ætt og kunne flytende norsk. Hans oppgave var å sjekke og forhøre oss. Noe han gjorde svært grundig.

Etter denne sjekken fikk vi landlov. Det norske konsulatet i Reykjavik ordnet med overnatting på sjømannshjemmet. Vi hadde det bra, selv om vi ble gående der noen dager. De norske pengene var verdiløse, så det vi trengte av andre varer var umulig å få tak i.

«Framtiden vår kunne beskrives med ett ord «uviss».

Noen dager senere kom en norsk løytnant til Reykjavik. Han hadde kommet seg til Murmansk og videre med båt til Reykjavik. Han het Karl Magnar Hjelvik og gikk i norsk uniform. Dette vakte oppsikt både blant islendingene og engelskmenn.

Han hadde en ide om å danne et norsk kompani på Island.

Les mer om hva Major Karl Hjelvik skriver om Nordahl Grieg og tiden på Jan Mayen i Polarboken fra 1958) http://www.hugooien.no/upload/galleri/1130197187.pdf

Etter mye om og men med norske og engelske myndigheter ble planen hans akseptert. Tilslutningen til kompaniet skulle være frivillig. Vi var tre menn av «Svalbard-folket» som meldte oss og kompaniet var nå på 9. Men det skulle fort bli flere… Vi skulle ha som oppgave å være skiinstruktører for engelskmennene. Kompaniet var nå blitt beriket med fangstfolk og hvalfangere fra Skottland. Vi var godt rustet for oppgaven. Ved årsskiftet 1940-41 ble vi sendt to og to til de engelske leirene for å starte med skitreningen.

Jeg kom sammen med Søren Richter. Han kom fra Grønland og var magister av grad og hadde drevet med forskning, kombinert med fangst i mange år. Vi hadde akkurat startet skitreninga da Richter fikk melding fra Kommandørkaptein Ullring at han ville ha samtaler med oss i Reykjavik. Dag og tid ble bestemt og vi dro som avtalt begge to.

Det var her Richter fikk i oppdrag å ta ut tolv mann som måtte være egnet til tjeneste i arktiske strøk. Det var nærmest en selvfølge at Grønland, Svalbard og Sydpol-folket ble foretrukket. Richter hadde fått vite at Jan Mayen var målet. «Vesle Kari» lå i Skottland og lastet utstyr og alle ville bli innkallt når tiden var inne.

I mellomtiden hadde resten av kompaniet flyttet til Akureyri på Nord-Island og etablert sitt hovedkvarter der.

Det første møtet med den engelske leiren ble en stor overraskelse. Vi ble mottatt med hyllest fra våre engelske kolleger og ble plassert i offisersmessa der vi fikk kongelig behandling.

Dagen etter fikk de vite at vi var menige soldater. Da kom et befal å beklaget det hele. Vi måtte dessverre flytte sammen med de andre menige. Det måtte vi bare godta. Blant de menige var det en helt annen tilværelse. Det var stor vannmangel og vi måtte transportere vann med biler og vannbruken måtte derfor rasjoneres. Så sanitærforholdene var ikke bra.

Vi hadde nylig startet opp skitreninga ved Borgarnes ,da vi fikk en ny ordre. Richter og jeg skulle innlevere våpen og møte opp i Reykjavik.

Våre engelske kolleger trodde vi skulle til Norge og ønsket oss «Good luck to Norway». Til Norge skulle vi jo, men ikke til fastlandet.

I Reykjavik ble vi plassert i en engelsk transittleir. Båtene «Vesle Kari» og «Honningsvåg», sistnevnte en tråler som nordmenn hadde tatt fra tyskerne i Honningsvåg. De av karene som skulle være med var plassert på Sør-Island. Ordren var at vi skulle fordeles på to båter.

Ekspedisjonene måtte innom Akureyri for å hente resten av mannskapet. Dette var i slutten av februar. Vi fikk et alvorlig uvær på turen. «Vesle Kari» fikk en isknult fra masta som knuste kappa til lugaren. Sjøen som slo inn over båten fikk fritt løp til lugaren. Men mannskapet gjorde en heltemodige innsats og fikk tettet lugar-åpninga.

Etter fem døgn på denne seilasen kom båtene sigende inn til Akureyri. Båtene så ut som isfjell, iset helt til mastetoppen. Det ble sagt at vi var nære på et forlise. Vi kom da fram, men det tok lang tid før vi hadde fått fjernet isen. Men nå var alt klart, resten av guttene var kommet ombord, og nå bar det til havs igjen.

Ekspedisjonen var nå tretten soldater, tre telegrafister og en offiser. Einar Meidell Hopp skulle være garnisons-sjef og Ernst Ullring skulle være ekspedisjonssjef. I tillegg hadde vi hunder, som skulle vise seg å bli svært viktig for oss.

Når vi kom ut i rom sjø og Island ikke lenger var i sikte, kom Ullring fram for å underrette oss hvor vi skulle og hva som var målet med turen.

Det hadde ikke vært fly-observasjoner i det siste og vi visste derfor ikke om tyskeren hadde kommet oss i forkjøpet. Halvveis mellom Island og Jan Mayen møtte vi drivis. «Vesle Kari» måtte gå først og «Honningsvåg» fulgte i kjølvannet. Framdrifta ble betydelig redusert, men det gikk på et vis.

Den 10.mars fikk vi se toppen av Beerenberg og utpå ettermiddagen var vi kommet så langt at vi kunne se Jan Mayen. Her oppdaget vi et fly med kurs mot oss. Men i det samme kom tett frostrøyk med snødrev som skjulte båtene. Vi så ikke mer til flyet. Dette tydet på at det kunne være tyskere på øya. Vi fikk derfor våpen og ammunisjon utlevert. Det besto av 1stk. Endfild rifle, 1stk. Tomigun pr. mann og 6 Brengun på laget. Alt ble pusset og klargjort til bruk.

Vi fryktet for at drivisen kunne være tykkere inne ved land og det ble vurdert å laste alt over på «Vesle Kari» slik at den kunne fortsette alene inn til land. Det ble ikke nødvendig da det viste seg å være åpent vann.

Båtene ankret opp og en livbåt ble satt på vannet. Ullring var den første som gikk i land. Vi andre ombord skulle sikre landgangen. Ingenting skjedde. Ullring mistet vi raskt av syne. Omsider dukket han opp og gjorde tegn til at han ville ombord.

De første ordene han sa når han kom ombord var;

«Ingen tyskere på øya, lossingen starter i morgen tidlig».

Været var utmerket. Det var nesten helt stille og inne ved land var isen perfekt for lossing. Alt så lovende ut. Det eneste usikre var om flyet hadde observert oss. I så fall kunne vi vente besøk når som helst.

Så var lossinga gang. Folk og hunder var de først ble ført i land. På stranden som lå ca. 4-500 meter fra losse-stedet sto det ei gammel fangsthytte. Ullring ville at Martin Vidnes (kokk) skulle ordne med kaffe. Forslaget ble godt mottatt.

To mann ble sendt på stranda for å finne tømmerstokker til stasjonsbygget.

Schjølberg Nilsen ble utpekt som hundekjører. Resten av mannskapet tok seg av lossing og lasting på stranda. Det meste skulle til stasjonsdalen. Her hadde Ullring allerede pekt ut en plass der stasjon skulle ligge. Det var en fin plass som var umulig å skyte fra sjøen. Og heller ikke lett for evt. bombefly å treffe målet.

Nå var aktiviteten på topp. Hundespannet kjørte i skytteltrafikk fra stranda, over nord-lagunen til tomta. Det var viktig å få mest mulig fra stranda i tilfelle flyangrep.

Brakka vi hadde med oss var først blitt satt opp i Skottland. Tømmermannen på «Vesle Kari» hadde vært med på dette arbeidet og var godt opplært i montering.

Forpleiningen fikk vi fortsatt på båtene. Været var bra og arbeidet gikk i høyt tempo.

Den 22.mars var vegger og tak kommet opp. Guttene hadde hengt opp noe som minnet om en mønsåskrans . Dette så Ullring og sa;

«Guttene har virkelig fortjent en påskjønnelse for sin innsats».

Den kvelden ble det arrangert noe de kalte for «polarfest». Jeg var ikke med på den festen, men det så ut som alt hadde foregått i sømmelige former. Alle møtte på jobb og alle var i god form.

Det begynte å blåse fra nord. Og isen begynte å trykke båtene mot land. Det førte til at begge båtene måtte forlate ankerplassen og stikke til havs. Vi ble overlatt til oss sjøl på den forblåste øya. Utpå kvelden økte vinden til storm styrke. Og spørsmålet ble hvordan vi skulle ordne oss for natta.

På hytta var det plass til seks mann, men vi var femten. Stasjonsbygget hadde kun fått opp vegger og tak. Så det var ingen annen løsning enn at vi måtte fordele oss. De som dro til hytta fikk en ubehagelig tur i stormen. De gikk seg vill, men kom omsider fram i elendig forfatning. Noen hadde forfrosset seg, alle var dødssliten, men det gikk bra.. Vi andre ordnet oss så godt vi kunne. Vi så lyst på situasjonen og mente at alt skulle gå bra.

Vi var under bygget og fant oss en ball med ulltepper som vi strødde utover gulvet. Her skulle vi få det varmt og godt. Stormen økte på og vi fryktet at det halvferdige huset skulle ramle sammen. Hvis så skjedde var vi ille ute. Det gikk bra, om morgenen begynte stormen å gi seg.

Været på Jan Mayen kan være svært lunefull. En historie fra de siste krigsårene. Vi hadde da fått flere bi-stasjoner. En av guttene som tilhørte vaktlaget hadde vært på hovedstasjonen og skulle vende tilbake. Det er et bra stykke å gå. På turen ble han overrasket av et fryktelig uvær. Stormen økte på og ble så kraftig at han måtte krype og åle seg fram. Til slutt gikk han rett på en luftvernstilling han ikke kjente igjen. Der måtte han overnatte. Om morgenen så han at han befant seg bare noen få meter fra hytta han skulle til.

Isen på nordsida av øya lå fortsatt ved land og båtene var ute av synsvidde. Uværet hadde gitt oss et støkk, og tempoet med arbeidet på hovedstasjonen økte betraktelig. Heldigvis hadde vi ikke sett fiendtlige fly siden ankomsten. Dette kunne bety at vi ikke var observert. Den andre dagen etter uværet meldte vakten at isen hadde begynt å trekke seg fra land. Han kunne se en båt som jobbet seg inn fra sør. Humøret steg. Vi hadde levd på kjeks og kaffe i halvannen døgn allerede.

Mot kvelden begynte båtene å nærme seg land. Bortsett fra vaktlaget var alle på stranda for å møte dem. Vi ble ikke stående lenge før vi kom oss ombord. Kokken hadde ordnet med middag. Det er ingen overdrivelse å si at vi var sultne og sjelden har maten smakt så godt.

Nå var innredningsarbeidet overtatt av soldatene og radiorommet var prioritert. Det var viktig å få forbindelse med Island så fort som mulig. Telegrafisten sjekket og ordnet sine instrumenter slik at vi fikk forbindelse ganske raskt.

Innredningen hadde nå tatt form. Nederst var et radio-rom, neste var en offiser-rom. Så var det to rom for de menige, og deretter messa.

Den 17 meter lange brakka var innredet.

Brakka var bygd på pæler så det var god plass til mat og utstyret under bygget. Alt bortsett fra kjøtt og poteter ble stuet under. For kjøttet og potetene ble det måket et hull i sneen på motsatt side av stasjonen. Det ble en god og praktisk lagerplass. Men snart oppdaget reven at det var kommet godsaker under stasjonen. Det ble hektisk aktivitet med å få bygd vegger rundt brakka. Det var imidlertid dårlig med materialer så vi måtte ut og lete etter noe vi kunne bruke.

Nå måtte forsvaret av leiren prioriteres. Vaktlagene var på plass, og frivaktene var opptatt av å utbedre luftvernstillingene. Vi hadde en 76 mm kanon og 2 stk. punder HCF. Sistnevnte skulle tjene som luftvernskyts. Det var et våpen av eldre årgang. Patronene så ut som vanlige haggelpatroner, bare mye større og grovere. Som store som blåbær.

Det var ikke mulig å få støpt betongfundament så vi fant en midlertidig løsning som gikk ut på feste våpnene i noen tømmerstokker. For så å fryse stokkene ned i bakken. Dette ble gjort med 2 pundere som ble plassert et stykke nedenfor stasjonen. Garnisjonssjef Hopp var den første som skulle avfyre skuddet. Det gikk ikke så bra… «udyret» gjorde et kraftig byks, og resultatet ble at skytteren fikk to løse tenner.

«Honningsvåg» hadde nå forlatt oss. Båten måtte til Island for å bunkre drivstoff. Kanonen som skulle opp på brinken lå igjen på stranda. Ideen med nedfrysning av stokkene var nå skrinlagt. Kanonen måtte fraktes på plass når vi hadde fått støpt et skikkelig betongfundament.

På langfredag innkalte Ullring hele mannskapet for å frakte den tunge kanonen på plass. Kanonen var festet til to tømmerstokker. Det gikk greit på lagunen, men når det ble stigning var det verre. Vi kom fram selv om nesene ofte var svært nær bakken.

Ullring skulle også reise til Island med «Vesle Kari». Det var vemodig å ta avskjed med han. Hans siste ord var:

«Jeg vet at mine karer tar fienden i det venstre øye»

Dermed ble E.M. Hopp øverste sjef for garnisonen. Vi ble mer og mer knyttet sammen til en stor familie, miljøet ble meget bra. Bortsett fra forholdet til telegrafistene. De oppfattet oss som «bare» soldater. Værtjenesten var viktig, men hva skulle «meteorologene» gjøre uten vårt forsvar. Vi var jo avhengige av hverandre og hadde samme mål.

Dagene gikk uten at det skjedde så veldig mye...

Men så en tidlig morgenen ble det gitt flyalarm. Øya var belagt av tåke, men akkurat over stasjonen var det klart. Det kom et fly i lav høyde. Når de oppdaget oss gjorde de en skarp sving og forsvant i tåka. Dette skjedde flere ganger.

Dagen etter fikk vi på nytt flyalarm, men denne gangen var flyene lenger borte. Dette skjedde kl. 0700 om morgenen. Våre maskingeværer sendte et par salver etter flyet, men flyet forsvant i tåka.

Det ble en fast rutine med fly på dette tidspunktet. Vi måtte bare innordne oss med frokost klokken halv seks og frivakta i sine stillinger. Hundene varslet oss lenge før vi hørte flyduren. Men det ble ingen kamphandlinger. Mulig flyene var ute på rekognosering. Vi måtte utvide vaktholdet mot sjøen. I den forbindelse ble det ordnet med patruljer til «Tåkeheimen» og «Brinken». Denne aktiviteten førte til økt fysisk og psykisk påkjenning for oss. En større vaktstyrke var ønskelig for at vi skulle få lengre hvile mellom øktene.

Dette ble forelagt garnisonssjefen som straks tok kontakt med Island og la fram ønsket. Like etter fikk vi melding om at båten var på tur. Den 18. mai kunne vi se «Namsos» med kurs mot øya. Det var nordlig vind, og isen lå derfor helt til land på nordsiden. Mot kvelden var «Namsos» fremme, men vinden gjorde lossinga utfordrende. På land sto sytten mann, deriblant kompanisjefen på Island og Magne Råum.

Alle sto på med lossing av utstyr. Styrken var blitt større og ville bedre arbeidsforholdene.

Sør- lagunen var tint så vi måtte bære utstyret på ryggen. Det var ingen behagelig marsj i det gjørmete føret. Det var blitt folksomt på stasjonen, og det var problemer med å få plass til alle. Hytta på stranden som vi kalte Revesmuget ble derfor god å ha. Her var det plass til fem mann med egen kokk.

Plassproblemet var imidlertid ikke løst, vi måtte ha flere vakthytter. Det var lite med materialer så vi måtte ut på leting. Noe ble hentet fra gammelstasjonen, og noe på strendene. Til slutt fikk vi bygget ei hytte vi kalte for «Tjuvjohytta». Den hadde plass til fire mann.

På hovedstasjonen ordnet vi loft. Lavt under taket var det, men det gikk bra å sove der. Dermed var plassproblemet løst.

På «Hvalrossgatt» fant vi en god del materialer fra den nedlagte hvalstasjonen. Flere hytter ble bygd. Neste var «Tåkeheimen». Dit var det tungt å få frakte materialer, men det gikk det også…

Vaktholdet ble nå betydelig styrket. Kanonene på brinken var montert og to Hispanoer og to Colt mitraljøser var på plass. Stasjonsbygget med området rundt skulle være godt beskyttet.

I august kom «Namsos» opp med avløsning.

På Island fikk vi tre uker fri som vi syntes var meget fortjent. Av engelske militære fikk vi tilbud om en tur til Skottland og England med en troppe-transportbåt. Dette svarte vi ja takk til og det ble en stor opplevelse. Blant annet paraderte vi for kongefamilien i Hyde Park sammen med andre norske soldater. Så var det tilbake til Akureyri. Der ble vi med i den ordinære tjenesten med øvelser, trening og vakter.

Utpå høsten ble vi igjen sendt til Jan Mayen. Der hadde det skjedd store forandringer. Blant annet hadde telegrafisten fått egen hytte i Jøssingdalen. Helt på brinken til «gammelstasjonen» («Eldste metten»). Denne hytta var blitt igjen etter at tyskerne brant det meste på øya i 1940.

Ved Eggøya var det også bygd ei hytte. Vi hadde nå totalt seks hytter, med fire – fem mann i hver. Garnisonstyrken var nå økt til femti mann. Og vi hadde fått telefonforbindelse mellom hyttene.

Flyaktiviteten fortsatte, men tyskerne var ikke lysten på kamphandlinger. Av erfaring var det svært liten flyaktivitet i perioden november til februar. Men frykten for landsetting var der hele tiden. Vaktholdet var viktig. Det var ingen grunn til å slappe av. Denne vinteren ble jeg og fire andre plassert ved «Gammelstasjonen». Vi og de på Eggøya hadde bare fire maskingeværer til å forsvare oss med, i tillegg til handvåpen.

I februar ble det lysere dager og dermed også flere flybesøk. Nå var de mer aggressive og kom til alle døgnets tider. Vi måtte hele tiden være på alerten. Frivakta kunne ikke ta av seg klærne. Det var kort tid fra flyalarm gikk til flyene var over oss. Vi måtte ha støvlene på for å rekke stillingene i tide.

En dag var målet «Gammelstasjonen». Det ble en skikkelig fight. Det monnet lite med maskingeværer. Jeg tømte fire magasin med tretti skudd. Det haglet med kuler over hele området. Men merkelig nok ble ingen truffet. Bak stillingen min lå det et tomt oljefat som ble fullstendig gjennomhullet. I sanden så det ut som en nypløyd åker. Kuleregnet hadde satt sine spor. Kun en mann fikk noen splinter i ansiktet. Skaden var så liten at den ikke ble rapportert.

Neste gang prøvde de seg på hovedstasjonen. Heller ikke her ble det spart på ammunisjon. Og for første gang fikk Jan Mayen føling med bomber. Radiostasjonen var målet, men de bommet. De slapp også tidsinnstilte bomber, som dessverre for dem, eksploderte i luften. Hovedstasjonen fikk en kule gjennom veggen som gikk rett over hodet til legen. Det er rart å tenke på at alle disse episodene gikk uten at noen ble drept eller såret.

Dagene gikk uten at det skjedde noe spesielt. Vi fikk avløsning. Også denne gang var det båten»Namsos» som kom med nye mannskaper. Denne gangen var også general Fleischer med for å inspisere garnison. Han var fornøyd med det han så. Han ble med «Namsos» tilbake til Island. På denne turen fikk mannskapet føling med en ubåt. Det ble sendt ned tre dypvannsbomber. Om de traff noe er usikkert, mannskapet mente de så oljeflak på sjøen. I alle fall reiste vi videre uten å se noe mer.

Pa Island skulle vi få en deilig natt i fred og ro, sove godt og slappe av. Vi var ikke vant til støy fra motorkjøretøy på Jan Mayen så det hendte vi spratt opp når en bil kjørte forbi.

I Akureyri hadde et aktivitetshus vi kalte Norgeshuset. Huset lå ikke langt fra den norske flybasen der vår kompani hadde vaktholdet.

En dag fikk jeg beskjed om å møte opp i leiren. Vakta min var ikke over, så jeg lurte fælt på hva det kunne være. Jeg var veldig spent da jeg sto fram for kompanisjefen. Han fortalte at jeg var beordret som kamerat for Nordahl Grieg. Han skulle oppholde seg på ei hytte ikke langt fra Akureyri. Vi provianterte og ble transportert med bil til en stor og velstelt hytte i to etasjer. Her skulle Grieg slappe av og skrive. Min oppgave var å holde vakt og lage mat.

En dag det var fint vær kom en bil kjørende nær hytta. Ut kom to menn og tre kvinner. Da de så meg i uniform hørte jeg de brukte sterke islandsk ord. Så slamret de igjen bildøra og kjørte videre.

Etter kort tid kom de tilbake igjen – gående. Den første gikk rett forbi og virket alt annet enn hyggelig. Den siste var en mann. Han sa «God dag» på islandsk. Jeg besvarte på norsk. Han ropte da på de andre at de måtte komme tilbake. Det er norsk «hermandur» (det samme som norsk soldat).

Nå ble det bare smil og hyggelige ansikter. Vi begynte å prate. En i følget snakket dansk så han oversatte til de andre. Når Grieg hørte at jeg hadde fått besøk kom han ned for å hilse på dem, men han sa ikke navnet sitt. Jeg foreslo for Grieg at vi skulle koke kaffe til gjestene våre. Han var enig i det. Han måtte bare gjøre seg ferdig med det han holdt på med.

Da jeg gikk inn på kjøkkenet kom en av karene etter meg og ville vite hvem den andre karen var. Grieg var berømt på Island og de hadde en mistanke om at det kunne være han. Når han fikk bekreftet dette fortalte han det til de andre. Kaffen var ferdig, og Grieg kom ned igjen. Det ble en riktig koselig stund både for oss og gjestene.

ØYA I ISHAVET

Av Nordahl Grieg

Mørk står en øy av hav, 
ensom og kald og bar. 
Dette er Norges land. 
Dette er alt vi har.

Vinterens svarte storm, 
sommerens skoddesus 
stryker det øde land: 
isflak og stein og grus.

Her er vår jord, vårt hjem. 
Men våre sinn ble skapt 
langsomt i bildet av 
landet som vi har tapt.

Blomster og skog og gress 
ga oss sin vekst og fred, 
så vi må blø med alt 
liv som blir trampet ned.

Dyp er vårt hjemlands muld. 
Hemmelig er vi ett 
med hver en sorg som gror. 
Men det er ikke rett.

For vi har tapt vårt land, 
tapt det fra hav til fonn. 
Og skal vi vinne det, 
skjer ikke det ved ånd.

Her er vårt land: en øy. 
Blesten går strid og kald. 
Drømmer kan ikke gro. 
Drepe er alt vi skal –

Slik at en annen slekt 
åpen og varm og fri 
kan, mellom løv og korn, 
slippe å bli som vi.

Ellers hadde vi det fint sammen på hytta. Han fortalte meg om sine opplevelser og planene videre. Vi gjorde en avtale at når krigen var slutt skulle vi dra til Fugløya. Men, dessverre ble det ikke slik. Grieg omkom i en flyulykke over Berlin i 1943.

Etter vel en uke ble vi hentet tilbake til Akureyri. For mitt vedkommende var det tilbake til tjeneste i leiren. Der ble jeg hele vinteren. Jeg ønsket meg tilbake til Jan Mayen, men det ble nok ikke denne gangen. I stedet ble jeg plassert på offisersmessa der jeg fikk eget rom og likte meg godt. Her skulle jeg stå for servering av offiserene og renhold på messa.

I mai måned var jeg igjen tilbake på Jan Mayen. Jeg fikk ansvaret for proviant og utstyr, alt unntatt våpen og ammunisjon. Mens jeg hadde vært på Island hadde et tysk fly styrtet i fjellveggen. Ni menn var funnet omkommen og gravlagt her.

To Nissen-hytter var kommet opp. Begge var beregnet for engelskmenn, men det ble det ikke noe av. Dermed fikk «Revesmuget» den ene hytta og telegrafistene den andre. Telegrafistenes hytte var forøvrig flyttet til andre sida av Jøssingdalen.

Hovedstasjonen var utvidet mot bakken. Offisersmesse var plassert nederst og kantina var flyttet ved siden av. Det var også kommet et lite hobbyverksted.

I tillegg var planlagt ei vindmølle for å forsyne øya med strøm. Dette ble det ingen ting av. Vi fikk i stedet et bensinaggregat som gav oss elektrisk lys.

Denne sommeren skjedde det mye. Først kom det opp en sondestasjon like ved «Brinken». Darre Hansen ble sjef – med to-manns besetningen.

Amerikanerne bygde opp en peilestasjon nær «Revesmuget.» De hadde eget aggregat som forsynte strøm til alle maskinene, instrumentene og kjøleskapet. Til og med en kino hadde de. Det hadde skjedd stor utvikling på øya.

«Revesmuget» hadde fått 1stk. 6 punder kanon, som var plassert på platået nord for hytta. På «Brinken» hadde de fått et nytt luftvernskyts. Det betydde et bedre forsvar av anlegget.

En dag ble det skutt en isbjørn oppi skråningen ved Jøssingdalen. Det var Richter som var mannen for det. I den perioden var det lite med fersk mat. Så isbjørnkjøtt var en fin avveksling. Tidligere var det skutt både sel, alker, havhester og ærfugl.

Skinnet etter isbjørnen ble forøvrig sendt til Island for beredning. Nordahl Grieg fikk i oppgave å overlevere denne til Kong Haakon som en gave fra garnisonen.

På hobbyrommet var det full virksomhet med å lage kniver og mye annet etter råstoff fra det tyske flyvraket.

Personlig hadde jeg nok å gjøre med å få oversikt over lageret. Bistasjonene fikk utlevert proviant en gang i uka. På lørdager var det fast utlevering på kantina av: rom, sigaretter og tobakk. Når vi hadde båtbesøk, var det også frukt å få.

Oppe i Jakobsendalen ble det bygd en reservestasjon, og her ble det plassert proviant og annet utstyr. Dette i tilfelle kamphandlinger kunne ført til tilbaketrekning.

Nordahl Grieg oppholdt seg i Jakobsdalen en måned. Det var der han skrev diktet om kongen.

Lenger opp mot Bereenberg ble det bygd en reservestasjon. Vi hadde hørt om det som hadde skjedd på Svalbard. Og så det som meget sannsynlig at neste angrep ville komme mot Jan Mayen. Etter krigen har vi fått vite at tyskerne hadde planer om det men det ble ikke realisert.

Tyske flybesøk fortsatte. Vi trodde vi hadde fatt has på et av flyene da vi sa røyk ut i havet. Men, det er ikke bekreftet fra tysk hold etter krigen.

Spillhaug var opptatt av å holde oss i trening. Både med våpenøvelser og forsvarsteknikk. Han arrangerte også det han kalte for «Jan Mayen løpet». Løpet var på flere mil lang. Først sørover, derfra tilbake over sør-lagunen, opp Jacobsendalen til «Revesmuget». Derfra ned til hovedstasjonen. Det var ingen unnaluring, alle måtte gjennomføre  løpet.

Utenom det tyske flyet hadde vi et dødsfall på øya. En av soldatene hadde laget en kano av gamle tømmerstokker. Tveiten, en av guttene på hovedstasjonen fikk låne kanoen. Han skulle padle over nordlagunen. Han kom aldri tilbake. Det var stor sorg. Vi var jo blitt en stor familie.

Vi bygde også en badstue nær lagunen. Badstua som var ført opp av tømmerstokker ble flittig benyttet. Da Råum, Vidnes og jeg var på Jan Mayen i 1988 var badstua revet og flyttet til Atlantic City. Mye av det andre vi bygde opp under krigen var også borte.

Sommeren 1944 fikk den puljen jeg tilhørte tur til Island, men denne gangen ble det ingen ferietur. Avdelingen hadde fått ordre om å avvikle på Island å flytte til Skottland.

Marinekontoret skulle heretter ha ansvaret for Jan Mayen.

Krigssituasjonen hadde endret seg. De allierte hadde fått kontroll over luftrommet og hadde også landsatt tropper i Frankrike. Russerne hadde begynt å drive tyskerne tilbake. På Jan Mayen hadde man allerede merket at flyaktiviteten var dabbet av. Krigen hadde tatt en ny vending.

Vaktholdet ble ikke trappet ned, men fortsatte som før.

Det ble lenge mellom hver gang vi fikk båter fra Island. Det gjorde at vi ikke fikk fersk mat. Det ble å ty til alker, havhester og annet vilt.

Tiden gikk og vi var kommet til 7. mai 1945. Jeg var eneste frisør på øya og denne dagen var jeg hos amerikanerne. Da jeg var på hjemturen og nærmet meg hovedstasjonen. Så jeg mine kamerater stå utenfor hovedstasjonen. De oppførte seg merkelig, de ropte og skreik. Jeg trodde det hadde raknet fullstendig for dem. Det var et målføre av en annen verden. Når jeg kom enda nærmer hørt jeg de ropt «Fred, fred, fred»! Da skjønte jeg at krigen var over. Etter fem år kunne man se lyst på fremtiden. Nå var tiden inne for å tenke på hjemreisen. Etter seks år, inklusive tiden på Svalbard skulle jeg nå få reise hjem til vår kjære hjemland.

Hele tiden vi var på Jan Mayen fikk vi høre at vi var de eneste norske soldatene som hadde kjempet på norsk jord – i norsk uniform. Vi hadde vart viktige brikker i de alliertes krigføring. Vi ville bli skrevet inn i den norsk krigshistorien. Vi visste at forsvaret av Jan Mayen betydd mye for konvoi-transporten mellom Murmansk og Vesten.

En av de første dagene i juni fikk vi melding om at en båt var på tur. Båten kom den 1O.juni, og hadde avløsning ombord. Denne gangen i svenske uniformer, noe som virket rart for oss. Men, nå var dagen her. Vi var fri! Nå skulle det bli forandringer i livene våre.

En ishavsskute var leid inn for denne transporten. Vi kom til Tromsø  den 16.juni.

Nå har jeg fortalt det meste av det jeg husker fra krigen.

Etter krigen har jeg fått være med å fortelle historien om Svalbard. Nå er jeg 75 år og er pensjonist. Fortsatt er jeg aktiv med forskjellige gjøremål, tross sviktende helse.

Med dette avslutter jeg min livshistorie og takker for at du ville lese den.

Med hilsen Knut Aspelund